Om film og filmkvelder

Jeg heter Julian Grootendorst og blir 22 år i 2016. Jeg er oppvokst i Røyken kommune i Buskerud med mine foreldre og to eldre brødre. Mine to brødre har flyttet til egen leilighet men vi har god kontakt. Jeg besøker dem kanskje ca. en gang i uken. Jeg har diagnosen Aspergers syndrom. Jeg fikk vite om diagnosen da jeg var 13 år gammel.
Det er ikke alltid jeg er glad for å ha Aspergers syndrom, men mine fordeler er at jeg er veldig nøye med arbeidsoppgaver og jeg er god på detaljer, noe mennesker jeg kjenner godt har fortalt meg.
Foto: Till Krech

Tekst: Julian Grootendorst - en filmentusiast

Mine interesser er film og filmskuespillere, musikk og å gå tur eller løpe. Jeg liker også å ta småturer til Lillestrøm, Sandvika eller til Oslo for å shoppe. Jeg liker også god mat.

Slik jeg ser det, har jeg ikke mange talenter, men noe jeg kan svært godt er filmkunnskap, om forskjellige filmer, skuespillere, regissører og filmmusikk. Jeg er også rimelig god med engelsk. Jeg kan også litt om forskjellige tegneserier. Jeg driver ofte med jogging for å holde meg i form. Jeg har deltatt i Sentrumsløpet i Oslo en gang sammen med min onkel og fetter. Da løp jeg fra begge to. Jeg klarte hele løpet på litt over førti minutter, en bragd jeg er stolt av.

Jeg vet ikke eksakt når min filminteresse startet, men jeg antar det var mens jeg var et barn og sikkert så tidlig som i sju – åtteårsalderen. Da jeg var barn likte jeg primært Disney-filmer. Den gangen pleide jeg å se dem med norsk tale, men det gjør jeg ikke lenger. Nå som jeg er voksen synes jeg det høres helt grusomt ut med norsk tale. I ti-tolvårsalderen likte jeg fortsatt Disneyfilmer, men da begynte jeg å interessere meg for mer modne filmer som for eksempel ”Van Helsing” og Indiana Jones-filmer. Som ungdom begynte jeg å inkludere filmer i skrekk-sjangeren, som for eksempel «Saw».

Som voksen liker jeg mange typer filmer. Jeg liker fortsatt Disney, men jeg ser også mye på spenningsfilmer, som «Snikskytter» og James Bond-filmer. Jeg går på kino mellom fire og åtte ganger i måneden, ofte alene. Jeg inviterer også med støttekontakten min, eller brødrene mine eller andre i støttekontaktfamilien. En gang inviterte jeg med støttekontakten, kjæresten hans, foreldrene hennes og resten av støttekontaktfamilien. De fortalte at det ble en fin kveld sammen på kino. Flere ganger har jeg vært på kino med støttekontaktmoren min også. Da velger jeg filmer som hun kan like. Jeg følger med og kommer med forslag. Hun har fortalt meg at hun er svært glad for dette fordi hun selv ikke klarer å følge med på nye filmer. I høst så vi både «Bølgen» og den siste filmen i Hobbit-triologien sammen.

Jeg liker filmkvelder. Jeg planlegger vanligvis ikke filmkvelder hjemme. Jeg ser film litt privat eller jeg setter på noe brødrene mine og jeg kan se sammen, ofte noe vi har sett før og som alle liker. Når det gjelder mamma, setter vi på en koselig film, enten en hun ikke har sett før, eller ikke har sett på lenge og som jeg vet hun synes er hyggelig.

Jeg har en støttekontaktfamilie som jeg er hos ofte. Jeg er der hver onsdag og en helg i måneden og oftere om sommeren da jeg kjører moped for da er det lettere å komme seg fram selv. Hos støttekontaktfamilien planlegger jeg filmkveld sammen med dem. Jeg tar med en film vi har snakket om. Det blir ofte en «kosefilm» eller en spenningsfilm. Jeg pleier å være forberedt med kunnskap om de som spiller i filmen, og hvem som har laget filmen, og hvem som er regissør. Ofte får jeg spørsmål underveis om hva skuespillerne heter og hvilke andre filmer de har spilt i. Hvis jeg ikke har kunnskap, har jeg alltid PC’en påslått så jeg kan finne det ut med en gang. Det er særlig støttekontaktmoren min som stiller sånne spørsmål.

Det kan være en lur ting å spørre folk om hva de liker å se på film. Da kan jeg planlegge og komme med forslag til neste film. En gang spurte jeg for eksempel venninnen til støttekontaktmoren min om hva hun likte å se på kino. Ut fra opplysningene spurte jeg om hun hadde sett «The imitation game». Filmen handler om hvordan en vitenskapsmann klarte å knekke tyskernes Enigma-kode under andre verdenskrig. Hun hadde ikke sett filmen og så ble det filmkveld med henne og resten av støttekontaktfamilien selv om de hadde sett filmen før. Venninnen fortalte meg at hun likte filmen godt.

De fleste menneskene jeg kjenner og er sammen med, ser på film. Det vil si at jeg alltid har noe å snakke med folk om fordi jeg vet noe om mange forskjellige filmer og skuespillere.

Å spørre andre mennesker om de har sett en film eller har planer om å se en film som snart kommer på kino er en måte å innlede en samtale på som passer godt for meg.

Når jeg har vært på kino sammen med noen eller har hatt filmkveld får jeg gode følelser. De gode følelsene tror jeg kommer av at jeg har hatt en finger med i spillet med å ordne begivenheten. Det er bra å se at andre mennesker trives på grunn av noe jeg har gjort.

Min filminteresse er et slags vindu til en verden av fantasi hvor jeg kan tenke videre fra karakterene og plottet i filmene og bruke min egen fantasi. Jeg elsker å fantasere videre. Mer kunnskap om filmer og skuespillere er som ved på bålet for meg. Mer kunnskap gir enda mer gode følelser. Jeg har fått fortalt at jeg har god hukommelse og det er gunstig fordi jeg husker mye fra fakta om filmer etc som jeg leser på nettet. Jeg går aldri tom for noe å holde på med fordi jeg elsker min hobby.

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 3/2016. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.