Frihet og likeverd - Om mennesker med utviklingshemming

25.02.2014 behandlet Stortinget følgende forslag fra Arbeids- og sosialkomiteen:

"Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker grunnleggende rettigheter til personer med utviklingshemning sine autonomi, privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Mandatet til utvalget må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettssikkerhet, økonomi og styringssystem som sikrer at nasjonale politiske mål innfris."

Dette ble enstemmig vedtatt.
Dette finner vi meget gledelig.
 
Nedenfor vises Stortingets referat fra Stortingets talestol i sin helhet:
 

 

Sak nr. 10 [13:46:07]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om frihet og likeverd - om mennesker med utviklingshemning (Innst. 127 S (2013-2014), jf. Meld. St. 45 (2012-2013))

 

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på partigruppene: Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter partienes hovedtalere og fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

        Det anses vedtatt.

Bente Stein Mathisen (H) [13:47:41] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et veldig godt samarbeid og en god prosess i behandlingen av Meld. St. 45 for 2012–2013, Frihet og likeverd. Vi har jobbet oss sammen, og vi leverer en enstemmig innstilling til Stortinget.

Stortingsmeldingen Frihet og likeverd ble lagt fram av Stoltenberg II-regjeringen og er blitt opprettholdt av regjeringen Solberg. Som ledd i komiteens behandling ble det den 9. januar i år avholdt høring i saken. De som deltok, var organisasjoner både fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden samt pårørende og interesseorganisasjoner. Komiteen fikk mange gode innspill, som også er kommentert i merknadene.

Det er over 20 år siden ansvarsreformen ble gjennomført. Formålet med reformen var å bedre levekårene for personer med utviklingshemming og gi dem en likestilt tilværelse med den øvrige befolkningen. Stortinget besluttet den gang å avvikle de fylkeskommunale institusjonene fordi institusjonsomsorgen var til hinder for at personer med utviklingshemming fikk oppfylt sine grunnleggende rettigheter til selvbestemmelse, privatliv, familieliv og samfunnsdeltagelse. Det er på tide med en ny gjennomgang av levekårene for mennesker med utviklingshemming, samt å vurdere hvor langt vi har kommet i å gjennomføre ansvarsreformens mål. Følgende spørsmål blir belyst i meldingen:

-                     Har personer med utviklingshemming likeverdige levekår?

-                     Behandles personer med utviklingshemming som likestilte samfunnsborgere?

-                     Er det lagt til rette for deltagelse i samfunnet?

-                     Hvordan ivaretas retten til selvbestemmelse?

-                     Tilbyr samfunnet nødvendig beskyttelse?

-                     Får personer med utviklingshemming den bistand de trenger?

Det har vært ønskelig å se på hvilke verdier som skal ligge til grunn for arbeidet på feltet, og hvilke politiske mål som skal styre utviklingen. Målet med meldingen er at den skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming.

Meldingen til Stortinget gir en beskrivelse av situasjonen for personer med utviklingshemming på ulike samfunnsområder, med vekt på barnehage, utdanning, arbeid, helse, bolig og fritid.

Meldingen beskriver hvordan tenkningen og holdninger har utviklet seg når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne generelt og personer med utviklingshemming spesielt. Mennesker med utviklingshemming gjemmes ikke bort lenger. De deltar i samfunnslivet og er synlige på mange arenaer.

De siste 20 årene har det skjedd en vesentlig styrking nasjonalt og internasjonalt av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. I 2006 vedtok FN en konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og Norge ratifiserte konvensjonen 3. juni 2013.

I komiteen er det tverrpolitisk enighet om å følge opp FN-konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle, uavhengig av funksjonsevne. Det er kommunene og fylkeskommunene som har det helhetlige ansvaret for tjenestene til innbyggerne, og komiteen forventer at det utarbeides lokale handlingsplaner, og at kommuner og fylkeskommuner følger opp de merknader og føringer som er gitt av Stortinget og regjeringen.

Komiteen har gjennom den åpne høringen og møter med enkeltpersoner og organisasjoner fått mange innspill som forteller at personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt møter barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse.

Selv om mye positivt har skjedd, er det likevel mye som kan bli bedre. Det handler om både politisk vilje og gjennomføringskraft når det gjelder det som er vedtatt. Det dreier seg også om holdninger og det hver enkelt av oss må gjøre noe med, som det å inkludere mennesker med utviklingshemming i både arbeidsliv og samfunnsliv, tåle at folk er forskjellige og være litt mer rause.

I meldingen blir det påpekt at det ser ut som om utviklingen når det gjelder integrering og normalisering har stagnert eller gått gal vei på sentrale områder som bolig, arbeid og fritid de siste årene.

Stikkord er:

-                     større institusjonslignende bofellesskap, ofte i omsorgsghettoer

-                     færre i arbeid, i både vernede bedrifter og det ordinære

arbeidslivet

-                     flere uten dagtilbud i det hele tatt

-                     segregering i skolen gjennom økt bruk av adskilte undervisningsformer i egne klasser eller skoler

-                     manglende deltaking i ordinære fritidsorganisasjoner

Dette kan skape stengsler for samhandling med andre og føre til stigmatisering og utstøting. Deltaking og samhandling er en forutsetning for integrering, normalisering og verdsetting. Det er gjennom å bli kjent med hverandre at normer endres og en får felles opplevelser. Dette er det ideologiske grunnlaget som komiteen mener må ligge til grunn for å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige.

Bolig er viktig for alle som skal leve et selvstendig liv. Loven som avviklet institusjonsomsorgen for utviklingshemmede var klar i sitt budskap:

«Å legge forholdene til rette for at personer med psykisk

utviklingshemming så langt som mulig kan leve og bo selvstendig og ha en

aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre.»

En enstemmig komité vil at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha anledning til å velge bosted og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform.

Komiteen har merket seg høringsinnspillene og drøftingene i meldingen der flere gir uttrykk for bekymring over utviklingen av store boligkomplekser mange steder i landet. En enstemmig komité er tydelig på at føringene fra ansvarsreformen står fast, og at for store boligkomplekser kan føre til et institusjonslignende bomiljø. Det er derfor viktig at kommunene i samarbeid med pårørende og brukere finner fram til boligstørrelser og arkitektonisk boligutforming som passer inn i et ordinært bomiljø, tilpasset de som skal bo i boligene, og de som skal bo sammen. For mange er tryggheten i bofellesskapene det viktige.

Individet er utgangspunktet for politikken på dette området, og det er derfor viktig å se det enkelte menneskets situasjon og behov. Utviklingshemmede er ikke en ensartet gruppe. Det er like store forskjeller i denne gruppen som det er i befolkningen for øvrig. Derfor er det er viktig med et mangfold av ulike typer boligløsninger.

I noen kommuner har pårørende gått sammen og tatt initiativ til å bygge eller kjøpe samlokaliserte boliger til sine voksne barn. Komiteen synes dette er et flott initiativ, og det er med på å bidra til en normalisering sammenliknet med det andre unge voksne gjør.

Mennesker med utviklingshemming må, som alle andre, kunne investere i boligmarkedet og eie sin egen bolig. De som har gjennomført slike boligprosjekter, forteller om mange hindringer i byråkratiet og en kronglet prosess. Komiteen har tatt disse innspillene på alvor og er opptatt av å legge forholdene bedre til rette for privat initiativ, forenkling av regelverk samt å se på Husbankens støtteordninger.

En enstemmig komité er opptatt av at elever med utviklingshemming og læringsvansker får samme individuelle oppfølging som andre elever i skolen, og at det settes gode og realistiske mål for deres opplæring. Det er viktig at det legges til rette for gode læringsarenaer hvor elever med utviklingshemming får sin naturlige plass i skolemiljøet, med mulighet for sosiale relasjoner, sosial læring og god integrering. Skolen skal være en felles møteplass der alle barn og unge skal få kunnskap og mulighet til å utvikle sine ferdigheter, holdninger og verdier. Når elever tas ut av ordinær klasse, bør det tilrettelegges for tid sammen med elever uten spesialundervisning.

Innspill fra pårørendeorganisasjonen Norsk Nettverk For Down Syndrom etterlyser en mer målrettet praktisk opplæring i videregående skole, gjerne i samarbeid med bedrifter eller kommuner, som kan være med på å kvalifisere for arbeidslivet. Dette er et innspill komiteen vil bringe videre.

Det er et mål at alle i yrkesaktiv alder som har arbeidsevne, skal ha et arbeid å gå til. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fastslår at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre. Likevel er vi langt fra i mål på dette området. Det er få utviklingshemmede i ordinært arbeid. Det mest brukte tiltaket er VTA, varig tilrettelagte arbeidsplasser. I meldingen kommer det fram at det er et stort udekket behov for varig tilrettelagte arbeidsplasser innenfor skjermet virksomhet og i ordinær bedrift. Komiteen har merket seg dette, og det vil være et område komiteen vil ha et økt fokus på i stortingsperioden.

Kompetansesituasjonen i tjenestene for utviklingshemmede er ikke optimal. Det er en utfordring å få fagfolk og ansatte med riktig kompetanse i mange kommuner. Riktig fag og erfaringskompetanse samt tilstrekkelig bemanning er avgjørende for tryggheten for både tjenestemottakere og ansatte. Komiteen er bekymret over omfanget av gjennomførte tiltak med tvang hvor det blir gitt dispensasjon fra kompetansekravene.

Det er også en kjensgjerning at personer med utviklingshemming er mer utsatt for vold og overgrep enn befolkningen for øvrig, og da spesielt seksuelle overgrep. Komiteen er opptatt av at utviklingshemmede skal være like godt beskyttet mot vold og overgrep som andre, og mener at kommunene må ta dette med i de risikovurderinger som gjøres med hensyn til bemanning, kompetanse og oppfølging i boliger og i aktivitets- og arbeidstiltak.

Komiteen har i den forbindelse merket seg innspillene fra Samordningsrådet for arbeid med mennesker med utviklingshemming, SOR, som foreslår at det bør etableres et varslings-, etterforsknings- og oppfølgingssystem for alle risikoutsatte voksne for å styrke rettsikkerheten til risikoutsatte grupper, etter modell fra England. Komiteen vil be Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om å se på muligheten for å få etablert et slikt system i Norge.

Komiteen mener at Meld. St. 45 for 2012–2013 Frihet og likeverd i liten grad har diskutert og løftet fram hvilke tiltak som må styrkes for å sikre gode levekår og inkludering av mennesker med utviklingshemming. Derfor foreslår en enstemmig komité at det bør nedsettes et bredt sammensatt utvalg som foreslår egnede og konkrete tiltak som styrker personer med utviklingshemmings grunnleggende rettigheter til autonomi, privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Utvalgets mandat må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettsikkerhet, økonomi og styringssystem som sikrer at nasjonale mål innfris.

Fredric Holen Bjørdal (A) [16:37:53]: Stortingsmeldinga Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming er den første i sitt slag. For første gong, 20 år etter at ansvarsreforma blei gjennomført, fremja ei regjering ei melding som gjer greie for arbeidet med å betre levekåra for menneske med utviklingshemming.

Meldinga vart fremja av Stoltenberg-regjeringa i fjor sommar og vart ikkje trekt av Solberg-regjeringa.

Eg er veldig glad for at det stort sett er ei samrøystes komitéinnstilling vi behandlar i dag. Innstillinga viser at det i hovudsak er tverrpolitisk semje på dette viktige området, sjølv om vi ikkje vart einig på alle punkt.

Stortingsmeldinga vart møtt med kritikk for at ho er for lite konkret med tanke på verkemiddel og tiltak, sjølv om ho er god på situasjonsskildring, tilstandsskildring og fakta.

Dei funksjonshemma sine organisasjonar har vore opptekne av at meldinga ikkje var konkret nok når det gjaldt tiltak, og dei ønskte at det skulle setjast ned eit offentleg utval. Det er difor bra at det vart semje i komiteen om å be regjeringa setje ned eit breitt samansett offentleg utval, som skal føreslå eigna og konkrete tiltak som styrkjer personar med utviklingshemming sine grunnleggjande rettar til autonomi, privatliv, familieliv og samfunnsdeltaking.

Eg vil leggje til at dette offentlege utvalet, som truleg skal jobbe eitt år eller to, ikkje må bli ei sovepute for regjeringa. Den treng ikkje vente med å leggje fram forslag til tiltak og verkemiddel som kan betre situasjonen til dei utviklingshemma. Det er mange gode fleirtalsmerknader i innstillinga, som regjeringa med ein gong kan ta tak i og realisere.

Rettane til menneske med nedsett funksjonsevne er vesentleg styrkt, både i Noreg og internasjonalt, dei siste 20 åra.

Samtidig viser denne gjennomgangen av status at det framleis er ein veg å gå før alle menneske med utviklingshemming oppnår reell likestilling, likeverd, medverknad og deltaking.

Menneske med utviklingshemming, med ulike interesser og ulike behov, har dei same rettane som alle andre. Frå politisk hald jobbar vi for at menneske med utviklingshemming skal anerkjennast som likeverdige samfunnsborgarar. Dessverre blir framleis nokre menneske med utviklingshemming utsette for diskriminering, trakassering og overgrep. Det må vi kjempe imot.

I dag bur dei fleste barn med utviklingshemming heime hos familien. Dei går i vanleg skule, og dei deltek i fritidsaktivitetar på lik linje med andre barn. Vaksne med utviklingshemming har betre buforhold enn før ansvarsreforma. Dei deltek i dagaktivitetar i lokalmiljøet, har langt betre helse og lever lenger enn for få år sidan. Mykje er endra i positiv retning, men som samfunn er vi ikkje i mål.

Derfor vil vi sikre betre kvalitet i opplæringa og i utdanninga. Vi vil styrkje moglegheitene for utviklingshemma til å delta i arbeid og få gode helse- og omsorgstenester. For å oppnå det trengjer vi meir kunnskap, høgare kompetanse, tettare samarbeid og betre styringssystem som sørgjer for at vedteken politikk blir verkeleg.

Kompetanseheving i pleie- og omsorgssektoren er eitt av nøkkelorda, og her blir det synda. I fleire år har eg sjølv vore ein av dei som blir henta inn, meir eller mindre frå gata, for å utføre desse viktige omsorgs- og habiliteringstenestene. Det er ei av dei mest givande og takknemlege oppgåvene ein kan ha her i verda å bidra til betre livskvalitet for menneske med utviklingshemming. Men det er ikkje godt nok når så mange av tenestene blir utførte av ufaglærte ringevikarar i null prosent stilling – utan fullgod opplæring – og når miljøterapeutane og vernepleiarane ofte kan vere nesten fråverande. Då risikerer ein at tenestene blir reduserte til oppbevaring og dekking av basalbehov, og at rettssikkerheita blir utfordra. Det er ikkje godt nok. Bemanninga må opp, og talet på faglærte må aukast. Fleire ufaglærte må få moglegheita til å ta fagbrev og utdanning, og regjeringa må sjå på korleis ein kan rekruttere fleire til viktige profesjonar som vernepleie.

Dette handlar også om kommuneøkonomi. Vi bur alle i ein kommune. Vi nyt alle godt av eit velutbygd kommunalt velferdssystem. Menneske med utviklingshemming er i større grad enn andre prisgjevne kvaliteten på det offentlege tenestetilbodet for å kunne leve gode og verdige liv. Viss bufellesskap blir slått saman på grunn av dårleg kommuneøkonomi, skulane har for lite ressursar eller omsorgstenestene er prega av underbemanning og vikarar, kan det gå utover livskvaliteten. Det er derfor viktig at regjeringa følgjer opp den styrkinga av kommuneøkonomien som den raud-grøne regjeringa gjennomførte, og ikkje begynner å kutte her, slik den førre borgerlege regjeringa gjorde. Eg har heller ikkje noka tru på at konkurranseutsetjing, svekking av arbeidsmiljølova og meir mellombelse tilsetjingar vil føre til betre tenester for menneske med utviklingshemming.

Ein føresetnad for eit inkluderande samfunn med likeverdige tenester er å sikre at alle kan delta og bli høyrde. Berre slik kan vi finne fram til dei gode løysingane. Vi ønskjer å auke bevisstheita. Vi ønskjer å skape debatt om situasjonen for menneske med utviklingshemming. Korleis medverknad og rettssikkerheit blir tekne vare på for personar med utviklingshemming, er blant dei spørsmåla som vi må stille oss. Mitt håp er at det utvalet som regjeringa no må setje ned, skal finne svar på desse og andre spørsmål og kome tilbake til Stortinget med forslag til gode tiltak og verkemiddel.

 

Erlend Wiborg (FrP) [16:44:27]I dag behandler vi en sak som er viktig, ikke bare for Fremskrittspartiet, men for dem det gjelder. Vi snakker om en sak der man gjennom mange år – helt fra 1991 – har hatt ganske enstemmige politiske intensjoner, men vi ser dessverre at oppfølgingen ikke nødvendigvis har vært like god. Derfor er jeg veldig glad for at alle partiene i dag har klart å samle seg. Vi har en innstilling som er enstemmig på de aller fleste områdene. Det er i seg selv en styrke i meldingen, det at vi nå viser tverrpolitisk vilje til å gå bort fra kun fagre ord og mer over på konkrete tiltak.

For Fremskrittspartiet har det å ha stor omsorg for de svakeste i samfunnet alltid hatt høy prioritet. Noe av det grunnleggende i den liberalistiske ideologien er å sørge for et velfungerende sikkerhetsnett for dem som virkelig trenger det, og jeg tror mange her i dag husker engasjementet som John Alvheim i sin tid hadde for denne saken.

Meldingen vi nå behandler, ble lagt frem av den rød-grønne regjeringen. Den ble opprettholdt av den blå-blå regjeringen. I løpet av behandlingen har man – nå med et borgerlig flertall – klart å gjøre flere forbedringer. For som jeg sa, er man ofte enig i intensjonene, men utfordringen er at intensjonene ikke alltid blir fulgt opp. Når det gjelder gruppen utviklingshemmede, ser vi det på mange områder. Det kan være bosituasjonen, for her ser vi at intensjonene fra ansvarsreformen ikke har blitt fulgt opp i alle kommuner. Kommuneøkonomien har gjort at rettighetene i altfor mange tilfeller har blitt svekket. Da er jeg veldig glad for at Fremskrittspartiet og en samlet komité nå går inn for å sette ned dette utvalget.

Dette er jo noe flere av mine forgjengere har tatt opp gang på gang. Det har ikke vært politisk flertall for det tidligere, men nå har vi flertall for det. Vi kan nå få et utvalg som skal se på og sikre mulighetene til selvstendighet, privatliv, familieliv, samfunnsdeltakelse og ikke minst den berømmelige rettssikkerheten. Noe av utfordringen er at den gruppen vi snakker om, kanskje ikke er den gruppen som nødvendigvis roper høyest og som blir sett, i like stor grad som den burde. Jeg mener at organisasjonene, med Norsk Forbund for Utviklingshemmede i spissen, har gjort en utrolig god jobb med å fremheve dette også overfor komiteen.

De viktigste områdene i meldingen – selvbestemmelse, rettssikkerhet, vold og overgrep, helse- og omsorgstjenester, bolig, skole, arbeid – dreier seg om hvordan vi som samfunn evner å ta vare på de svakeste og dem som i størst grad trenger oss. Dette handler om menneskeverd og hvilket verdigrunnlag vi legger til grunn.

Derfor varmer det at vi har en mer eller mindre enstemmig innstilling. Vi har nå en regjering som viser handlekraft. Vi får nå det berømmelige utvalget på plass, og jeg håper også at vi får et hurtigarbeidende utvalg som leverer fortløpende. I tillegg er jeg beroliget av det regjeringen har vært klare på: at det at man setter ned et utvalg ikke stopper noen prosesser, men at man fortløpende vil se på hvordan man kan komme med konkrete saker, slik at man fra gode intensjoner kommer over til konkrete saker og vedtak.

Geir S. Toskedal (KrF) [16:48:52]En melding som bruker ordene «frihet» og «likeverd» lager seg en ambisiøs overskrift for et samfunn som skal ha plass for alle. For Kristelig Folkeparti må det være et mål at dette blir fulgt opp konkret. Det har vært gjort mye på dette området for å inkludere funksjonshemmede i vårt samfunn, men vi er på ingen måte i mål. Vi så f.eks. hvilken debatt Marte Wexelsen Goksøyrs deltakelse på Eidsvoll skapte for noen uker siden.

Nå må vi fokusere på levevilkårene for utviklingshemmede. Inga Marte Thorkildsen startet arbeidet med stortingsmeldingen som skulle beskrive hva som var gjort, hvilke tiltak som var tilgjengelige, og arbeidet som måtte gjøres.

Nå følger Stortinget opp dette med å sette ned et bredt sammensatt utvalg som skal komme med konkrete tiltak som skal styrke de grunnleggende rettigheter for funksjonshemmede. Kristelig Folkeparti er opptatt av hvilke verdier som skal ligge til grunn i dette arbeidet, når vi nå skal utvikle videre en politikk for utviklingshemmede. Hva mener vi med ordene «frihet» og «likeverd»? Hva fokuserer vi på? Fokuserer vi på forskjellene eller på likhetene? Det er viktig for oss at de funksjonshemmede får leve sammen med andre, være med familien, ha et sted å bo og oppleve trygghet i hverdagen og kan gå på skole sammen med andre, ha en aktiv fritid og delta i arbeidslivet på best mulig vilkår. Utviklingshemmede bidrar nemlig ved sin tilstedeværelse til normdanning i samfunnet, og det er veldig viktig for oss alle. Når de tas ut av skole, utdanning, arbeidsliv eller organisasjonsliv, reduseres verdien i samfunnet, og det er samfunnet som også taper på dette.

I innstillingen står det:

«Komiteen viser til at gjennomgangen av situasjonen fra Bufdir og forskningen på området tydeliggjør at det er en vei igjen å gå før en kan si at en har lyktes med sentrale mål om integrering og normalisering, det være seg med hensyn til boliger, skole, arbeid og fritid, som andre og sammen med andre personer uten utviklingshemning. De siste ti årene har faktisk utviklingen gått gal vei».

Og det er nevnt eksempler på det: større institusjonslignende bofellesskap, færre i arbeid både i vernede bedrifter og i det ordinære arbeidsliv, noen har ikke dagtilbud i det hele tatt, segregering i skolen gjennom økt bruk av adskilte undervisningsformer, manglende deltagelse i ordinære fritidstilbud osv. Dette kan skape stengsler og unødvendige fordommer mennesker og grupper imellom. Resultatet kan bli stigmatisering, segregering og i verste fall utstøting. Det er veldig viktig at vi lager et samfunn med samhandling. Det er en forutsetning for integrering og normalisering, for verdsetting og for en god livsutfoldelse for oss alle.

Gjennom samvær og et samfunn alle deler, blir folk bedre kjent med hverandre, får økt forståelse, normer spres og vi får et bedre og varmere samfunn gjennom felles opplevelser. Dette mener vi er det ideologiske grunnlaget som må ligge som en grunnmur for det arbeidet som skal gjøres videre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:52:54]: Først vil jeg takke saksordfører Bente Stein Mathisen fra Høyre for en enestående god og ryddig jobb. Jeg har aldri sagt det sånn før, og derfor lar jeg det søkke.

Meldinga er fremmet av de rød-grønne. Det ble sagt av mange organisasjoner at den var lite konkret, men organisasjonene var likevel enig i at den ble fremmet. Meldinga var lite ideologisk, men den innstillinga som nå er kommet, bruker ordet «ideologi». Ja, den bruker ordet «ideologi» for en samlet komité – det er ganske spesielt. Det er en klar og entydig innstilling, og det er en veldig god logikk. Det er en veldig god logikk som gir både de utviklingshemmede og folk i førstelinja et klart ansvar og klare rettigheter. Så etter min vurdering er dette en forbilledlig innstilling, hvor en rydder i terrenget og får klare retningslinjer både for dem som skal oppleve det i hverdagen – for å få en bedre hverdag – og for dem som skal bistå sånn at det skjer. Det er, som flere har vært inne på, en oppfølging av ansvarsreformen for utviklingshemmede, som bygde på et ideologisk grunnlag, nemlig at en skulle få integrering, normalisering, sjølbestemmelse og levekår som andre. Mange har utdypet dette, jeg trenger ikke å gå nærmere inn på det.

Det er en samlet komité som viser at det dreier seg om både politisk vilje og gjennomføringskraft, når det gjelder det som er vedtatt. Det dreier seg også om holdninger og det hver enkelt av oss må gjøre noe med, som det å inkludere mennesker med utviklingshemming i både arbeidsliv og samfunnsliv, tåle at folk er forskjellige og være litt mer rause. Deltaking og samhandling er en forutsetning for integrering og normalisering, verdsetting og gode levekår, og gjennom dette blir en kjent med hverandre, normer endres og en får felles opplevelser. Dette er det ideologiske grunnlaget som må ligge til grunn for å vurdere hvilke tiltak som er nødvendig.

Som andre også har vært inne på, er det nødvendig å konkretisere en rekke virkemidler når det gjelder både bosted, muligheter i arbeidslivet og retten til meningsfylt fritid. Det vil følges opp gjennom politisk vedtatte kommunale handlingsplaner. Det er én av de beskjedene som komiteen kommer med, og som det er viktig at regjeringa følger opp også med økonomiske virkemidler, slik at det blir mulig å få det til. Vi skal ikke stille større forventninger til kommunene enn det kommunene gis økonomiske muligheter til å gjennomføre, for dette er krevende arbeid.

Jeg vil understreke det som andre også har sagt: Det er en enstemmig komité som ber regjeringa nedsette et bredt sammensatt utvalg, men det skal ikke være sånn at det utsetter gjennomføring av konkrete tiltak.

Innstillinga har en forbilledlig gjennomgang av de ulike områdene skole, bolig, arbeid og dagtilbud og fritidstilbud.

Det er ett punkt som vi i Senterpartiet har en særmerknad på, og som jeg er noe skuffet over at vi ikke fikk komiteen med på – og jeg vil gjerne høre statsrådens vurdering av det – og det er behovet for å etablere nye varig tilrettelagte arbeidsplasser i skjermet eller ordinær virksomhet, såkalte VTA-plasser. Vi sier fra Senterpartiets side at det er behov for 500 nye plasser over noen år. Det som er utgangspunktet vårt, og som er det viktigste, er det vi har erfart – at en rekke ungdommer fullfører sin videregående skole uten at det er noen sømløs overgang til varig tilrettelagte arbeidsplasser. Det må vi komme vekk ifra. Derfor, ikke minst, er behovet for varig tilrettelagte arbeidsplasser stort, og det må vi gjøre noe med. Jeg kjenner en rekke eksempler på foreldre og personer det gjelder, som har et langt opphold på flere måneder før en får den muligheten.

Helt til slutt – kompetanse: Komiteen er enig om å styrke fagkompetansen, men jeg vil slå et slag også for realkompetansen, og også utfordre statsråden på det punktet. Det er mange dyktige fagpersoner som ikke har akkurat den fagkompetansen som en i mange tilfeller etterspør, men som har egenskaper – ved sin væremåte – og kompetanse fra andre områder som er så gode at en bør kunne videreføre det, og få en karriere også på det grunnlag. Så realkompetanse er svært vesentlig.

Sveinung Rotevatn (V) [16:58:20]: Ansvarsreforma som vart sett i verk i 1991, hadde mange gode målsettingar og mange gode intensjonar. Det var ei stor og ambisiøs reform for å auke livskvaliteten til personar med utviklingshemming. Dessverre fekk reforma også ein del utilsikta konsekvensar og vart på mange måtar ei bustadreform. Målet med reforma var at personar med utviklingshemming skulle ha gode integrerte kultur- og fritidstilbod i sitt lokalmiljø, saman med befolkninga elles, i tillegg til eigen tilrettelagd bustad. Gjennomføringa av reforma har det dessverre vore så som så med, sjølv om intensjonane var gode. Alle skulle flyttast ut, helst til eigen bustad i sine heimkommunar, og det vart dessverre sett vekk ifrå at utfordringane for mange var svært differensierte. Vi høyrer jamleg om unge menneske med funksjonshemming som er plasserte på ein sjukeheim i kommunen sin, fordi det ikkje finst eit godt nok alternativ. Det er ein uhaldbar situasjon.

Nokon menneske med funksjonshemming fungerer så godt at dei kan klare seg i eigen bustad, kanskje med litt hjelp og med oppfølging, f.eks. frå ein brukarstyrt personleg assistent, mens andre kanskje vil ha det best på ein tilpassa institusjon. Det som er det viktige her, er at det er brukaren sjølv og brukarens pårørande som definerer behovet. Det er urovekkande at det går i feil retning på ein del område. Det er færre menneske med funksjonshemming i arbeid, både i verna bedrifter og i det ordinære arbeidslivet, og det er fleire utan dagtilbod.

Det er auka bruk av åtskilde undervisningsformer, det vere seg einetimar, grupper, klassar og eigne skular. Det er færre som deltek i ordinære fritidsorganisasjonar.

No er det tid for å gjere ein jobb. Vi må bli flinkare på ei rekkje område kva gjeld bustad, kva gjeld skule, kva gjeld arbeid, kva gjeld dagtilbod, kultur og idrett, men også når det gjeld å auke kompetansen blant dei som jobbar med menneske med funksjonshemming. Vi må også bli flinkare til å betre rettstryggleiken til dei menneska det her gjeld, og redusere risikoen for overgrep og tvang m.m. Det er grunn til å bekymre seg mykje når talet på personar med vedtak om bruk av tvang og makt har auka frå 178 i 2000 til 906 i 2012, og at tilsynsaktiviteten har gått ned i den same perioden. Då er vi ikkje på veg i riktig retning.

Her står vi no. Her stod vi også for over to år sidan. Det har vore ganske godt dokumentert lenge at Ansvarsreforma, trass mange gode intensjonar, har ein del alvorlege manglar. Det trong vi eigentleg ikkje ei stortingsmelding for å finne ut. At det er manglande breidde i tiltaka for både dei vel fungerande og dei med omfattande og komplekse funksjonshemmingar, er klart. Det er også klart at det er få individuelle tilpassingar, at det manglar systematiske tilbod innan kultur og fritid, og at det manglar systematisk helse- og aktivitetsarbeid. Vi veit i tillegg at menneske med funksjonshemming er meir utsette for vald og seksuelle overgrep enn andre grupper, og vi veit at bruken av tvang aukar. Det truar rettstryggleiken til ei gruppe som sjølv ikkje er like flink til å målbere og sikre sine eigne rettar som mange av oss andre.

Mykje var kjent. Det var også bakgrunnen for at Venstre ønskte ein skikkeleg, grundig og heilskapleg gjennomgang av reforma, som skulle resultere i konkrete og varierte tiltak for denne ueinsarta gruppa. Derfor fremma Venstre i 2011 eit representantforslag om å setje ned eit offentleg utval som skulle følgje opp Ansvarsreforma, for å betre livssituasjonen til personar med utviklingshemming. Ein samrøystes helse- og omsorgskomité den gongen var einig med Venstre i at vi måtte finne nye tiltak som veg opp for dei manglane som finst i Ansvarsreforma.

Derfor har Venstre vore noko skuffa over resultatet. I staden for å setje ned eit offentleg utval valde ein å følgje opp forslaget med ei utgreiing frå Bufdir og ei stortingsmelding. Som drøftingsoppgåve er meldinga god, men som konkret arbeidsverktøy er ho ikkje tilfredsstillande. Styrken til meldinga er at ho har kartlagt mykje av det vi i og for seg visste. Ho har auka bevisstheita, det er riktig. Ho har skapt debatt – slik som her i dag – om menneske med funksjonshemmingar og har løfta fokuseringa opp til høgaste politiske hald.

Vi bad om at det skulle setjast ned eit utval som også skulle fremme forslag om korleis livsvilkåra for menneske med funksjonshemming kunne betrast. Derfor er Venstre glad for at ein samrøystes komité no har samla seg om at ein skal setje ned eit breitt offentleg utval som har som mål å kome med konkrete tiltak. Det er eit gledeleg resultat av ein lang prosess. Vi håpar inderleg at det skal resultere i at vi omsider får oppfylt alle dei gode måla som ligg i Ansvarsreforma.

 

 

 

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Johnny Ingebrigtsen (SV) [17:03:41]Som flere andre har sagt tidligere, er dette en sak arvet fra den forrige regjeringen, en sak hvor SV i hvert fall var en hovedarkitekt, ved hjelp av flere andre organisasjoner og brukere.

Dette er en sak hvor vi er enige, som de fleste har sagt. Jeg vil bare uttrykke at jeg er veldig fornøyd med det arbeidet som er gjort, også av saksordføreren. Hun loset oss igjennom, slik at vi på rappen kan legge fram de andre sakene hvor alle partiene er enige. Det lover godt.

Jeg er også veldig fornøyd med at vi ble enige om å sette ned et utvalg for å gjøre dette enda bedre – bearbeide det og gjøre det bedre for oss alle – for det var ikke tilstrekkelig. Det er vi også enige om. Da blir det bedre for alle. Det er bra for alle.

Jeg ser også fram til det videre arbeidet som må gjøres, for det kommer. Vi er ikke ferdig med det. Jeg ser fram til å forbedre forholdene for mennesker med utviklingshemning. Jeg vil også ha sagt her at jeg ser fram til et fortsatt godt samarbeid med organisasjonene, som har hjulpet oss. I hvert fall har de hjulpet meg. De har vist meg og påpekt ting som vi måtte ta med. Jeg ser altså fram til et fortsatt godt samarbeid. Med det blir nok dette enda bedre til slutt.

Statsråd Solveig Horne [17:05:21]Vi skal ikke gå langt tilbake i tid før mennesker med utviklingshemning ble usynliggjort og stuet vekk i avsidesliggende institusjoner.

I dag er situasjonen heldigvis helt annerledes. Mennesker med utviklingshemning har blitt synlige i det offentlige rom. Vi kan glede oss over fjernsynsserier som «Tangerudbakken borettslag» og filmen «Detektiv Downs». Så kan vi være stolte over Marte W. Goksøyrs flotte appell under åpningen av grunnlovsjubileet på Eidsvoll.

Til tross for økt synlighet av mennesker med utviklingshemning er en av mine viktigste oppgaver som minister på dette feltet å bryte tausheten rundt levekårene til utviklingshemmede. Vi trenger kunnskap, vi trenger oppmerksomhet, og vi trenger debatt. Vi må synliggjøre utfordringene som møter utviklingshemmede i dagens samfunn. I denne debatten trenger vi alle, vi trenger også de utviklingshemmede. Som det står i meldingen:

– «nothing about us without us»

Det er nå over 20 år siden HVPU-reformen, og mye er gjort. Reformen er en av de største sosialpolitiske reformene i nyere tid.

Stortingsmeldingen som vi behandler i dag, ble lagt fram av den forrige regjeringen, men ble altså ikke trukket av den nye regjeringen. Meldingen gir oss et godt bilde av status og gir oss muligheten til å planlegge veien videre. Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om status, utfordringer og behov for videre innsats på dette feltet.

Meldingen viser at vi ikke har nådd målet om full likestilling, selvbestemmelse og deltakelse for utviklingshemmede. Derfor skal ikke denne meldingen havne i en skuff eller bli en sovepute. Det er først og fremst mitt ansvar å sørge for en god oppfølging, sammen med andre relevante departementer. Men vi har alle et ansvar for å følge opp.

Jeg vil legge fram et nytt informasjons- og utviklingsprogram, som skal gjøre det lettere å følge utviklingen i levekårene, stimulere til debatt og bygge opp kompetanse i tjenesteapparatet. Som en del av arbeidet med programmet vil jeg utvikle en plattform for samarbeid mellom myndigheter og sivilt samfunn om politikk og tiltak for utviklingshemmede.

Som ansvarlig for koordinering av feltet er det viktig for meg å få innspill fra mange hold. Jeg ønsker en god dialog og samarbeid med

-                     brukere og pårørende og deres interesseorganisasjoner

-                     vernepleiere, hjelpepleiere og andre som jobber på feltet

-                     politikere og administrasjon i kommunene, hvor folk lever

-                     frivillige organisasjoner, bare for å nevne noen

Vi trenger mer kunnskap også når det gjelder personer med utviklingshemning med innvandrerbakgrunn, om levekårene til personer med utviklingshemning og ikke minst situasjonen for de pårørende.

Derfor blir oppfølgingen av Stortingets ønske om å oppnevne et offentlig utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemning, viktig i det videre arbeidet. Men dette utvalget må ikke bli en sovepute. Denne regjeringen skal vise at det er mulig å sette i gang tiltak underveis.

Det er en viktig sak for regjeringen å gi den enkelte og familiene større frihet til selv å bestemme over eget liv og treffe egne valg. Det er ikke en oppgave for staten å tvinge alle inn i samme mønster og levesett. Fleksible løsninger legger til rette for at alle kan bruke sine evner best mulig, basert på egne ønsker og evner.

Det er dilemmaer knyttet til selvbestemmelse for utviklingshemmede. Derfor er det viktig å finne en balanse mellom selvbestemmelse og retten til å bli ivaretatt. Dette er ikke enkelt, og det krever tilsatte i tjenesteapparatet som har god vurderingsevne, basert på et solid faglig ståsted.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, har fått i oppgave å innhente kunnskap om selvbestemmelse for personer med utviklingshemning. De har iverksatt to prosjekter, som forventes å være ferdig til sommeren. Personer med utviklingshemning får selv komme til orde som informanter i prosjektet.

Det er viktig å sikre rettssikkerheten til mennesker som ikke selv kjenner sine rettigheter, og som ikke selv kan stille krav. Det er i dag ikke alltid samsvar mellom rettighetene til den enkelte og hvordan rettighetene innfris, og det er for store forskjeller når det gjelder oppfølging ute i kommunene. Det må jobbes for å få på plass bedre rutiner og bedre oppfølging.

Arbeidet med å kartlegge hvordan rettssikkerheten til personer med utviklingshemning ivaretas har startet opp og skal også skje sammen med andre departementer og direktorater.

Vi vet at mange mennesker med utviklingshemning ikke er godt nok beskyttet mot vold og overgrep. Flere tragiske saker har vært rapportert i media, og jeg er dessverre redd for at mørketallene er høye. Alle kjenner Kampen-saken i Stavanger – 28 år gamle Jonny André Risvik som ble torturert til døde av dem han bodde sammen med. Mishandlingen foregikk over flere uker – en tragedie som skulle ha vært unngått.

Kunnskap tyder på at personer med utviklingshemning er mer utsatt for vold og overgrep enn befolkningen for øvrig. Personer med utviklingshemning skal være like godt beskyttet mot vold og overgrep som alle andre. Bufdir har fått i oppgave å utarbeide rutiner til bruk i tjenesten for å forebygge, avdekke og håndtere vold og overgrep. Jeg er også kjent med metoden som er utviklet og brukes i England, kalt SOVA, som er noe Bufdir har med seg i arbeidet med å få på plass et norsk system på kommunalt nivå.

I helgen kunne vi også lese i Aftenposten om foreldre som leter etter kommuner som innfrir lovfestede rettigheter til dem som trenger hjelpetiltak. Det skal ikke være sånn at folk må flytte fra en kommune til en annen for å få gode nok helse- eller omsorgstjenester. Alle skal ha like god rett på og tilgang til helse- og omsorgstjenester. Det er etablert et omfattende offentlig tjenesteapparat og regelverk som skal sørge for at alle får nødvendige og individuelt tilrettelagte helse- og omsorgstjenester.

Samhandlingsreformen inneholder viktige mål om å styrke samordningen mellom forskjellige helse- og omsorgstjenester for å gi gode tjenesteforløp. Retten til individuell plan er et viktig verktøy for å styrke hjelpetilbudet til personer som trenger sammensatte tjenester. Regjeringen er opptatt av den kompetansen i tjenesten. For å styrke kompetanse og rekruttering i kommunene har regjeringen også styrket Kompetanseløftet 2015 med 52 mill. kr. Helse- og omsorgsdepartementet vil også etablere «Mitt livs ABC», etter modell av Demensomsorgens ABC, som skal styrke kompetansen, særlig for ufaglærte i tjenestene til personer med utviklingshemning.

I dag bor de fleste barn med utviklingshemning hjemme hos familien, og de voksne med utviklingshemning har bedre boforhold enn de hadde før reformen. Det er i utgangspunktet den enkeltes rett, uavhengig av funksjonsnivå, å få lov til å bestemme hvor en skal bo og hvem en skal bo sammen med. Det har i lengre tid vært uttrykt bekymring for at boligene for utviklingshemmede har blitt så mange og så store på ett sted at de ligner på institusjoner. Derfor er jeg glad for at retningslinjene til Husbanken er endret for å motvirke tendensen til å bygge for store bofellesskap.

Meldingen slår også fast at skolen skal være inkluderende med plass til alle elever. Barn og unge skal få muligheter til å utvikle holdninger, verdier og sine individuelle evner i trygge omgivelser sammen med andre barn. Skolen skal dekke grunnlaget for overgang til arbeid, og sammenhengen mellom skole og arbeid skal undersøkes nærmere for å se om utviklingshemmede kommer i arbeid etter skolegang, og hvordan skolen jobber for å legge til rette for dette.

Jeg har besøkt flere attføringsbedrifter. Å se den arbeidsgleden der ute gjør inntrykk. Men jeg deler komiteens bekymring for at andelen utviklingshemmede som ikke er i arbeid, har økt. Det er også bekymringsfullt at andelen mennesker med utviklingshemning som ikke har noen dagaktivitet, har økt siden 2001. Derfor er jeg glad for at regjeringen i budsjettet for 2014 har styrket antall tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne med ca. 3 000 plasser.

I regjeringsplattformen presiserer vi betydningen av å legge til rette for at funksjonshemmede skal kunne delta i arbeidslivet og i dagliglivet, både fordi samfunnet trenger arbeidskraften deres og for at den enkelte skal kunne delta i et fellesskap på arbeidsplassen. Det gjelder selvfølgelig også utviklingshemmede.

Min oppgave blir nå å følge opp meldingen. Blant mine viktigste bidrag er å være pådriver når det gjelder resultater i andre sektorer, og å bidra til at levekårene for mennesker med utviklingshemning blir synlige og en del av den offentlige debatten. Bevisstheten om utfordringer knyttet til å nå målene i politikken for utviklingshemmede må bli større på alle forvaltningsnivå. Spesielt gjelder det også ute i kommunene hvor utviklingshemmede bor, arbeider og lever sine liv.

Styrken i denne meldingen er at det er en samlet komité og et samlet storting som stiller seg bak den. Det gir sterke signaler til de som trenger det, og som skal ha frihet og likeverd.

 

Lise Christoffersen (A) [17:15:23]: Jeg vil også få lov til å slutte meg til dem som berømmer saksordføreren for en god jobb. Kanskje vi kan få lov til å berømme hele komiteen, fordi det ble en bedre innstilling enn meldinga i utgangspunktet la opp til. Selv om veldig mye er det samme, er det viktig hvordan vi greier å følge opp dette i det videre. Det er et solid stykke politisk håndverk som er gjort i den saken. Jeg synes det er positivt i seg selv at Stortinget står så samlet bak innstillinga fordi dette er en viktig melding om hvilke verdier som skal legges til grunn i politikken for mennesker med utviklingshemning i tida som kommer. Målet er at meldinga skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemning. Men det gjelder altså – som flere andre har vært inne på – å gjøre ord til handling. Et enstemmig storting har derfor forutsatt at vi skal følge opp med å oppnevne et utvalg som skal vurdere helt konkrete tiltak når det gjelder enkeltpersoners rett, som det står, til autonomi, privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Det er å håpe at dette utvalget kan konsentrere seg om å se framover, og ikke måtte bruke tida på å fremme forslag som må rette opp en utvikling som går i feil retning.

Jeg har i den forbindelse lyst til å rope et varsku når det gjelder bolig. Retten til bolig er viet relativt stor plass i meldinga, først og fremst når det gjelder tilgangen på bolig og ulike boformer for å sikre utviklingshemmede den samme valgfriheten som andre. Men det er et annet aspekt som ikke er særlig berørt i denne meldinga, sannsynligvis fordi det er et spørsmål som en kanskje anså allerede var løst, eller iallfall satt retning på, da meldinga ble skrevet, men der regjeringa nå ser ut til å være i ferd med å gå i feil retning. I meldinga står det:

«Plan- og bygningsloven med forskrifter skal sikre at det bygges tilgjengelige boliger, samt at nye bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten og arbeidsbygg er universelt utformet.»

Tillat meg da et raskt tilbakeblikk, nærmere bestemt til 10. juni 2008. Da ble det tatt en historisk beslutning i Stortinget: Vi vedtok antidiskrimineringsloven. Daværende statsråd Anniken Huitfeldt sa følgende:

«Dette er en stor og viktig dag. Stortinget behandler en lov som gir personer med nedsatt funksjonsevne et rettslig vern mot diskriminering, fordi vi ønsker et samfunn som er tilgjengelig for alle. Vi har ikke lenger en helse- og sosialpolitisk fokusering, men vi slår fast at dette handler om inkludering og likestilling.»

Bolig var da et av smertensbarna. Bare 7 pst. av den norske boligmassen er universelt utformet. Å gjøre alle boliger tilgjengelige er et langt lerret å bleike, men vi begynte altså med å stille krav til nye boliger. TEK10, som den populært kalles, byggeteknisk forskrift, stiller en del krav til fysisk utforming av nye boliger, bl.a. når det gjelder krav til at rullestolbrukere skal kunne bevege seg innendørs uten altfor store problemer.

Så kan en spørre seg hva nå dette har med personer med utviklingshemning å gjøre. Egentlig ganske mye, fordi mange utviklingshemmede har tilleggshandikap i form av nedsatt fysisk funksjonsevne. Det som er bekymringsfullt, er at den nye regjeringa ikke var gammel før den startet arbeidet med å plukke fra hverandre kravet til universell utforming for bolig. Det kom ikke helt uventet. Allerede på Høyres landsmøte i 2013 så vi de første tegnene. Høyre programfestet at de ville revidere plan- og bygningsloven og bestemmelsene i TEK10, med mål om å lempe på tekniske krav til nye boliger og utleieboliger. I regjeringserklæringa ser det ut til at Høyre har fått med seg Fremskrittspartiet på dette. Jeg lurer egentlig litt på hva Kristelig Folkeparti og Venstre synes om det spørsmålet.

Kommunalminister Jan Tore Sanner var nylig ute i media og viste til Sverige, der man opererer med en snusirkel for rullestoler på 130 cm. Men handikaporganisasjonene i Sverige har tilbakevist at dette er nok for dagens rullestoler, og det samme gjelder i Norge. De rullestolene Nav utleverer aller, aller flest av, krever ideelt sett en snusirkel på 180 cm.

Så har organisasjonene foreslått et kompromiss på 150 cm. Å ha en egen innestol stående, slik Sanner har antydet, er helt urealistisk. Han ser da dessuten helt bort fra at utviklingshemmede med nedsatt fysisk funksjonsevne i tillegg også er sosiale individer, som ønsker å kunne bevege seg andre steder og i andre boliger enn i sin egen leilighet. Så Arbeiderpartiet håper at inkluderingsministeren umiddelbart vil gripe fatt i dette og stille seg på de funksjonshemmedes side i denne saken, for på denne måten å oppfylle FN-konvensjonen om rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og sørge for at vi når målet om et universelt utformet Norge innen 2025.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) [17:20:39]: Jeg er også veldig glad for at Stortinget i dag har en enstemmig innstilling i denne saken. Det fortjener saken. Det har vært et stort engasjement fra organisasjonene til mennesker med utviklingshemming, som har jobbet intenst overfor det politiske miljøet for å få dette på plass.

Da ansvarsreformen ble gjennomført var prinsippdebatten veldig viktig – prinsippdebatten som handlet om likestilling og ikke-diskriminering, og at alle i samfunnet skulle kunne ta beslutninger i eget liv og være inkludert i lokalsamfunnet.

Etter som årene har gått har vi sett at en del av politikken overfor mennesker med utviklingshemming har glidd mer og mer tilbake til den gamle institusjonsformen igjen. Begrunnelsen har ofte vært at det kommunale tilbudet eller hjelpetilbudet har vært for dårlig, slik at man har måttet velge noen spesialløsninger fordi det har vært bedre enn en veldig dårlig løsning i lokalmiljøet.

Det har utviklet seg en ond sirkel, som har bekreftet at slik er det best å gjøre det. Derfor var denne saken så viktig, og derfor er det nå så viktig at det er et enstemmig storting som står bak at prinsippene skal følges.

Jeg håper at det ikke blir med dette, som jeg har hatt følelsen av at det har blitt når jeg har diskutert en god del andre slike saker for mennesker med funksjonsnedsettelser generelt, at det blir en positiv bomullsdott av velvilje som man kan bokse inn i. Alle er enige, men egentlig blir det ikke så fryktelig mye ut av det når du kommer til krita. Det er utrolig viktig at vi nå følger opp på alle områder.

Bolig er et av de viktigste områdene det skal være sjølbestemmelse på, kommunen skal ikke eie deg. Du skal kunne bestemme hvor du vil bo sjøl. Som representanten Lise Christoffersen sa, er det sånn at hvordan vi nå håndterer spørsmålene om universell utforming knyttet til den generelle boligmassen, er viktig, for dette gjelder også for denne gruppa, og mange av dem trenger rullestol for å kunne bo der.

Så er spørsmål knyttet til retten til hjelpemidler, retten til individuelle tjenestetilbud, arbeid og dagtilbud også viktig. Der gjorde Stortinget i forrige periode noe bra, nemlig at vi sa at pengene til varig tilrettelagt arbeid, skulle stå på en egen post, sånn at man kan telle: Hvor mange er det? Hvor mange plasser har vi? Det som må på plass nå, er en registrering, slik at alle som kan ha nytte av et slikt tilbud, blir registrert, og man kan dimensjonere tilbudet etter det.

Tor André Johnsen (FrP) [17:23:54]: Jeg er veldig glad for at både Karin Andersen og Lise Christoffersen kom inn på TEK 10 og økte byggekostnader og spesielt kravet til svingradius for rullestoler. Jeg har lyst til å minne forsamlingen, Stortinget og også presidenten om at de kravene som er kommet i TEK 10 – det er mange krav der, svingradiusen er ett krav – fordyrer faktisk eneboliger med 500 000–600 000 kr. Det er noen voldsomme beløp som vi politikere har dyttet over på folket på grunn av alle mulige krav.

Jeg snakket med AF Gruppen som bygger en del studentboliger nå. De er helt klare på at kun på grunn av det kravet til større bad i små studentboliger, er det snakk om en merkostnad på ca. 100 000 kr per studentbolig. Vi vet hvordan ungdom sliter med å komme inn på boligmarkedet. Vi vet hvordan studenter sliter med å få studentboliger. Da er det viktig å være litt fleksibel å tenke litt helhet. Du kan f.eks. ha et krav om at x antall prosent av studentboligene skal ha spesiell tilrettelegging. Du kan f.eks. ha støtteordninger for dem som trenger spesiell tilrettelegging, men du må ikke ha en politikk som rammer hele det norske folk og påfører den norske befolkningen flere hundre tusen kroner i ekstra kostnader.

Karin Andersen (SV) [17:25:25]: Det skulle altså så lite til før det kom!

Jeg vil anbefale representanten Johnsen å gå inn på regjeringens hjemmeside, på Kommunal- og moderniseringsdepartementets hjemmeside. Der ligger det beregninger på hvordan TEK 10 vil slå ut i kostnader.

Når det gjelder universell utforming, er det milevidt fra de kostnadene som representanten Johnsen nå refererte til. En ekspertgruppe som er satt ned har regnet på dette.

Det er slik at hvis vi mener at folk skal være likestilt, er vi faktisk nødt til å gjøre noe med det. Da må samfunnet være med på å ta de kostnadene som gjør at det er mulig for alle å kunne velge bolig, og å kunne gå på besøk dit de vil. Det er bare 8 pst. av boligene som er universelt utformet. Det er en bitteliten andel. Vi har nok utilgjengelige boliger i dette landet. Det er ikke mangel på det. De vi mangler, er de som er tilgjengelige. Da er vi nødt til å sette krav til det som er nytt, slik at det blir mulig å velge også for mennesker med utviklingshemming.

Ja, det kommer til å koste noe å gjøre dette, men vi gjør det fordi det er riktig, fordi det handler om at vi alle sammen er like mye verdt og skal ha like muligheter til å ta myndige valg i eget liv. Det er prinsippet i denne saken, og det er prinsippet som gjelder i antidiskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som også Stortinget har vedtatt enstemmig.

Det er når pengene skal fordeles, at det viser seg om vi faktisk mener noe med det. Da er vi nødt til å ta de valgene som gjør at vi forandrer det samfunnet som vi har konstruert ut fra oss som ikke har en funksjonsnedsettelse. Vi har bygd det for oss, vi har ikke bygd det for alle. Det er den erkjennelsen jeg hadde håpet at Stortinget nå hadde tatt fullt inn over seg, og at det også får konsekvenser for hvordan vi fordeler økonomi heretter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 10.