Vergemål for voksne mennesker med utviklingshemming - hjelp til selvbestemmelse, eller snikfratakelse av rettslig autonomi?

Artikkelen tar opp noen rettslige spørsmål knyttet til bruken av individtilpassede vergemål for voksne personer med utviklingshemming. Dette reguleres av lov av 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål, heretter kalt vergemålsloven eller vgml.*

Tekst: Karsten Brynildsrud, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold
Foto: Jarle Eknes

Artikkelen tar utgangspunkt i fordelingen av rettslig handleevne mellom vergen og den som settes under vergemål, og ser nærmere på hvilken virkning vergemålet får for voksne personer med utviklingshemming. Hvordan påvirker vergemålet personens rett til å bestemme i sitt eget liv, og innrette seg i samsvar med sine egne preferanser? Hvor langt går vergens myndighet med hensyn til å ta avgjørelser på vegne av den som er satt under vergemål? Er den norske vergemåls ordningen for voksne i samsvar med menneskerettighetene?

Norge ratifiserte i 2013 FNs konvensjon av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, heretter kalt CRPD1. Det innebærer at norske myndigheter må respektere de rettighetene som følger av konvensjonen. Vergemålsordningen for voksne må praktiseres slik at den overholder kravene som stilles i konvensjonen.2

Vergemålsordningen for voksne etter 2010-loven
Hovedregelen i norsk rett er at personer som har fylt 18 år er myndige og har full rettslig handleevne, jf. vgml. § 2 tredje ledd. Dette gjelder også mennesker med utviklingshemming.3 Å frata eller begrense den rettslige handleevnen for voksne er derfor et myndighetsinngrep som krever grunnlag i lov.4 Det følger av vgml. § 20, første ledd at personer over 18 år som ikke er i stand til å ivareta sine interesser på grunn av utviklingshemming, kan settes under vergemål hvis det er behov for det. Det skal gjøres en individuell behovsprøving i det enkelte tilfellet, og utviklings hemming eller manglende evne til å ivareta sine egne interesser er ikke i seg selv tilstrekkelig grunnlag for å bli satt under vergemål.

Vergemålet uten fratakelse av rettslig handleevne (hovedregel) fattes av fylkesmannen, jf. vgml. § 55 første ledd. vergemål med fratakelse av handleevne bare kan besluttes av retten ved dom, jf. vgml. § 68 første ledd. De to formene kan ikke kombineres i en felles beslutning.

Mennesker med utviklingshemming er en uensartet gruppe. Det er store individuelle forskjeller knyttet til hvordan de fungerer i hverdagen og hvor stort behov den enkelte har for hjelp og assistanse. Å bli satt under vergemål som følge av sin utviklingshemming kan ha grunnleggende og varig betydning for personens selvbestemmelsesrett og mulighet for å leve sitt liv etter egne preferanser. De som skal vurdere behovet for vergemål må derfor ha kompetanse til å kunne bedømme hvordan utviklingshemmingen påvirker den enkeltes evne til autonomi og selvbestemmelse, samt hvilke virkninger – positive og negative- vergemålet vil ha for personens mulighet til å ivareta sine interesser.

Hva er rettslig handleevne?
Norsk rett bygger på et ulovfestet prinsipp om at alle individer har rettsevne, det vil si at de kan ha juridiske rettigheter og plikter knyttet til sin person. Rettsevnen er uavhengig av alder og funksjonsevne – en person med dyp grad av utviklingshemming har for eksempel den samme plikt til å betale skatt av sin formue som andre. For å kunne binde seg selv rettslig – for eksempel ved å skrive under på en låneavtale med banken - må personen i tillegg ha rettslig handleevne. Den rettslige handleevnen er lovregulert.

For å kunne bruke sin rettslige handleevne til å ivareta egne interesser, må personen være i stand til å ta avgjørelser på egne vegne og kunne sette disse ut i livet ved handling. Mennesker med utviklingshemming har ofte utfordringer knyttet til dette (se Ellingsen og Kittelsaa 2010). CRPD artikkel 12 nr. 3 pålegger staten å sørge for at det finnes ordninger som kan ivareta behovet for beslutningsstøtte:

«Partene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgang til den støtte de kan trenge for å kunne utøve sin rettslige handleevne.»

Vi skal se nærmere på i hvilken grad vergemålsordningen for voksne oppfyller dette formålet.

Hva er formålet med vergemål for voksne?
Vergen skal beskytte den som er satt under vergemål mot å skade seg selv og sine interesser, eller bli utnyttet eller misbrukt av andre. Beskyttelseselementet er mest fremtredende når det gjelder vergemål for mindreårige, men det har også betydning ved opprettelse av vergemål for voksne. Når det gjelder voksne mennesker med nedsatt funksjonsevne er det imidlertid hensynet til å hjelpe personen til selv å kunne utøve og ivareta sine interesser og preferanser som er det primære, jf. CRPD artikkel 12. Vergemålet skal bidra til empowerment for den som er satt under vergemål.5 Hensikten er å fremme personens evne til selvbestemmelse, noe som betyr at beskyttelseshensynet ikke kan være enerådende.6

Gjøvik kunst- og kulturskole.

At hovedformålet med individtilpassede vergemål er å fremme den rettslige handleevnen fremgår ikke med tilstrekkelig tydelighet av den nye vergemålsloven. Isteden er det fraværet av handleevne som er utgangspunktet, jf. § 21 første ledd andre punktum: «I den utstrekning personen har den rettslige handleevnen i behold, jf. § 22, kan han eller hun selv foreta rettslige handlinger og råde over sine midler.» Det er lett å overse at loven her sier at den som settes under vergemål som voksen har sin rettslige handleevne i behold, så fremt ikke noe annet er uttrykkelig bestemt. Dette viktige utgangspunktet burde vært tydeligere formulert i loven.

Selv om den formelle handleevnen er i behold, kan vergemålet rent faktisk stille personen i en svakere rettslig posisjon i forhold til å utøve sin selvbestemmelse. Vergemålet har derfor potensiale for å utgjøre en forskjellsbehandling som kan være i strid med rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne. CRPD art. 5 nr. 1 pålegger staten å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne får rett til den samme beskyttelse og den samme fordel av loven som andre, uten noen form for diskriminering. Etter CRPD art. 5 nr. 4 skal likevel særlige tiltak som er nødvendige for å framskynde eller oppnå faktisk likhet for denne gruppen ikke regnes som diskriminering. Vergemålsordningen for voksne med utviklings hemming er et særlig tiltak som må oppfylle disse kriteriene for å være tillatt som forskjellsbehandling i henhold til CRPD. Vi må derfor se nærmere på den rettslige virkningen av vergemålet.

Vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne
Vergemålslovens utgangspunkt er at den som settes under vergemål beholder sin rettslige handleevne, jf. § 21.7 Det betyr at personen opprettholder sin status som myndig, jf. vgml. § 2. Dette samsvarer med prinsippet om størst mulig grad av selvbestemmelse for mennesker med funksjonsnedsettelser, jf. CRPD artikkel 12. Personen skal selv samtykke til vergemålets opprettelse og omfang, og hvem som skal være verge, se vgml. § 20 annet ledd. Å fremstille vergemål for voksne som en helt ut frivillig ordning blir likevel feil. Vergemålsloven § 56 gir flere personer og instanser rett å begjære opprettelse av vergemål, og hvis personen mangler samtykkekompetanse eller vergemålet omfatter fratakelse av rettslig handleevne, bortfaller kravet til samtykke fra den det gjelder i sin helhet.

Gjøvik kunst- og kulturskole.

Retten til å samtykke til opprettelsen av vergemålet gir den som trenger verge mulighet til å påvirke utformingen av mandatet og hvem som skal oppnevnes som verge, jf. § 20 annet ledd. Dette forutsetter imidlertid av kravet til samtykke kompetanse i vgml. § 20 annet ledd er oppfylt; personen må være i stand til å forstå hva samtykket innebærer. Både behovet for vergemål og forståelsen av hva samtykket innebærer skal dokumenteres ved erklæring fra lege eller annen sakkyndig, jf. § 59 første ledd bokstav (a). Kravet til sakkyndig vurdering kan sees som en rettsikkerhetsgaranti for den som skal settes under vergemål, men medfører samtidig en økt risiko for å miste retten til å samtykke. Det er den faktiske forståelsen, og ikke fraværet av forståelse som skal dokumenteres etter § 59 første ledd. Kravet til samtykkekompetanse etter vgml. § 20 annet ledd er dermed strengere utformet enn det generelle kravet til helserettslig samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 annet ledd, hvor det må være åpenbart at vedkommende mangler forståelse.For mange mennesker med utviklingshemming vil det være vanskelig å forstå hva et samtykke til vergemål innebærer, og det skjerpede forståelseskravet øker derfor sannsynligheten for at samtykkekravet bortfaller.

Hvis konklusjonen blir at personen mangler samtykkekompetanse bortfaller kravet til samtykke i sin helhet. Det kan dermed opprettes vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen selv om den det gjelder verken ønsker eller samtykker til dette. Fylkesmannen kan oppnevne verge så fremt de øvrige vilkårene i §§ 20 og 21 er oppfylt. Dette gir en enkel og praktisk ordning for opprettelse av vergemål for personer som er utviklingshemmet i så dyp grad at de ikke er i stand til å bruke sin rettslige handleevne eller gi samtykke til vergemål. Ordningen gir imidlertid ikke personer med lettere grad av forståelsesmangel de samme rettsikkerhets garantier som når den rettslige handleevnen fratas ved tingrettens dom. Hvis en person med utviklingshemming motsetter seg vergemål, øker sannsynligheten for at nektelsen tolkes som uttrykk for manglende forståelse av sin egen situasjon, noe som fører til at samtykkekompetansen bortfaller. Da blir følgen at den som motsetter seg et «frivillig» vergemål etter vgml. § 20 likevel kan få oppnevnt verge, men uten å miste sin rett til å opptre uavhengig av vergen. Dette øker muligheten for konflikter som kan føre til at selvbestemmelsesretten blir satt til side til fordel for vergens disposisjoner.

Gjøvik kunst- og kulturskole.

Etter vgml. § 21 tredje ledd skal ved - taket uttrykkelig ta stilling til omfanget av verge målet i sak og tid, og vergemålet skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig. Loven bygger med andre ord på et minste inngrepsprinsipp - den som settes under vergemål skal beholde sin selvbestem melses rett så langt det er mulig. Det betyr at oppnevningsmyndigheten må foreta en selvstendig vurdering av behovet for vergemål, selv om det foreligger samtykke fra personen selv, og selv om vergen er en nærstående person. Mennesker med utviklingshemming kan ha et sterkt avhengighetsforhold til sine hjelpe ytere, og kan derfor føle seg forpliktet til å samtykke til vergemål i større grad enn det som er nødvendig.

Å frata noen samtykkekompetanse er i seg selv et vesentlig inngrep i den rettslige handleevnen. Opprettelse av vergemål for personer som mangler samtykkekompetanse burde derfor etter mitt syn vært lagt til tingretten som vergemål med hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne. I det minste burde dette gjelde hvis personen motsetter seg at verge oppnevnes. Da fjernes muligheten for at personer som ikke faller inn under de særskilte vilkårene for fratakelse av rettslig handleevne i vgml. § 22 kan bli «snikfratatt» sin handle evne gjennom et forvaltningsvedtak, jf. departementets egne anmerkninger til lovforslaget:

«Etter departementets syn er det rettssikkerhetsmessig betydelig bedre om en person, etter en betryggende prosess, blir fratatt den rettslige handle evnen helt eller delvis, enn om det opprettes vergemål uten fratakelse, hvis vergemålet i realiteten brukes som om personen ikke hadde sin rettslige handleevne i behold.»9

Forholdet mellom vergen og den som settes under vergemål uten å miste sin rettslige handleevne
Et vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne tar utgangspunkt i at den som er satt under vergemål selv kan foreta rettslige disposisjoner og råde over egne midler. Den rettslige handleevnen deles mellom vergen og den som er satt under vergemål på de områdene som omfattes av vergens mandat, og vergen foretar sine disposisjoner på vegne av den som er satt under vergemål, jf. § 31. Ved saker av større betydning skal vergen «så vidt mulig» høre dennes mening, og vergen kan ikke foreta disposisjonen hvis den som er satt under vergemål motsetter seg det, jf. § 33. Motstanden kan imidlertid settes til side hvis den som er under vergemål ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer, jf. § 33 annet ledd. Vergen kommer derfor i en dobbeltrolle som rasjonalitetskontrollør ved siden av å være hjelper. Det gir igjen økt sannsynlighet for at motstand mot vergens disposisjoner blir tolket som et symptom på forståelsesmangel. At loven sier at fylkesmannen - eller vergen med fylkesmannens samtykke - kan innhente legeerklæring for å avklare om vedkommende er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer, er ikke tilstrekkelig til å hindre dette.

Uenigheten kan bringes inn for fylkesmannen av den som er satt under vergemål, jf. § 33 tredje ledd.10 For mennesker med utviklingshemming kan dette som nevnt være vanskelig å gjøre av eget tiltak. For disposisjoner av større betydning burde man derfor ha valgt en ordning hvor vergen ble pålagt å bringe spørsmålet inn for fylkesmannen ved uenighet, men dette ble ikke vurdert i lovforarbeidene og er ikke gjeldende rett. Følgen er at reglene for hvordan uenigheten skal håndteres setter den som er under vergemål i en svak posisjon i forhold til vergens myndighet.

Vergemålsloven forutsetter at vergen er bundet av sitt mandat når det gjelder omfanget av vergemålet, jf. § 31. I for arbeidene til den nye loven understrekes det at mandatet skal være individuelt utformet og ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig, jf. § 21 tredje ledd. Sam tidig tillater forarbeidene at mandatet kan gjøres generelt «etter omstendig hetene», dvs. ut fra en konkret vurdering av den enkeltes behov.11 Dette øker muligheten for at personer med utviklingshemming blir gjenstand for «generelle» vergemål. CRPD art. 12 nr. 4 krever at vergemålet skal være forholdsmessig og tilpasset «vedkommendes omstendigheter». Et «generelt» vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne gir i realiteten vergen et ubegrenset mandat, og er ikke forenlig med CRPDs krav til forholdsmessighet.

Gjøvik kunst- og kulturskole.

Utfordringene med hensyn til å av grense vergens mandat øker ytterligere når vergemålet også kan omfatte personlige forhold. Begrepet personlige forhold favner vidt og er ikke gitt noen tydelig avgrensning i loven.12 Loven krever imidler tid at også denne delen av vergemålet skal være individtilpasset, dvs. at man i størst mulig grad skal unngå vergemål som gjelder «i sin alminnelighet». Det kan være krevende nok å skille klart mellom økonomiske og personlige forhold. Å trekke skarpere grenser for mandatet ved hjelp av begreper som helse, arbeid, tjeneste tilbud, fritid etc. vil gi liten veiledning i det daglige, da alt gjerne henger sammen med alt annet. Det er derfor fare for at vergens mandat utvider seg til å gjelde personlige forhold generelt. Da oppstår samme situasjon som ved de tidligere hjelpevergemålene – fraværet av faktisk handleevne kan føre til at vergens mandat utvides. Vergemålsutvalget betegnet dette paradokset ganske treffende: «at en tapt handleevne gjenoppstår på vergens hånd».13

Dette kan føre til konflikter mellom tjeneste mottakerens selvbestemmelsesrett og tjenesteyternes ønske om å hindre skade og yte bistand på en effektiv og hensiktsmessig måte. Uenigheten kan dreie seg om økonomi, mat, døgnrutiner, hygiene og fritids aktiviteter. Når konflikter oppstår trekkes vergen inn som «dommer», og tjenesteyterne refererer til «hva vergen har bestemt».14 Dette kan presse vergene til å strekke sitt mandat lenger enn det loven tillater. Grensedragningen kan by på særlige utfordringer når vergen i tillegg er den nærmeste pårørende; forelder eller søsken. Den som er satt under vergemål kan oppleve å havne i lojalitetskonflikter hvor selvbestemmelsesretten må vike for hensynet til å opprettholde et godt forhold til sine nærstående og hjelpeyterne. Det er derfor nødvendig at tjenestemottakeren, tjenesteyterne og vergene har en felles forstå else av grensene for vergens mandat og myndighet, og at alle parter respekterer at tjenestemottakeren har rett til å bestemme selv i forhold som angår sitt privat- og familieliv, så lenge dette ikke fører til vesentlig skade for noen.

Gjøvik kunst- og kulturskole.

Mange mennesker med utviklingshemming har hjelpeverge etter reglene i den gamle vergemålsloven. Vergemåls loven § 101 nr. 2 bestemmer at disse hjelpe vergemålene skal videreføres som verge mål uten fratakelse av rettslig handle evne og med det innhold som er besluttet for hjelpe - verge målet. Dette er problematisk med tanke på at mange hjelpevergemål ble opprettet med mandat om å ivareta personens interesser «i sin alminnelighet». På den annen side fastslår nå loven at et videre ført (hjelpe)vergemål ikke omfatter fratakelse av rettslig handleevne. Det er viktig at verger og tjenesteytere er oppmerksom på dette og tar initiativ til å fremme sak om fratakelse av handleevne der dette er nødvendig for å bringe vergemålet i samsvar med de faktiske forholdene og de nye bestemmelsene. Vergemål med fratakelse av rettslig handleevne Å frata en voksen person den rettslige handle evnen er et svært inngripende tiltak som medfører at personen mister sin selvbestemmelsesrett på de områdene som fratakelsen gjelder.15 Hovedregelen er også her at fratakelsen skal være individtilpasset - den skal ikke gjøres mer omfattende enn det som er helt nødvendig. Det fremgår imidler tid av forarbeidene at fratakelsen unntaksvis kan gjøres så fullstendig at den vil sammenfalle med umyndiggjørelse etter gammel lov. Dette er åpenbart i strid med CRPD art. 12 nr. 2 som pålegger staten å respektere at mennesker med nedsatt funksjonsevne har handleevne på lik linje med andre og på alle livets områder. Departementet er imidlertid av den oppfatning at en så sterkt utvidet fratakelsesadgang er forenlig med CRPD, så lenge man tar hensyn til kravene til forholdsmessighet i CRPD art. 12 nr. 4.16

Selv om grunnvilkårene er de samme, stiller vergemålsloven skjerpede krav til skaderisiko for vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen. Det må fore ligge en fare for at personen vil handle på en måte som kan føre til skade på egne interesser, jf. vgml. § 22. Fratakelse av den økonomiske handleevnen må være nødvendig for å hindre at vedkommende utsetter sin formue eller økonomi for fare for å bli vesentlig forringet, eller fordi personen blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte, jf. § 22 annet ledd. For fratakelse i personlige forhold må det ifølge § 22 tredje ledd være betydelig fare for at personen vil handle på en måte som i vesentlig grad vil kunne skade egne interesser.

Fratakelse av handleevne i personlige forhold kan i tillegg bare gjelde på bestemte områder, jf. vgml. § 22 tredje ledd. Forarbeidene til vergemålsloven knytter begrepet personlige forhold primært til saker som har «mer eller mindre» direkte betydning for personens økonomi, f.eks. søknader om visse ytelser fra det offentlige. Samtidig utelukkes det ikke at det også «i enkelte andre tilfeller» kan være aktuelt å frata handleevnen i andre personlige spørsmål, samtidig som det fremheves at respekten for autonomi tilsier en særlig varsomhet på dette punktet.17 Denne formuleringen kan åpne for å utvide vergemålet til å omfatte flere forhold enn de som kan knyttes til økonomi. Dette er særlig aktuelt når det gjelder vergemål for mennesker med utviklingshemming, fordi det som nevnt kan være vanskelig å skille forholdene – vedkommende ønsker f.eks. å bruke sine ukentlige matpenger til å kjøpe sigaretter og godteri fremfor brød og melk. Er dette et personlig eller økonomisk forhold, og er det alvorlig nok til å utgjøre en betydelig fare for at de personlige interessene kan bli vesentlig skadet, selv om det økonomisk sett dreier seg om små beløp? Hva hvis personen har høyt blodtrykk eller er i faresonen for å utvikle diabetes?

Mennesker med utviklingshemming er ofte underlagt en større grad av kontroll og overvåking av sitt privatliv enn andre grupper. Å frata mennesker med utviklingshemming den rettslige handleevnen i personlige forhold, øker risikoen ytterligere for at de blir utsatt for «fornuftstvang» i dagliglivet. Det kan stilles spørsmål ved om en slik utvidelse er forenlig med kravet til likhet og ikke-diskriminering i CRPD art. 5. Det må uansett legges en innskrenkende tolkning til grunn for hva som skal kunne regnes som et personlig forhold etter vgml. § 22, og retten må være særlig nøye med å avgrense omfanget av fratakelsen på dette området.

Hva kan den som settes under vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen selv bestemme?
Vergemål med fratakelse av rettslig handleevne innebærer at det bare er vergen som kan foreta rettslig bindende disposisjoner på de områdene som fratakelsen gjelder, men vergen skal handle på den måten som best ivaretar dennes interesser. Vergen skal om mulig høre den som er satt under vergemål før det tas større avgjørelser, og det skal legges vekt på hva personen selv mener, jf. § 33, men vergen kan handle mot dennes vilje hvis det finnes grunner for det.18

En fratakelse av rettslig handleevne på det økonomiske eller personlige området innebærer likevel ikke at personen blir helt ute av stand til å foreta rettslig bindende handlinger på egne vegne.19 Vedkommende kan selv inngå arbeids- avtaler og disponere og bruke midler som vedkommende har fått til rådighet, f.eks. til innkjøp av mat, klær og andre daglige artikler. Domstolen kan imidlertid i særlige tilfeller bestemme at også denne «resthandleevnen» skal fratas, jf. vgml. § 23. Et slikt inngrep inne bærer at personen får den samme rettslige handleevne som en mindreårig under 15 år. Loven stiller ikke opp særskilte vilkår for en slik utvidelse av fratakelses adgangen, og forarbeidene er knappe med hensyn til hvilke situasjoner dette vil omfatte. Avgjørelsen vil derfor i hovedsak være over latt til rettens skjønn. Det er grunn til å anta at personer med utviklings hemming kan være mer utsatt for å bli fratatt denne «restevnen» enn de andre gruppene som omfattes av bestemmelsen, og loven burde gitt klarere kriterier for bruk av et så inngripende og integritetskrenkende tiltak.

Ytterligere problematisk er at loven åpner for at en beslutning om fratakelse av «restevnen» kan skje i etterkant av rettens dom ved vergens beslutning og fylkesmannens samtykke, jf. vgml. 23 annet punktum og §§ 12 og 13. Selv om fylkesmannens vedtak kan påklages (og bringes inn for domstol), er det grunn til å spørre om en slik ordning overhode kan forsvares ut fra rettssikkerhetshensyn. I høringsrunden gikk Norsk Forbund for Utviklingshemmede imot forslaget:

«En slik regel er ikke NFU enig i. For personer med utviklingshemning som ofte må hjelp til å klage vil dermed klagemuligheten ikke bli reell. Det kan ikke forventes at en verge som har tatt avgjørelsen om å frata resthandelsevnen kan eller vil bidra til å sette opp en klage. NFU mener at rettssikkerheten for den enkelte ikke blir ivaretatt på en tilfreds stillende måte i disse tilfellene.»20

Gjøvik kunst- og kulturskole.

En fullstendig fratakelse av den rettslige handleevnen på det økonomiske og personlige området er et svært inngripende tiltak. Det er tvilsomt om fratakelse i den utstrekning og på det grunnlag som vergemåls loven her tillater er i samsvar med CRPD art. 12. Departementets korte henvisning til at forholdsmessighets kravet i CRPD art. 12 nr. 4 er ivaretatt, gir ikke grunnlag for å fastslå at en ordning som tillater fullstendig fratakelse av handleevnen på rent administrativt grunnlag er forenlig med CRPDs krav om likhet for loven for mennesker med nedsatt funksjons evne. Det er grunn til å anta at en individtilpasset fratakelse i samsvar med vgml. § 22 markerer yttergrensen for hva som kan aksepteres uten at det foreligger et konvensjonsbrudd.

Avslutning
Jeg har i denne artikkelen sett nærmere på de rettslige virkningene av vergemål for voksne mennesker med utviklingshemming. Jeg har i særlig grad rettet oppmerksom heten mot forholdet mellom vergens beslutningsmyndighet og autonomi en til den som er satt under vergemål. CRPD krever at tiltak som gir beslutningsstøtte til mennesker med funksjons nedsettelse skal være innrettet slik at personen beholder sin rettslige handle evne så langt det er mulig. Dette er som vist også utgangspunktet for vergemålsloven. Det kan likevel ikke være tvil om at den norske vergemålsordningen for voksne overfører en betydelig grad av beslutnings makt til vergene. Dette kommer på spissen når vergemålsloven åpner for at fratakelsen av den rettslige handleevnen på det økonomiske og personlige området kan bli tilnærmet fullstendig. Et så omfattende inngrep i selvbestemmelsesretten er ikke i samsvar med CRPDs krav til likebehandling.

Mennesker med utviklingshemming har historisk sett vært en særlig utsatt gruppe når det gjelder å bli fratatt autonomi og rettslig handleevne. Det er derfor viktig at det nye vergemålsordningen oppfyller de kravene som følger av CRPD når det gjelder å sikre voksne mennesker med utviklingshemming den samme rett til selvbestemmelse som andre. Det er på høy tid at departementet tar ansvar for å frembringe et bredere empirisk grunnlag for å evaluere hvordan dette regel verket faktisk fungerer overfor voksne mennesker med utviklingshemming, og at lovgivende myndighet gjør de nødvendige endringer for å bringe vergemålsloven i samsvar med konvensjonsvernet.

Fotnoter

  • Loven trådte i kraft 1. juli 2013 og erstattet umyndiggjørelsesloven av 1898 og vergemålsloven av 1927 (begge opphevet fra samme dato).
  1. Forkortelsen CRPD refererer til den engelske tittelen: United Nations Convention on the Rights of  Persons with Disabilities. Det finnes foreløpig ingen offisiell norsk bokstavforkortelse.
  2. Vergemålsordningen må også være i samsvar med andre menneskerettslige krav, bl.a. retten til vern mot ulovlige inngrep i familie- og privatliv, jf. Norges Grunnlov av 17. mai 1814, § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 8.Av plasshensyn har jeg ikke behandlet disse kravene her.
  3. Det finnes enkelte unntak fra dette, barn får f.eks. helserettslig handleevne fra de fyller 16 år, jf. lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter, § 4-3. 4)
  4. Jf. legalitetsprinsippet i Grunnloven 1814, § 113.
  5. Med empowerment menes her styrking av individets mulighet til å ta styring over sitt eget liv og leve etter egne preferanser.
  6. Vergemålsutvalget drøftet begrepsbruken sitt forslag til ny lov, og fant at det var naturlig å videreføre begrepene verge og vergemål, og bruke formuleringen «satt under vergemål» for voksne som har fått oppnevnt verge (NOU 2004: 16 s. 61). Selv om det kan være praktisk å videreføre innarbeidede begreper, kan det spørres om ikke uttrykket «settes under vergemål» har en historisk klang som peker mot fratakelse mer enn ivaretakelse av rettslig autonomi.
  7. Dette er tallmessig sett den største gruppen, i 2015 var det ca. 36000 registrerte vergemål av denne typen, mot ca. 250 registrerte med hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne (LDO 2015 s. 31).
  8. Departementet mente at det å fjerne «åpenbart» som tilleggskriterium ville forenkle vurderingstemaet. (Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) s. 48.
  9. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) s. 59.
  10. En alternativ tolkning er at dette bare gjelder der personen er fratatt sin handleevne, jf. samme ledd første punktum. I så fall settes de som har sin handleevne i behold i en svakere posisjon med hensyn til klagerett.
  11. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) s. 52.
  12. Jeg ser her bort fra de særlig personlige forholdene som unntas fra vergemål i § 21 fjerde ledd.
  13. NOU 2004: 16 s. 136.
  14. Basert på eksempler fra samtaler med studenter i praksis og fagpersoner innen kommunal helse- og omsorgstjeneste.
  15. I 2015 var ca. 250 personer fullt eller delvis fratatt sin rettslige handleevne, av i alt 36000 voksne under vergemål. (LDO 2015 s. 31.)
  16. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) s. 61. Norge avga ved ratifiseringen av CRPD en tolkningserklæring om at konvensjonen tillater fratakelse av rettslig handleevne der dette er nødvendig som siste utvei.
  17. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) s. 61 og 182.
  18. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) s. 90-94.
  19. Visse rettshandlinger av særlig personlig art, som stemmegivning, testamentopprettelse eller inngåelse av ekteskap, kan ikke legges inn under vergemålet, jf. vgml. §21 fjerde ledd. I hvilken grad vedkommende selv kan utføre eller samtykke til slike handlinger bestemmes av særlovgivningen, se eks. ekteskapsloven § 9.
  20. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) s. 65.

Kilder

  • Ellingsen, K. E. og A. M. Kittelsaa (2010). Å velge det trygge. Utviklingshemmede og selvbestemmelse. I: Fontene Forskning nr. 2/2010 s. 4-16.
  • Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) (2015). CRPD 2015. Ombudets rapport til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – et supplement til Norges første periodiske rapport. Tilgjengelig på nett: http://www.ldo.no/nyheiter-og-fag/brosjyrar-og-publikasjonar/rapporter/crpdrapport-2015
  • NOU 2004: 16 Vergemål.
  • Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) Om lov om vergemål (vergemålsloven).
  • UN Convention on the Rights for Persons with Disabilities 13. Dec. 2006. Ratifisert av Norge 3. juni 2013. I norsk oversettelse: Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Utgitt av barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2013) i hefte Q-1199 B.

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 1/2017. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.