Beveger vi oss mot et kaldere samfunn?

Tidligere denne uken kritiserte NFU Sør-Gudbrandsdal lokallag Lillehammer kommunes neste års budsjett for manglende fokus på mennesker med utviklingshemming. Det fremkommer av innlegget til lokallagsleder Einar Johrde at tjenesteområdet har betydelige utfordringer, men at kommunen likevel velger å redusere i tjenestene. Kommunen vil marginalisere behovet for individuelle tjenester, redusere antall boenheter, vurdere bruk av nye leiligheter som bygges og redusere på bemanning. Retter vi blikket mot nabokommunen Øyer ser vi hvordan dette fokuset har utartet seg i praksis.

Tekst: Linn Løvlie Slette, lls@sorpost.no 

 

Foto: Gerd Kleven og datteren Julie. GD Arkiv

 

Flytter datteren hjem

Gerd Kleven har på bakgrunn av situasjonen i Øyer kommune valgt å flytte datteren Julie (21) hjem. Moren har bygd hybel i kjelleren, og Julie får trolig brukerstyrt personlig assistent (BPA) som skal bistå henne i hverdagen. I innlegget (bak betalingsmuren) forteller moren om uroen hun bærer på over kommunens bruk av ufaglærte hjelpere, små stillingsbrøker og stor gjennomtrekk av ansatte. Over 25 personer yter bistand til menneskene som har hjemmet sitt i bofellesskapet. Bare tre av disse hjelperne har kompetanse på høyskolenivå. Moren forteller til Gudbrandsdølen Dagningen (DG) at beboerne i fellesskapet trenger stabile og kjente omgivelser for å føle seg trygge. Følelsen av at datteren var på oppbevaring førte til at moren til slutt ikke hadde noe annet valg enn å flytte henne hjem.

 

En rettighetskamp

NFU, FO og Stiftelsen SOR har sammen utarbeidet seks felles krav for hva som må til for å heve kvaliteten i tjenestene til mennesker med utviklingshemming. Et av kravene er å få på plass en bemanningsnorm i tjenestene. Et like viktig krav er at mennesker med utviklingshemming selv skal få bestemme hvordan, hvor og med hvem de skal bo. Trenden, som i stor grad ligner en ny-institusjonalisering, er ikke i tråd med ovennevnte krav, eller grunnleggende menneskerettigheter. SOR stiller seg her bak FO som i sitt yrkesetiske grunnlagsdokument (2015) presiserer viktigheten av å ha et kritisk blikk på likebehandling og standardiserte tiltak i møte med ulike situasjoner og behov. Mennesker med utviklingshemming skal ikke behandles som én homogen gruppe.

 

Gap mellom offentlig og lokal politikk

Den offentlige politikken er klar. Mennesker med utviklingshemming skal på lik linje med andre mennesker i samfunnet ha et selvstendig liv, med mulighet til å delta fullt ut på alle livets områder. Formålet til konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) er klar. Konvensjonen skal fremme, verne om og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter, og å fremme respekten for deres iboende verdighet. Dette innebærer ikke-diskriminering, like muligheter, samt fullgod og effektiv deltakelse og inkludering i samfunnet for å nevne noe. Når man tilsidesetter disse grunnleggende rettighetene bygger vi oppunder en diskriminerende og ulovlig praksis. At noen kommuner ikke anerkjenner våre medborgere som likeverdige og autonome individer, og utarbeider budsjett deretter er bekymringsfullt.

 

Stiftelsen SOR støtter oppunder NFU Gudbrandsdal lokallag som skriver i sitt leserinnlegg til GD:

"NFU er svært bekymret over Lillehammer kommunes vilje til å prioritere de svake gruppene i samfunnet og i denne sammenheng de utviklingshemmede. NFU ber kommunestyret ta inn over seg de forhold som er omtalt i dette skrivet, og vil følge opp at nødvendige tiltak iverksettes i kommunens budsjetter fra 2019 og fremover."

Saken om Lillehammer kommune kan du lese her.

Et oppgjør mot absolutte (u)sannheter

Vi må stå sammen og ta et oppgjør mot samfunnets absolutte (u)sannheter. Mennesker med utviklingshemming skal få bo der de ønsker, med hjelpen og støtten den enkelte har behov for. Hjelpen skal ikke være basert på et minimum. Kommunene må i større grad være lydhøre overfor behovene som fremmes av medborgere og deres pårørende, og i langt mindre grad standardisere og bygge ned tjenestene som skal sikre personene og deres familier et verdig liv. Vi må slutte å ta til ordet for at mennesker med utviklingshemming har spesielle behov, når alt de ønsker seg er et helhetlig tjenestetilbud som ivaretar den enkeltes behov for trygghet og likeverd. For når samfunnet ikke klarer å ta vare på borgere som trenger samfunnets kompleksitet mest - i hvilken retning beveger vi oss i da?