Behov for endring av turnusordninger

Abid Q. Raja (V) fremhever at gjennomtrekk av ansatte i hjelpesystemet kan være en belastning for brukerne og deres pårørende. Og at tiden  er inne for å se på en endring av turnusordninger. Et eksempel er å åpne mer for såkalt Nordsjø-turnus. Det vill kunne gi mer forutsigbarhet og stabilitet, bedre læringsbetingelser og kommunikasjon og ikke minst bedre livskvalitet, sier Raja.

«Jeg vil starte med å uttrykke glede over at en enstemmig helse- og omsorgskomité har vært enig med Venstre i at det er på høy tid med en evaluering av ansvarsreformen. Jeg er i stor grad enig med de øvrige talerne, som jeg har forstått har trukket fram ulike grunner til at reformen bør evalueres. Jeg vil likevel kort si litt om hvorfor Venstre fremmet dette forslaget.

Ansvarsreformen, som ble vedtatt i 1991, skulle flytte de funksjonshemmede fra sentrale institusjoner tilbake til sine hjemkommuner. Formålet med reformen var å avvikle institusjonene samt å bedre og normalisere levekårene for mennesker med utviklingshemming. Intensjonen med reformen var god, men det har i ettertid vist seg at den har fått mange utilsiktede virkninger. Noe av grunnen er kanskje at alle funksjonshemmede ble behandlet som om de er en ensartet gruppe.

Jeg vil påstå at ansvarsreformen i praksis ble en boligreform. Alle skulle flyttes, helst til egen bolig, i sine hjemkommuner, og det ble sett bort fra at utfordringene var langt mer differensierte. Mange funksjonshemmede lever i dag i ensomhet. Vi hører jevnlig om unge funksjonshemmede som er plassert på sykehjem i kommunen sin, fordi det ikke finnes noe godt alternativ. Der de før bodde sammen, lever de nå i hver sin leilighet.

Noen funksjonshemmede fungerer så godt at de kan klare seg selv i egen bolig med brukerstyrt personlig assistent, mens andre nok vil ha det best på en godt tilpasset institusjon.

Det er meget godt dokumentert at ansvarsreformen har flere alvorlige mangler. Det er manglende bredde i tiltakene til de godtfungerende og dem med omfattende og komplekse funksjonshemminger. Det er lite individuelle tilpasninger. Det mangler systematisk kultur- og fritidstilbud, og det mangler systematisk helse- og aktivitetsarbeid.

Nylig var det en sak oppe i media hvor pårørende var opprørt over sin funksjonshemmede sønn, som tidligere var blid, utadvendt og livsglad, men som etter at han ble flyttet tilbake til kommunen, mistrivdes så mye at han ble både deprimert og aggressiv. Løsningen kommunen hadde på dette var å medisinere ham med sterkere og sterkere medisiner, slik at de klarte å håndtere ham. Resultatet var en sønn som de pårørende ikke lenger kjente igjen. For de pårørende var det smertefullt å se endringene uten å kunne gjøre noe med det, og det må ha vært svært fortvilende for den funksjonshemmede selv å få sin livskvalitet så forringet.

Det kan ikke være noen tvil om at det i dette tilfellet ikke var til guttens beste å bli tilbakeført til kommunen. Det eneste svaret enkelte kommuner har på «litt vriene» brukere er å medisinere, fordi de mangler kompetanse og ressurser til å møte utfordringene på en bedre og mer verdig måte.

Eksemplet er nok ikke enestående. Slik tror jeg det er for mange flere funksjonshemmede rundt i landet. Evalueringen av ansvarsreformen er derfor helt nødvendig og vil helt sikkert føre til en rekke endringer i tilbudet til funksjonshemmede.

Kvaliteten til et rikt land som Norge kan måles i hvor godt vi evner å inkludere mennesker med dårligere utgangspunkt og forutsetninger enn de fleste av oss. Et av Venstres kjerneområder er nettopp at vi favner om alles personlige frihet, men samtidig tar ansvar for fellesskapet og hverandre. Frihet for det enkelte menneske gjelder også for de funksjonshemmede.

Gjennomtrekk av ansatte i hjelpesystemet kan være en belastning for brukerne og deres pårørende. Det er mulig tiden er inne for å se på en endring av turnusordninger, slik at funksjonshemmede ikke må forholde seg til så mange hele tiden. Er eksempel er å åpne mer for såkalt nordsjøturnus. Det ville gitt mer forutsigbarhet og stabilitet, bedre læringsbetingelser og kommunikasjon og ikke minst bedre livskvalitet. Jeg håper dette er en side av reformen som man kan drøfte i en evaluering.

Mange funksjonshemmede kan ikke kjempe sin egen kamp i systemet alene, de er prisgitt alle rundt seg. De er heldige, de som blir født hos idealistiske og ressurssterke pårørende. Vi må imidlertid ha gode ordninger også for funksjonshemmede barn i familier som har mindre ressurser til å orientere seg i systemet. Vi vet f.eks. at risikoen for å bli utsatt for omsorgssvikt er høyere for funksjonshemmede barn enn andre barn. Derfor mener jeg at også pårørendeperspektivet bør evalueres.»

 

Innlegg nr 2:

"Aller først vil jeg takke representanten Lars Egeland fra SV for ros til Venstre. Det gjelder også Karin Andersens glede i dag over enigheten i denne saken. Jeg skal la noe av det som hun kom med på slutten, ligge, men jeg mener at ansvarsreformen ikke bare bør bli en boligreform, man må se på reform av hele sektoren.

I et representantforslag i mars i år fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, som også Venstre støttet, ble det foreslått å fjerne 26-årsregelen for treningsutstyr for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Forslaget ble ikke støttet av posisjonspartiene.

Den opprinnelige ordningen var ment for funksjonshemmede barn, men har gradvis blitt utvidet. Det er bra, men det er likevel en helt kunstig grense å sette. I et folkehelseperspektiv er det helt klart en stor fordel at også funksjonshemmede kan delta i fysisk aktivitet på linje med andre. Mye av dette utstyret er for dyrt til at den enkelte funksjonshemmede skal kunne ta kostnadene selv. Er det rimelig at den enkelte funksjonshemmede skal ta alle disse kostnadene? Selvfølgelig er det ikke det. Vi vet at dersom ikke funksjonshemmede får støtteordninger til spesialutstyr, blir det fort for dyrt for dem å drive fysisk aktivitet, og at man i praksis hindrer en stor gruppe mennesker å delta på en veldig viktig arena i samfunnet. Da er det bedre å ha en egenandel for treningsutstyr tilsvarende prisen for ordinært utstyr. Da vil man kunne begrense utgiftene og hindre unødvendige innkjøp.

Sett i et samfunnsperspektiv, hvor det å ha god helse er viktig, slik at man kan studere, arbeide og ellers ta del i og fungere i en familiesituasjon og samfunnet generelt, vil en utvidet ordning på dette området være samfunnsøkonomisk besparende på sikt. I tillegg må et slikt forebyggende helsetiltak være helt i tråd med Samhandlingsreformens intensjoner.

En annen sak er situasjonen til pårørende, som ofte er en svært viktig ressurs for funksjonshemmede. Der vet jeg at helseministeren er enig med Venstre. Vi vet at mange pårørende sliter seg ut med tunge omsorgsoppgaver de får lite eller ingen økonomisk støtte for fra det offentlige.

Også her er det en helt kunstig grense på 18 år. Enkelte funksjonshemmede vil ikke kunne klare seg selv etter fylte 18 år, og mange pårørende har like tunge omsorgsoppgaver uavhengig av den funksjonshemmedes alder. Da er det et problem at mange rettigheter og økonomiske støtteordninger opphører når funksjonshemmede barn fyller 18 år, men fortsatt bor hjemme. For eksempel mister foreldrene retten til omsorgspenger dersom barnet deres blir sykt og er helt avhengig av tilsyn. Pårørende har rett til permisjon, men da uten lønn. Det er skuffende at det ikke legges bedre til rette for pårørende, og at det ses på som en ressurs som sparer samfunnet for store kostnader.

Jeg mener at dette regelverket også må ses grundigere på, og se på hvordan dette gang på gang kan skape vanskelige livssituasjoner for funksjonshemmede. Jeg kjenner selvfølgelig til Kaasa-utvalgets innstilling, men jeg mener at den ikke tar høyde for pårørende som velger å ha voksne barn boende hjemme. Spørsmålet blir jo om regjeringen kanskje ikke setter like stor pris på de pårørende som de prøver å gi inntrykk av. Dette er også en viktig oppgave, og dette trenger vi også å se nærmere på."

Abid Rajas innlegg i Stortingsdebatt 6. desember 2011

Om Abid Raja