Habilitering

På SOR konferansen BRA i livet var Bernt Barstad en av foreleserne. Barstad jobber ved habiliteringstjenesten for voksne i Sør-Trøndelag og delte refleksjoner knyttet til det NOU’en På lik linje har å by på.

_________________

Tekst: Jarle Eknes

_________________

 

Habilitør

Barstad har jobbet for folk med utviklingshemming siden 1982, da han jobbet på en skole for utviklingshemmede i Sør-Trøndelag i 1982. Med god margin har han fått med seg overgangen fra perioden hvor mange utviklingshemmede bodde på institusjon til de sluttet å bo på institusjon og flyttet inn i kommunale boliger. Den såkalte HVPU-reformen, eller Ansvarsreformen som nok er et litt riktigere begrep å benytte.

 

Hvordan man får lov til å bo

På slutten av HVPU-tiden etablerte Trondheim kommune to kommunale bofellesskap, forteller Barstad. De hadde tre - fire beboere hver. Begge bofellesskapene lå i helt vanlige hus, i vanlige omgivelser, med naboer som var omtrent like normale som konferansedeltagerne, slår han fast. Det første av disse ble avviklet på midten av 90-tallet, det andre for et par år siden.

To av de som bodde på den boligen som ble sist avviklet hadde bodd der siden bofellesskapet ble etablert. De var på nikk med naboene og hadde en gjensidig avtale om å ta inn posten til hverandre når de var på ferie. Naboen hentet inn posten deres, og de hentet posten til naboen. Det var et vanlig naboskap. I en periode var det mye avisskriving om at bofelleskapet skulle avvikles. Det var for kostbar å drifte, ble det påstått. Argumenter hvor man hevder at noe er kostbart skaper støy, og de fikk ikke gjennomslag for å legge ned bofellesskapet med det argumentet. Da tok de fram et nytt kort og påsto at bygningen var brannfarlig. Det var jo et tre-hus må vite. Det førte heller ikke fram, men etter en stund ble de pårørende lei av å leve i usikkerhet og gikk med på at de med utviklingshemming skulle flytte til et nytt bofellesskap med 10 leiligheter.

 

Størrelse på bofelleskap

Normen til Trondheim kommune er at et bofellesskap skal ha ni leiligheter, sier Barstad, og tar forbehold om at han tar dette fritt etter en ikke nødvendigvis helt perfekt hukommelse. Det fins eksempler i Trondheim og i andre kommuner hvor det bor langt flere utviklingshemmede.

Han refererer også til andre byggeprosjekter rundt omkring i landet hvor man plasserer 7-8 utviklingshemmede i en fløy, avlastningsenhet med plass til 3 til i en annen fløy, personer med store rus- og psykiatriproblemer i andre etasje og så videre. Og så legger man det hele på tomten til sykehjemmet. Det blir ikke mye utvikling av det, sier Barstad oppgitt.

Det er mye man skal være kompetent på når man jobber med utviklingshemmede. En av de største utfordringene får man når boliger og bofellesskap er store. Når man har 15 brukere å forholde seg til klarer man ikke å gi alle fullgod bistand.

 

Hva er rett og galt

I gamle dager da han jobbet på Hallsetheimen var det lege, farmasøyt, dagtilbud, skole og aktivitetssenter og så videre på tomten til Hallsetheimen. Men så skulle de flyttes, de skulle bo der andre folk bodde. Og de skulle ta del i hverdagen som andre personer gjør. De skulle være integrert i arbeid og fritid. Dette var ideer Barstad synes var kjempegode, samtidig som han var litt skeptisk. Han var usikker på om Ola Nordmann synes det var en idé. Han var ikke så sikker på at Ola Nordmann ville ha utviklingshemmede som naboer.

Integrering

Han var med på å introdusere supported employment som senere ble kalt arbeid med bistand, noe han syntes var en kjempegod idé. Etableringen av teatergruppen Integretto i Trondheim var en dårlig idé, for det var jo ikke særlig integrerende. En antroposofisk landsby utenfor Trondheim som heter Jøssåsen syntes Barstad var en videreføring av institusjoner, og så dukket det opp et fotballag som het Flatås Lions som heller egentlig ikke var integrerende, for det var jo bare utviklingshemmede som spilte på det laget.

Men han tenker litt annerledes om det nå. Barstad har brukt Integretto ganske mye i eget arbeid, blant annet i en del filmer, og det er kanskje ikke noe særlig integrerende fremdeles, men du verden så inkluderende de er, sier Barstad. Jøssåsen landsby ligger fremdeles langt inne i skogen, et sted som heter Mostadmarka. Første gang han kjørte dit tenkte han «hvor i huleste er jeg nå?». Det ble mindre, smalere vei og mer og mer gress i midten av veien og plutselig var det noen hus der. Men det slo ham etter at han hadde vært der noen turer at det er da trivelig der. Hvis han hadde vært utviklingshemmet kunne han tenke seg å bo der, sier Barstad. Der er det ikke mye mas. Han er fremdeles uenig med mye av det Rudolf Steiner stod for, men Jøssåsen er et fint sted, slår han fast.

Flatåsen Lions, fotballag for utviklingshemmede. Det er nok å gløtte litt i boka til Helge Gundersen, Gull verdt, så skjønner du at det er en strålende idé.

 

Visjoner og honnørord

Barstad var også skeptisk da Kaldheim-utvalget dukket opp. Han er alltid skeptisk når det skjer nye ting, røper Barstad. Han tenkte «enn om de kommer med konklusjoner som jeg er skrekkelig uenig i?». Kanskje de ville påstå at «alt er såre vel»? For det er det ikke.

Barstad vil ha tilbake honnørordene. Han liker ord som «livskvalitet, integrering, inkludering». De tiltaler ham. Og det er ingenting som tilsier at selv om du har en utviklingshemming så skal du plasseres i store boligkompleks. Det er heller ingenting som tilsier at om du har rusproblemer så skal du bo i slike komplekser. Eller om du tilfeldigvis har behov for avlasting.

 

Seksualitet

Det er mye fornuftig i Kvalheim-utvalget sitt arbeid, og det er et par momenter han syntes er ekstra spennende, for eksempel det som går på privatliv, seksualitet og familie. Han blir henrykt hver gang det kommer noen offentlige som sier noe om utviklingshemmede, funksjonshemmede og seksualitet, for det sies svært sjeldent.

De utsettes for overgrep, skrekkelig mye overgrep. Det er også grunn til å anta at ganske mange utviklingshemmede har et seksualliv som han ikke tror veldig mange kunne tenke seg å ha, hvor glede og nytelse er underordnet.

Det handler om kompetanse. Gjenkjennelseskompetanse om overgrep, hvor man kan stoppe opp og stille de rette spørsmålene. Det tror han er skrekkelig lurt.

 

Politisk deltakelse

Et annet punkt han synes har fått viktig plass er politisk deltakelse. Utviklingshemmede deltar i svært liten grad i politisk debatt og politiske diskusjoner. Fra politisk hold er det ønskelig at de skal delta på alle slike arenaer. Medborgerskap og empowerment trekkes fram som viktige begrep. Men utviklingshemmede deltar i svært liten grad i valg. Og de deltar i svært liten grad i samfunnsdebatten. Han knytter dette opp til universell utforming. De må få informasjon som de er i stand til å forstå. Det gjelder alt fra husleiekontrakter til juridiske papirer og politiske dokumenter.

 

Mye bra

Barstad sier at han synes det står mye bra i de åtte løftene i NOU’en På lik linje. Blant annet står det mye spennende i forslagene knyttet til rettshjelp, og han tror at slike tiltak vil virke skjerpende på de som forvalter tjenester. Han er noe usikker på tanken om å avskaffe vergemål, fordi det ligger et snev av beskyttelse i den loven, men det er skissert alternativer som gjør at det likevel kan være smart.

 

Opplæring

Nesten halvparten av det som ytes av tjenester gjøres av ansatte uten formell utdanning. Det er ikke bare i skoleverket at utviklingshemmede avspises med bistandsytere uten formell kompetanse. Det finnes mange dyktige ufaglærte og mange dyktige fagarbeidere, men det er ikke til å underslå at formalkompetanse ofte utgjør en vesentlig forskjell. Og en annen ting som han synes er viktig: Man er ikke ferdigutdannet etter fire år på TIP. Fire år på den linjen på videregående skole som er billigst å administrere. Ingen blir ferdigutdannet. Og det er få utviklingshemmede som går ut fra videregående skole med noen dokumentasjon på at de har lært noe. Fagbrev eller noe slikt. Han mener at man må vektlegge to ting på videregående skole. Framtidig arbeid og voksenlivet.

 

Arbeid

Har man fått diagnosen psykisk utviklingshemming kan det synes som om veien til ung ufør er kort. Har man fått ung ufør er sjansen for at NAV gidder å prioritere vedkommende på noen av sine tiltak minimal. Og da er veien veldig kort til godstolen og spillkonsollen, eller i beste fall et dagsenter. Det er noen der ute som ikke har skjønt at de som sliter ut godstolen på sikt koster mye mere enn de man får ut i en fornuftig aktivitet på dagtid. Har man ingenting å gjøre, er veien til psykiske og somatiske problemer kort. Og da kommer de til habiliteringstjenesten, fastslår Barstad.

Ønsket hans er at noen blåser støvet av idéene fra arbeid med bistand, hvor man aktivt jobber med jobbmatching i nærmiljøet, iverksetter vesentlige opplæringstiltak og garanteres tilstrekkelig bistand. Han tror det er viktig at de kommer seg ut og får noe fornuftig å gjøre.

 

Habilitørene kommer

Barstad har ansvar for rundt 40 pasienter. Det er umulig å gjøre gode, målrettede tjenester som habilitør når man har så mange pasienter. Den delen i NOU’en som handler om å løfte opp habiliteringstjenesten er viktig.

 

Fokus på brukerne

Barstad håper og tror ikke at NOU’en vil få noen særlig påvirkning i den ideologiske tenkningen til dem som jobber i habiliteringstjenesten. Han håper og tror at de som jobber i habiliteringstjenesten fremdeles har et fokus på brukeren, eller pasienten som det heter i deres verden, sitt eget beste. Men han håper at løftene i NOU’en kan bidra til at jobben deres blir lettere.