Jobber du i mitt hjem, eller bor jeg på din arbeidsplass?

Kultur og tjenesteorganisering som premiss for egen bolig

Det er store spenninger i tjenesteytingen. Ansatte i tjeneste- og botilbud står i en mellomposisjon mellom det forvaltningen og politikerne har bestemt og beboeren som en skal hjelpe og støtte. Denne mellomposisjonen er utfordrende og vanskelig å håndtere for de som jobber tett med utviklingshemmede i botilbud, sa Laila Luteberget og Anita Gjermestad på SOR konferansen.

Laila Luteberget og Anita Gjermestad var invitert til å kommentere NOU På lik linje på SOR konferansen BRA i livet. Luteberget er førstelektor i vernepleie ved VID vitenskapelige høgskole, og Gjermestad er førsteamanuensis, ph.d. ved den samme høgskolen.

 


Gjøvik kunst- og kulturskole. Foto: Jarle Eknes

Politiske og administrative vedtak

I sitt arbeid på VID vitenskapelige høgskole har de deltatt i fagutviklingsprosjekt i samarbeid med ansatte som arbeider i boligtilbud til mennesker med utviklingshemming. Gjennom dette har de blitt kjent med det indre livet i en del botilbud. De innleder med å understreke at den faglige praksisen i botilbud henger sammen med politiske og administrative vedtak i kommunene. For eksempel beslutninger om hvem som skal bo hvor og sammen med hvem. Det er utfordrende for faglig praksis når barn, unge, voksne og pensjonister samles under samme tak. Det gjør omsorgsoppgavene sammensatte og komplekse.

 


Laila Luteberget. Foto: Jarle Eknes

 

Hjem vs. arbeidsplass

Det er mange ulike interesser og behov som skal møtes når personer i ulike livsfaser samles. Å ha en utviklingshemming innebærer behov for hjelp og støtte i eget hjem. Det skaper en utfordring at noen bor der andre har sin arbeidsplass. Det krever en grundig gjennomtenkning av hvordan tjenestene ytes.

Forestillingen om hvordan et hjem skapes henger sammen med hva vi forstår med et hjem. En folkelig tilnærming om hva et hjem er, kan være å definere hjem som en plass vi gjerne vil komme tilbake til når vi har vært borte en stund. En plass der vi føler oss trygge, der vi slapper av og forhåpentligvis har relasjoner til andre som vi opplever er stabile og støttende. Det er således en forskjell mellom et hjem og en bolig.

 

Rettigheter

FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne pålegger statene å sikre at utviklingshemmede får anledning til å velge bosted, boform og hvem de vil bo sammen med, på lik linje med andre. Det store spørsmålet er hva som skal til for å sikre at rettigheten kan realiseres på en bedre måte enn i dag.

Gjermestad og Luteberget tenker at faktagrunnlaget i NOU På lik linje gir et godt innblikk i hva utviklingshemmede trenger for å leve og bo, og et nedslående innblikk i hvordan status er.

Det er stor mangel på egnede boliger for utviklingshemmede, og det er lange ventetider for å få bolig i mange kommuner. I praksis har utviklingshemmede liten mulighet til å velge selv hvor de vil bo og hvem de vil bo sammen med. Personer med utviklingshemming har ikke de samme mulighetene som andre til å kjøpe og eie sin egen bolig, og mange utviklingshemmede bor i store bofellesskap som ligger isolert fra befolkningen for øvrig.

De peker også på at utvalget sier at det ikke er noen lovpålagt tjeneste og plikt for kommunene å skaffe bolig for vanskeligstilte. Det er urovekkende, og det mener de det må gjøres noe med. Det viser til klare brudd på FN-konvensjonen for personer med nedsatte funksjonsevner, både artikkel 19 som viser til rett til selvstendig liv, artikkel 22 som handler om retten til privatliv og artikkel 23 som peker på respekten for hjemmet og familien.

Deres erfaring fra forskning og utviklingsarbeid sammen med utviklingshemmede og deres pårørende og tjenesteyterne som jobber i botilbud viser at de færreste pårørende og de færreste utviklingshemmede har blitt invitert til å fortelle hvilken bolig de har lyst på. Både pårørende og utviklingshemmede forteller om en mangel på individuell tilpasning når det gjelder å få den boligen personen med utviklingshemming ønsker. Trenden er at en blir tildelt bolig der det er plass.

 


Anita Gjermestad. Foto: Jarle Eknes

 

Forslag

I NOU På lik linje foreslår Rettighetsutvalget følgende: Det skal være en lovpålagt plikt for kommunen å skaffe boliger til vanskeligstilte, husbankens veiledning i det kommunale planarbeidet skal styrkes og det skal være en begrensning på 6 boenheter.

Gjermestad og Luteberget ønsker maksgrensen på seks boenheter velkommen. De viser til at det de siste årene har det vært en hang til å bygge store og samlokaliserte botilbud med opptil 20 personer som bor sammen. Barn som bor sammen med voksne, gjerne pensjonister. Det er urovekkende mener de, og viser til at informasjonsflyten blir ekstremt krevende når det er 60 ansatte som jobber sammen og skal få til gode tilbud til mennesker i deres hjem. Hjemmet forsvinner i den store arbeidsplassen til 60 ansatte.

 

Den lille gruppens prinsipp

Det overskrider den lille gruppens prinsipp som Karl Grunewald beskrev for lenge siden. Han hevder at hvis vi en gruppe blir større enn 4-6 så øker det sjansen for konflikter og utfordringer mellom beboere, og det blir ekstra utfordrende å etablere og vedlikeholde gode relasjoner mellom de som bor der og de som skal hjelpe dem i hjemmene deres.

Gjermestad og Luteberget mener at den lille gruppens prinsipp er et godt prinsipp når det gjelder størrelse på botilbud.

 

Menneskerettigheter

Planarbeid og overordnede strategier er viktig i den grad det danner grunnlag for å skape god praksis i møte med personer som har behov for tjenester. Men det er ingen automatikk mellom rettigheter og god faglig praksis, minner de oss om. Gjermestad og Luteberget mener det er viktig med økt kompetanse på å identifisere menneskerettighetsspørsmål i det daglige arbeidet for å bli bedre i stand til å implementere dem. FN-konvensjonen forplikter kommuneadministrasjonen i sin praksis, og forplikter en menneskerettighetsvennlig profesjonsutøvelse i det enkelte botilbud. FN-konvensjonen utfordrer oss til å rette et kritisk blikk på dagens praksis.

 

Mellomposisjon

Det er store spenninger i tjenesteytingen. Ansatte i tjeneste- og botilbud står i en mellomposisjon mellom det forvaltningen og politikerne har bestemt og beboeren som en skal hjelpe og støtte. Denne mellomposisjonen er utfordrende og vanskelig å håndtere for de som jobber tett med utviklingshemmede i botilbud.

I en slik mellomposisjon skal en iverksette, realisere og forvalte velferdspolitiske verdier som brukermedvirkning, selvbestemmelse, individuell tilrettelegging, inkludering, deltakelse og grunnleggende menneskerettigheter. Urealisme mellom verdiene som skal være ledestjerner og de ressursene botilbudene rår over, gjør det vanskelig å etablere en praksis som ivaretar verdiene fult ut.

Denne spenningen og denne mellomposisjonen stiller krav til kritisk refleksjon og en felles granskning i fagfellesskapet når det gjelder hvor lojaliteten skal ligge. Skal den ligge i organisasjonen eller hos den enkelte personen sine ønsker for hverdagslivet?

 

Støtte og samarbeid

Mange personer med utviklingshemming opplever at pårørende er en viktig støtte i hverdagslivet, men også ansatte sin måte å støtte den enkelte på har betydning. Det er mye å vinne på å skape gode møteplasser der en får til gode samtaler med de som bor i botilbudene og deres pårørende, mener Gjermestad og Luteberget. Deres erfaring fra samtaler med personer som har utviklingshemming og deres pårørende er at det er for lite involvering og dialog i tjenestetilbudene om den enkeltes ønsker og behov. Det kan være utfordrende å skape gode møteplasser for slik kommunikasjon, men erfaringen er at det kommer viktige ting opp når det gis rom for tid og anledning til å snakke sammen. Det avgjørende er å virkelig lytte til det som kommer og ta det på alvor.

 

Hverdagsliv

Det å ha det bra i livet handler om å skape gode hverdagsliv. Hverdagslivet er det som gjør meg til meg og det er det som gjør deg til deg. Det er litt usynlig for oss. Ofte er det skjult og ikke så tydelig å komme i kontakt med. Vi tar det for gitt. Når vi synes det kan være vanskelig å fortelle hva som er godt for våre hverdagsliv så er det vel ikke rart at det er det for utviklingshemmede også. For å få tak i deres hverdagsliv, ønsker og visjoner de har for sine liv, må en tilbringe tid sammen med dem. Det trengs tid å skape seg et bilde av et menneskes hverdagsliv.

De utviklingshemmede som bor i botilbud har vanskelig for å sette ord på hva de faktisk ønsker og hva de vil fordi de veldig fort dannes inn i en institusjonalisert kultur hvor de innordner seg og er underordnet de som de opplever er sjefene i utviklingshemmedes liv, som ofte er de ansatte. Og de opplever det som utrolig vanskelig å være kritiske og stå opp mot det som tjenesteyterne sier.

Vi må få til et skifte i praksis fra tenkning om en gruppe med samme behov til et syn på personer med ulike behov. Fra tenkning om mangler og diagnoser til rettigheter, muligheter og ressurser. Fra tenkning om boliger med kollektive løsninger til boliger som et hjem med individuelle og fleksible løsninger.

 


Leder for Rettighetsutvalget, Osmund Kaldheim. Foto: Jarle Eknes 
 

God praksis

Rettighetsutvalget fremhever behov for økt kompetanse for å sikre forsvarlige og likeverdige tjenester. Det er viktig og nødvendig at alle som arbeider med personer med utviklingshemming har grunnleggende kunnskap om utviklingshemming, men det er behov for mer enn det, påpeker Gjermestad og Luteberget. Det er behov for at de som skal yte tjenester til personer med utviklingshemming har muligheten for å skape kultur og refleksjon over egen praksis. De må ha tid og rom for samtale med kolleger og utvikle en menneskerettighetsvennlig praksis.

God praksis kjennetegnes av at man er spørrende, nysgjerrig, ettertenksom og litt undrende om det vi gjør. Det er det som kjennetegner en mer kritisk tilnærming til sin egen praksis, og det å lære og utvikle seg i sin egen praksis betinger at vi gir hverandre tilbakemelding. At vi tør å gi kritikk til hvordan vi løser forskjellige samhandlingssituasjoner.

Muligheten for denne refleksjonen ligger i samtale med gode kolleger, mennesker som vi vil en vel. Det er viktig, fremhever de. Når vi skal kritisere hverandre er det for at vi vil noen vel, og at en er opptatt av å utvikle et fellesskap som utvikler god praksis. Gjermestad og Luteberget mener det er lite å lære i tause kulturer. Kultur for refleksjon kan fornyes og forsterkes ved hjelp av ekstern veiledning. Et uten-fra- blikk på faglig praksis kan gi en viktig speiling for videre utvikling og læring på egen arbeidsplass. Om en lykkes med å skape gode rammer for faglig utvikling i botilbudene, kan det i neste omgang virke positivt inn på rekruttering av flere ansatte med høgskoleutdanning. Det skal være attraktivt og faglig utviklende å arbeide i botilbud til personer som har utviklingshemming.

 

Styrker og svakheter

Det at NOU’en er tydelig på hvilke tiltak som anbefales for å sikre rettigheter og krav til tjenestetilbud på overordnet nivå mener de er veldig viktig. De tenker at det ligger en god gjennomgang i NOU’en av grunnlagsforståelse i arbeidet med mennesker som har utviklingshemming, både teoretisk og empirisk. Det gir et godt overblikk over dagens boligsituasjon for mennesker med utviklingshemming, og de er begeistret for forslaget som handler om at retningslinjene til Husbanken skal sikre at man ikke overstiger boenheter. De er også begeistret for det NOU’en forfekter om dreining mot menneskerettigheter og vekk fra institusjonalisering.

Men de mener at det burde fremkommet tydeligere hvordan tiltakene skal realiseres. De tror at det blir krevende for kommunene å følge opp tiltak når det ikke følger finansiering med.