Målene for ansvarsreformen må ligge fast

Sonja Irene Sjøli (H) fremhevet at Statens råd for likestilling av funksjonshemmede for flere år siden foreslo å sette ned et offentlig utvalg som skulle gjennomgå livssituasjonen, levekårene og tjenestene for utviklingshemmede, slik det fremkommer i forslaget. Videre foreslo de at det måtte fremmes tiltak for å motvirke økt segregering og store samlokaliseringer i boligtilbud til utviklingshemmede. Hun er glad for at det nå ser ut til at et slikt utvalg oppnevnes. Spesielt understreker hun behovet for å se på helsetilbudene til denne gruppen.

«Først vil jeg gi honnør til forslagsstilleren fra Venstre for å sette livssituasjonen for psykisk utviklingshemmede på dagsordenen, men også til saksordføreren som på en utmerket måte har redegjort for komiteens innstilling, og for den jobben han har gjort for å få til nettopp en enstemmig innstilling.

Ansvarsreformen ble jo vedtatt i 1991, og fra Høyres side vil vi understreke at målene for ansvarsreformen må ligge fast. Det er betryggende at en enstemmig komité, som sagt, står bak innstillingen.

Et av formålene med ansvarsreformen var en avvikling av institusjonsomsorgen og at utviklingshemmede så langt det er mulig skulle ha rett til samme levekår og valgfrihet som andre.

Selv om mange lever et aktivt og selvstendig liv, er det ifølge den ferske levekårsundersøkelsen flere forhold som gir grunn til bekymring. Situasjonen for mange utviklingshemmede er ikke tilfredsstillende. Statens råd for likestilling av funksjonshemmede arrangerte i september 2008 en høringskonferanse om utviklingshemmedes levekår, og leverte en rapport med syv anbefalinger til regjeringen for å rette opp dagens situasjon og sikre ansvarsreformens grunnleggende målsettinger.

De foreslo å sette ned et offentlig utvalg som skulle gjennomgå livssituasjonen, levekårene og tjenestene for utviklingshemmede, slik det fremkommer i forslaget. Videre foreslo de at det måtte fremmes tiltak for å motvirke økt segregering og store samlokaliseringer i boligtilbud til utviklingshemmede. De mente også at det måtte rettes spesiell oppmerksomhet mot bruken av små stillingsbrøker i kommunene, og at kompetansen måtte økes på alle tjenestenivåer.

De foreslo videre at det måtte presiseres i lov og regelverk at tjenestene skal tildeles på individuelt grunnlag og ikke kobles til bolig. De foreslo videre at det må gjennomføres en undersøkelse vedrørende bruken av segregerte tilbud i skolen og en gjennomgang av skolens oppfølging av elever med utviklingshemning, og at kompetansen i Nav og i skolens rådgivningstjeneste må styrkes. Endelig foreslo de at muligheten for aktiv fritid må bli en realitet, og at ledsagerbevis blir en nasjonal ordning. Dette er gode og kloke forslag som må tas opp i en slik utredning som Stortinget nå ber om.

Jeg leste i forrige uke en tankevekkende kronikk i Aftenposten; den het Svikter de svakeste av Nils Olav Aanonsen. Han viser bl.a. til at spesialisthelsetjenesten for målgruppene for rehabilitering, psykisk utviklingshemmede, tidlig ervervede hjerneskader, mentalt retarderte med epilepsi og andre nevrologiske følgetilstander, autisme m.m., krever tverrfaglighet og tålmodighet. Disse pasientene har komplekse og sammensatte tilstander. De henvises bl.a. for utredninger av årsaksforhold, grad av funksjonshemning, utredning av autismespekterforstyrrelser og psykiatriske, nevrologiske lidelser som krever tverrfaglig spesialisert utredning og krevende medisinsk oppfølging.

Han viser til at det i dag er ca. 13 årsverk i nevrologi knyttet til habilitering av voksne. Bare vel halvparten av disse er i faste fulltidsstillinger, dette til tross for at den mest alvorlige nevrologiske funksjonshemning finnes nettopp i denne gruppen. Det er f.eks. mer enn 10 000 psykisk utviklingshemmede som har epilepsi. Disse pasientene er vanskelige både å utrede og å behandle og blir langt på vei neglisjert. Psykiske lidelser i denne gruppen er mer enn dobbelt så hyppige som hos normalbefolkningen. Det er omkring 15 000 utviklingshemmede som har psykiske lidelser. Han mener at resultatet av mangelen på kvalifisert personell fører til at disse pasientene underdiagnostiseres og feilbehandles. Dette er alvorlig.

Han spør også om hvorvidt tilsynsmyndigheten ikke har interessert seg for dette, eller om hvorfor de ikke har interessert seg for dette. Han mener rapporteringsrutinene ikke spør etter små tverrfaglige miljøers integritet og levedyktighet og heller ikke om fristbrudd og ventetider.

Innholdet i denne kronikken om helsetilbudet til denne gruppen gjorde et sterkt inntrykk, og jeg vil be helseministeren også sørge for at dette området blir fulgt opp fra tilsynsmyndighetenes side. Det mener jeg er nødvendig for å få kartlagt situasjonen og behovet for en ekstra innsats for å sikre denne gruppen et forsvarlig helsetilbud.

Høyre støtter helhjertet opp om at det gjennomføres en helhetlig utredning som vurderer resultatene av ansvarsreformen og levekårssituasjonen både for brukere og pårørende, og i lys av denne vurderer tiltak for å bedre livssituasjonen, og jeg ser fram til at Stortinget får en sak til behandling etter hvert. Jeg vil igjen spesielt understreke behovet for å se på helsetilbudene til denne gruppen.»

 

Sonja Sjøli´s innlegg i Stortingsdebatten 6.12.11

Om Sonja Sjøli