Storesøster Astrid

Norunn Amundsen har skrevet bok om sin storesøster Astrid med Down syndrom, Forfatteren er født i 1947. Da var Astrid fem år. I boken beskriver Norunn en blid søster som det er lett å leke med: Tindrende øyne, fast og god å klemme på, hjertelig latter. Men Astrid vokste opp i en tid da slike som henne ble gjemt vekk. Erfaringene med en søster som var annerledes har gjort henne sensitiv for egne og andres fordommer til de sårbare. Det ligger i ryggmargen og har preget hennes yrkesliv som sykepleier.

Det tok tid før hun skjønte at Astrid var annerledes.

"Du er ikke frisk, du! Min mor sier det! Du er ikke slik vi andre er!" Det er nabojenta som sier disse skremmende ordene til Astrid. Lillesøster Norunn kjenner uroen. Utsagnet er en bekreftelse på noe hun egentlig vet. Hun vil gjerne forsvare søsteren sin, men får ikke fram en lyd.

Boken veksler mellom varme skildringer av søsteren og såre minner om uforstandige voksne. Den observante lillesøsteren merker seg tonefallet og blikkene de sender hverandre. Og fordi hun ikke forstår, glemmer hun det aldri. 


Da Astrid ble født, ble slike som henne kalt både åndssvake, evneveike, idioter og byttinger. Moren kjempet både mot sine egne reaksjoner og bygdesladder. Da hun ble gravid igjen, ville hun ta abort, i angst for å få nok et unormalt barn. Men mannen og legen nektet henne det, slik de kunne den gangen. Norunn ble født.

To år senere skilte foreldrene seg. Belastningen ble for tøff for dem. Derfor vokste ikke søstrene opp sammen, men de møttes hver sommer.

– Mor skjemtes over Astrid. Hun ble bitter, forteller Norunn.

– Da jeg selv skulle ha barn, var jeg redd det kunne være arvelig. Men barna mine var velskapte. Da sa mor bittert: "Det er ikke alle forunt å få et friskt barn".

(Teksten er hentet fra artikkel i Sykepleieren. Les hele artikkelen her)

Bestill boken her