HVPU-reformen 20 år

Premissene for å bedre og normalisere levekårene for utviklingshemmede er de samme som for 20 år siden, men rammebetingelsene er endret. Reformen ble unnfanget og gjennomført under et ideologisk høgtrykk, og mye ble utrettet på få år. I dag er trykket borte, sier Johans Sandvin.

 

Kommunene er under stort press, og føler seg tvunget til å tenke effektivisering på måter som ikke bare vil gjøre det vanskelig å fullføre det arbeid som reformen startet, men også rive ned mye av det som er oppnådd. Etter min oppfatning er rettssikkerheten for utviklingshemmede på flere områder mangelfull. Dette skyldes dels et betydelig misforhold mellom de omsorgspolitiske målsettinger som ble vedtatt med reformen og de materielle garantier som gis i lovverket. Reformen la betydelig vekt på å se utviklingshemmede som medborgere
med samme grunnleggende rettigheter som andre. Dette ble sett som en oppretting av den umyndiggjøring og krenking av grunnleggende rettigheter i institusjonsomsorgen som Lossius-utvalget hadde avdekt. St. meld. nr. 67 (1986-87) gikk inn for en sterkere lovfesting av ulike omsorgstjenester for å sikre rettssikkerheten for utviklingshemmede, men dette
ble aldri fulgt opp (ut over avviklingsloven). Bruk av tvang er bedre regulert, men også her er savnet av materielle rettigheter stort. Vi vet i dag at det er en klar sammenheng mellom levekår og behovet for bruk av tvang. Utviklingshemmede er derfor svært sårbare i forhold til de endringer som skjer i omsorgspolitikken. Utviklingen går i dag i feil retning i forhold til å innfri reformens intensjoner. Og staten vil ingen ting gjøre, ut over å oppfordre. Spørsmålet er om det bare er rammebetingelsene som er endret, eller om det også skyldes at premissene som reformen bygde på har svakere tilslutning i dag enn for 20 år siden.

---------
Uttdrag fra Johans Sandvins artikkel i SOR Rapport nr 4 2011.

Trykk her for å bestille abonnement