Vergemålsloven – til glede og besvær?

Hedvig Ekberg er jurist og generalsekretær i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Hun har «Vergemålsloven – til glede og besvær?» som tema for innlegget sitt på SOR konferansen «Fra løfter til handling».

Tekst: Ingrid Vengen Hansen

 

Arkivbilde, Hedvig Ekeberg. Foto: Mikkel Eknes

Arkivbilde, Hedvig Ekeberg. Foto: Mikkel Eknes

 

Ekeberg poengterer at det er ulike former for tvang: man kan tvangsselge eiendommer, tvangsutkaste mennesker, tvangsinndrive penger, og gjennom barnevernet fjerne barn fra familiene med tvang og tvangsomplassere dem. Nå arbeider hun med vergemålsloven, som også ofte kan oppleves som tvang.

Som overskriften til innlegget sier, har hun forsøkt å se både på de positive og negative sidene ved vergemålsloven. Nå som hun jobber i NFU, har hun et annet perspektiv på dette med tvang og makt enn da hun jobbet for myndighetene.

Hun forteller at NFU i utgangspunktet var positive til vergemålsloven som kom i 2013. Denne loven skulle være en reform. Det skulle komme en omorganisering av førstelinjetjenesten, og det ville løfte den faglige kompetansen. I tillegg ble det mer fokus på selvbestemmelse.

Loven fungerer ikke, det kunne man se allerede en uke etter at den hadde trått i kraft. Tidlig tok man det opp med Statens Sivilrettsforvaltning (klageorgan og tilsynsorgan for Fylkesmannen), med Justisdepartementet og Riksrevisjonen. Flere steder fikk man medhold i at dette ikke fungerer slik det er ment, inkludert hos Riksrevisjonen. Likevel skjer det ingenting. Ikke før VG kommer på banen med Tolga-saken.

For at en person skal kunne leve av å være verge, må man være verge for 50 personer. Du har ikke mulighet til å kjenne 50 personer så godt at du vet deres ønsker, viljer og preferanser, det er ikke mulig, sier Ekeberg. Slik NFU ser på det, er dette dermed et brudd på CRPD-konvensjonen. Ofte har verken vergen eller Fylkesmannen møtt personen det gjelder.

Et annet aspekt, er at dette bare gjelder en bestemt gruppe mennesker. Dersom det var reelt at brødrene i Tolga-saken hadde hatt diagnosen Psykisk Utviklingshemming, så hadde det vært helt greit det som ble gjennomført, og ingen hadde reagert. Fylkesmann Sigbjørn Johnsen innrømmet at han ikke hadde møtt brødrene, men at han hadde forholdt seg til det kommunen sa. Det forteller oss at tidligere nevnte omorganisering ikke fungerer.

Vergeordningen skal være frivillig, med unntak av når du ikke forstår hva det vil innebære. Da er det et paradoks at det er «en selvfølge» at mennesker med Psykisk Utviklingshemming ikke forstår hva det innebærer å ha samtykke.

Dersom en person er misfornøyd med sin verge, har ikke denne muligheten til å klage på dette, for det er jo vergen som skal hjelpe til med slike saker, og det er vel ingen verge som vil klage på seg selv?

Loven skulle være en reform, men det ser man ikke. Man har manglende selvbestemmelse, og man fratas samtykkekompetansen veldig kjapt.

 

«Man blir fratatt pengene automatisk. Det står faktisk i loven at vergen skal ha en konto hvor alle pengene skal gå inn. Men hvor er selvbestemmelsen i det? Hvor er den rettslige handleevnen i det? Det står i loven at det skal gjøres. Man fratas posten, hvis du har fast verge så går den automatisk til vergen. Men det står til og med i forarbeidene at posten er en så personlig ting, og det har til og med Menneskerettighetsdomstolen i Europa sagt at den posten skal hver og én få beholde, men her tas den automatisk. Det har vi faktisk fått en del henvendelser på, fra personer selv, hvor de klager på det: «Hvorfor får jeg ikke posten min lenger? Jeg er et voksent menneske, hvorfor kan jeg ikke få den?».

 

Til slutt nevner Ekberg et eksempel der NFU ble bedt om å være partshjelper i en sak hvor en kvinne var blitt forsøkt fratatt den rettslige handleevnen. Tingretten sa nei, men de sa «Derimot kan vi tvinge henne til å ha verge». Det er en total selvmotsigelse: Hun har full rettslig handleevne, men hun kan tvinges og dømmes til å ha «frivillig» verge.

NFU ble nektet å være med som partshjelper med en henvisning til forarbeider fra 1800-tallet. Grunnen til det var at det ikke finnes noe i dagens lov som sier at NFU ikke skulle kunne være parthjelpere. Tvistemålsloven sier at det skulle være lovlig, men de sa at «Det ligger i vergemålets natur», og viste dermed til forarbeidet fra 1898. Denne saken gikk for lukkede dører, fordi man mente at kvinnen måtte beskyttes. Kvinnen selv ønsket åpne dører, fordi hun ønsket at verden skulle få se hvordan hun ble behandlet. I tillegg ble kvinnen pålagt å ta kostnaden for dette frivillige tvangsvergemålet som hun ble utsatt for.

 

«Det er masse saker, nå har jeg bare plukket ut litte grann av hva vi har, men vi har masse henvendelser hvert år når det gjelder vergemål.»

 

Vi takker Ekberg for viktige innspill til konferansen.

 

--

Les mer om neste SOR konferanse her