Sammen om forslaget

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) gir ros til Hagebakken som tok til orde for å lage en felles tekst og vedtak som alle i Helse- og omsorgskomitéen kunne stille seg bak. Stortingets intensjon for 20 år siden var at mennesker med psykisk utviklingshemning skulle ha samme rett som andre til å leve et aktivt og selvstendig liv. Vi må finne ut av hvorfor denne gode intensjonen ikke følges opp i praksis. Derfor står vi sammen om dette forslaget, sa Gåsvatn.

«Først vil jeg takke Venstre, som satte saken på dagsordenen. Takk også til saksordføreren. Selv om Tore Hagebakken, ifølge min far kommer fra «gærne» siden av Mjøsa, har han i denne saken, tross det handikapet, vist at han har noe av fornuften i behold.

Behandlingen av saken startet på vanlig måte, med at vi skrev våre respektive partimerknader, men saksordføreren tok raskt til orde fordi han ønsket at vi skulle forsøke å få til noe vi alle kunne stå sammen om. Han delte Fremskrittspartiets intensjon om at vi ville støtte forslaget om å få til en evaluering av ansvarsreformen. Velviljen kom også til syne ved at han brukte vesentlige deler av Fremskrittspartiets og de andre opposisjonspartienes merknader inn i den felles teksten. I mine seks år på Stortinget, med en flertallsregjering, hører en slik tilnærming dessverre til sjeldenhetene – noe jeg mener er trist.

Etter min oppfatning er det i brytningen mellom de ulike meningene at en kan finne de gode løsningene som kan vare over tid. Store omstillinger, endringer og tiltak som ikke har et bredt politisk flertall bak seg, har etter min oppfatning ikke samme mulighet for å bli en suksess.

I denne saken handler det om å få evaluert en vesentlig omstilling – en reform som skjedde for 20 år siden. I det private skjer omstillinger hele tiden. Det evalueres, og det tilstrebes at det som er bra, skal styrkes ytterligere og det som er dårlig må byttes ut med noe som er bedre, mens i det offentlige skjer store endringer, gjerne i form av reformer, nærmest som skippertak med 10–15 års mellomrom. Problemet er at en ofte ikke har gode nok grunnlagsdata og oversikt over virksomheten i utgangspunktet, og at reformen ikke følges opp med evaluering og forskning for å kartlegge om intensjonen er nådd, og for å avdekke gode og dårlige sider ved det omstillingsarbeidet som er gjort.

Ansvarsreformen føyer seg dessverre inn i denne rekken. Fremskrittspartiet var skeptisk til HVPU-reformen i utgangspunktet. Våre representanter ga uttrykk for at mange psykisk utviklingshemmede kunne bli isolert og ensomme, og at den kommunale habiliteringstjenesten ikke var i stand til å gi et godt nok tilbud til alle brukerne.

I 1985 uttalte Lossius-utvalget at

«utvalget kan ikke se at HVPU har kompetanse som ikke finnes eller kan bygges opp innenfor de vanlige etater i kommunen.»

Dessverre er det flere tegn som tyder på at habiliteringstjenesten og samspillet mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten ikke fungerer tilfredsstillende for denne målgruppen, selv 20 år etter at reformen trådte i kraft. Det er klart at det er et vesentlig behov for å avdekke årsakene til dette, ikke minst sett i lys av de endringene som nå også vil komme som følge av Samhandlingsreformen. Det er verdt å merke seg at det kun er ca.13 årsverk i nevrologi, og 10 årsverk i psykiatri som på landsbasis er knyttet til habilitering. Disse årsverkene er igjen brutt ned i små deltidsstillinger. Dette er ikke en heldig situasjon når vi vet at målgruppen for habiliteringstjenester har komplekse og sammensatte tilstander, og at psykisk utviklingshemmede gjerne har behov for at det brukes med tid med dem enn med en gjennomsnittspasient, da de ofte er vanskeligere både å diagnostisere og behandle. Fremskrittspartiet er derfor opptatt av at vi må få økt fokus på å bygge opp en velfungerende habiliteringstjeneste.

Det er også verdt å merke seg den utviklingen som skjer i Kommune-Norge, og de boløsningene som velges. Kommunalministeren uttalte i Samfunn for Alle, nr. 5 2011, en sterk motstand mot utviklingen som går i retning store bofellesskap. Hun uttrykker bekymring for den re-institusjonaliseringen som foregår. I det foregående nummeret av samme tidsskrift gir professor Karl Grunewald i Sverige uttrykk for stor bekymring for utviklingen av omsorgsgettoer i Norge. Det vises til at grunnlaget for nedbyggingen av institusjonsomsorgen i store trekk var den samme både i Norge og Sverige. Grunewald forklarer årsaken til at Sverige ikke har opplevd en slik institusjonalisering som Norge, med et tydelig svensk lovverk.

Det er også verdt å merke seg at helsetilsynet i løpet av disse 20 årene kun har hatt to landsdekkende tilsyn ved bofellesskapene for psykisk utviklingshemmede i forhold til bruk av tvang og makt. Det ble avdekket lovbrudd i tre av fire bofellesskap. Tung medisinering, som har ført til dødsfall, utstrakt feilmedisinering hører vi også om, i tillegg til at mangel på faglig kvalifisert personell til å håndtere psykisk utviklingshemmedes helsesituasjon synes å være tilfellet. Dette er ikke akseptabelt.

Stortingets intensjon for 20 år siden var at mennesker med psykisk utviklingshemning skulle ha samme rett som andre til å leve et aktivt og selvstendig liv. Vi må finne ut av hvorfor denne gode intensjonen ikke følges opp i praksis. Derfor står vi sammen om dette forslaget.»

Gåsvatn´s innlegg i Stortingsdebatten 6.11.12

Om Jon Jæger Gåsvatn