Offentlig utvalg om ansvarsreformen for utviklingshemmede

Stortingsrepresentant Tore Hagebakken (A) har vært saksordfører i Helse- og omsorgskomitéen for Venstres forslag om å nedsette et offentlig utvalg som skal følge opp Ansvarsreformen for å bedre livssituasjonen til psykisk utviklingshemmede. En enstemmig komité stilte seg bak forslaget. Og et enstemmig Storting vedtok kommiteens forslag. Hagebakken høstet stor annerkjennelse fra de andre representantene for å ha ledet politikerne fra de ulike partiene frem til et enstemmig vedtak.

I Stortingetsdebatt 6.12.11. fremhevet han blant annet at det urimelige i at byggeprosjekter som klart avviker fra ansvarsreformens intensjon, ikke bør få støtte fra Husbanken. Noe en samlet Helse- og omsorgskomité var blitt enig om.

 

«Gjennom innstillinga gir vi to klare og viktige føringer for å bedre livssituasjonen til utviklingshemmede. Vi vil ha en helhetlig utredning som vurderer resultatene av ansvarsreformen fra 1991 og levekårssituasjonen for utviklingshemmede og – jeg understreker det – også deres pårørende, og at det i lys av dette skal vurderes tiltak for hvordan livsvilkårene for de utviklingshemmede kan bedres. Særlig viktig mener vi det er å vurdere situasjonen knyttet til bolig, arbeid, fritid og helse, og vi understreker at deltakelse fra utviklingshemmedes egne organisasjoner i arbeidet med denne utredningen er nødvendig for et godt resultat. Vi ber ikke om noen NOU; det er veldig tidkrevende. Vi vil ha et godt arbeid, men vi vil ikke at det skal brukes mer tid enn nødvendig.

En viktig del av en slik utredning vil være boligsituasjonen. Det mener jeg er det andre hovedbudskapet fra innstillinga i denne saken.

Når vi understreker at målene i reformen står fast, og at ett av formålene med reformen var en avvikling av institusjonsomsorgen, må vi løfte pekefingeren når vi ser at det bygges stadig flere store bofellesskap. I hvilken grad boligløsningene framstår som institusjonslignende, handler jo mye om bygg, hvor mange som bor i samme fellesskap, og hvordan bofellesskapene er utformet. Men ikke bare det: Hvordan tjenestene er innrettet, om de er individuelle kontra kollektive, er også helt sentralt.

Vår oppgave, uansett hvilket forvaltningsnivå vi befinner oss på, er å tilrettelegge for at utviklingshemmede skal kunne ha mulighet til å leve mest mulig sjølstendige liv. Da må utviklingshemmede, som alle andre, sjøl kunne velge hvem de vil bo sammen med. En enstemmig komité er tydelig på at byggeprosjekter som klart avviker fra ansvarsreformens intensjon, ikke bør få støtte fra Husbanken. For å snu på det: Jeg håper det ikke er mange som mener at staten faktisk skal støtte prosjekter som klart avviker fra hensikten med en reform et samlet storting står bak, både i 1991 og i dag.

Jeg er glad for at både kommunalministeren, som har ansvaret for Husbankens virkemidler, og helseministeren har pekt på de utfordringene som ligger her, og er opptatt av å gjøre noe med det. Jeg legger til grunn at komiteens tydelige signaler følges opp så raskt det lar seg gjøre.

Et klart mål med ansvarsreformen er at utviklingshemmede, så langt som mulig, skal kunne ha samme levekår og samme valgfrihet som andre. Jeg har sagt en del om bolig; mer kunnskap om det vil vi også få gjennom den utredningen vi ber om. Men komiteen er også bekymret for bruken av medisiner for psykiske lidelser til utviklingshemmede.

Vi er også opptatt av at fritidstilbudene belyses og bedres. Arbeid for alle skal også gjelde utviklingshemmede. Mange flere utviklingshemmede enn det vi ser i dag, kan være i arbeid, og slik også være en ressurs for samfunnet når det gjelder verdiskaping. Manglende jobbtilbud er på mange måter en samfunnsskapt barriere. Det behøver ikke å være slik.

Vi vet alle hva arbeid betyr for deltakelse i det sosiale fellesskapet, for følelsen av å mestre, og mye mer – og også det å kunne komme hjem etter en arbeidsdag eller en arbeidsuke og slappe av. Ofte blir behovet for tjeneste da også mindre.

Mye bra har skjedd som følge av ansvarsreformen. Jeg kunne brukt mye tid på å si noe om det, men det viktigste nå er å rette opp det som ikke er godt nok, eller som går i feil retning. Da skal vi bruke all den kunnskapen og erfaringen som finnes, og som brukere, tjenesteytere og andre har. Vi skal ta med oss lærdom fra de gode prosjektene som er gjennomført, og som pågår, og dem er det mange av.

Når den helhetlige utredningen så foreligger, med vurdering av hvilke tiltak som trengs, vil jeg tro at vi har et svært godt grunnlag for å gjøre det som skal til for virkelig å virkeliggjøre intensjonene, slik vi ønsker med den 20 år gamle reformen».

Utdrag fra Tore Hagebakkens innlegg i Stortinget 6.12.11.

Om Tore Hagebakken