Tenk smått!

På SOR-konferanse om 20-årsmarkeringen for HVPU-reformen belyste vi betydningen av måter man bor på, og hvordan størrelsen på bofellesskap kan påvirke inkludering, holdninger og trivsel for dem som skal bo der. I siste nummer av Rapport finner du artikkel som bygger videre på dette. Steinar Løland fra Bergen har en sønn på 24 år med Down syndrom. Han og andre foreldre tok initiativ til å etablere bolig i felles miljø for ungdommene deres med utviklingshemning.

Noen av dem hadde for mange år tidligere tatt initiativ til å etablere et ungdomsskoletilbud i vanlig skole for barna, og var klar over at det å få gjennomslag for egne tanker i det kommunale byråkratiet kunne by på utfordringer. Men de visste også at det var mulig. De var enige om at det fellesskapet ungdommene skulle etablere skulle bygge på grunnleggende verdier som selvstendighet og mestring, respekt og integritet og samhold, fellesskap, vennskap og inkludering. De nedfelte dette i en intensjonsavtale seg imellom.

På dette tidspunktet var de sju foreldre og en mulig åttende, og tanken var å bygge egne boliger til ungdommene. De så for oss to hus “tett i tett» og tre-fire leiligheter i hvert bygg. Det skulle være selvstendige leiligheter, på 50-60 kvm, slik at alle hadde mulighet for å leve mest mulig selvstendig, kunne ta imot besøk, også på overnatting. De var opptatt av at boligene måtte utformes så likt vanlige hus som mulig. For å motvirke isolasjon og ensomhet ønsket de å legge til rette for fellesareal for aktiviteter, samvær, eventuelle fellesmåltider
etc. I tilknytning til fellesarealet ville de og ha plass til en personalbase, slik at den bistand ungdommene trengte ikke var langt unna.


De ønsket dessuten å ha mulighet for å lage en uteplass, kanskje felles veranda og noen parkeringsplasser. Foreldrene ønsket at fordelingen av boenhetene eller leilighetene skulle skje ved loddtrekning. De tenkte at den enkelte kunne eie eller leie sin egen enhet, og at det skulle være mulig med framleie, men ikke over så lang tid at det ville påvirke fellesskapet. Av samme grunn laget de avtaler om salg eller overtakelse av boenheter dersom noen ville flytte ut. De ønsket at de gjenboende skulle ha en viss tid på seg til å fremskaffe en aktuell kjøper med utviklingshemning, slik at fellesskapet kunne opprettholdes. I den endelige avtale er denne retten satt til to måneder. Dette betyr at foreldregruppen bevisst har prioritert fellesskapet ørlite foran den enkeltes interesse. Det siste punktet i intensjonsavtalen var knyttet til etablering av et organ for brukermedvirkning, her er den endelige utformingen
ikke avgjort.


Hvorfor tenke smått?


Foreldregruppen tenker smått fordi de vil at ungdommene skal bo og leve mest mulig slik alle andre gjør. Da mener de det er uriktig at mange mennesker med spesielle behov etableres sammen. Normalisering er viktig, men normalisering må skje på ungdommenes premisser. Det er mer krevende for dem å ta seg frem over større avstander med kompliserte
reiseruter, derfor er det en fordel at de har flere venner i nærheten. Disse ungdommene gir uttrykk for stor glede av det fellesskapet de har hatt siden de var små og sier at de ønsker å være sammen. Dette vil foreldrene bygge videre på. De ønsker at ungdommene har venner rundt seg dersom de ønsket det, men samtidig kunne lukke sin egen dør og være alene. Mest mulig slik som andre. De har tenkt smått fordi ungdommene da vil få oversikt over eget nabolag, de vil vite hvem av vennene som bor i nærheten, og de vil kunne få en viss oversikt over andre naboer. Hjelpebehovet er ulikt for de seks, men alle trenger bistand. De har tenkt smått fordi det gir ungdommene mulighet til å få oversikt over, og greie relasjoner til hjelperne, både sine egne og de andres hjelpere. De har tenkt smått fordi summen av disse elementene øker tryggheten til ungdommene, og økt trygghet betyr redusert fare for psykiske belastninger som lett blir oversett hos utviklingshemmede.


Steinar Løland sier: «Jeg tror at det er lettere å få individuelt tilpassede tjenester i et lite fellesskap enn i et stort, og jeg tror samtidig denne gruppen på seks–åtte er stor nok til at kommunen kan finne fram til en rasjonell drift. Som pårørende ser jeg også for meg at jeg lettere kan være med å bidra også i fremtiden, dersom enheten sønnen min bor i ikke er for stor».

 

__________________

Dette er et utdrag av artikkel fra SOR Rapport nr. 5, skrevet av Sølvi Linde.
Abonner på Rapport for å få tilgang til de fullstendige artiklene.

Trykk her for å bestille abonnement.