Fritid og ferie - for alle?

Anders Midtsundstad starter med å fortelle om sin inngang til dette feltet, det å jobbe med og tenke fritid. Sønnen Ole Jørgen har Tourette og ADHD, og 9 år gammel utfordret han faren på å få hjelp til å komme inn på en arena. Og for ham ble det en svømmeklubb hvor han fikk lov til å trives og lykkes. Det gjorde noe med dem begge. Når Midtsundstad jobbet i Kristiansand var det umulig for ham å gå tilbake og jobbe ordentlig som avdelingsleder i serviceboligen han var ansatt i. Han ble helt bergtatt av fritidsfeltet.
Anders Midtsundstad. Foto: Jarle Eknes

Teksten er bearbeidet av Jarle Eknes, og bygger på Anders Midtsundstads innlegg på SOR konferansen Bra i livet.

Først var det et kontinuerlig utviklingsarbeid hvor de begynte med innsats for de som hadde utviklingshemming, men det gikk ikke lang tid før helse- og sosialdirektøren i Kristiansand kom med flere målgrupper. Det ble til at de skulle tenke fritid med utgangspunkt i den lovpålagte støttekontakttjenesten for alle målgrupper som trenger noe ekstra.

Utgangspunkt var metoden Fritid med Bistand, som er tilrettelagt for utviklingshemmede. Men den virket bra også for andre som trengte ekstra bistand. I 2007 ble han bedt om å lede Helsedirektoratets nasjonal satsning knyttet til fritid for alle, hvor man skulle utvikle og styrke støttekontakttjenesten nasjonalt.

Situasjonsbeskrivelse
Rettighetsutvalget kommer med en god situasjonsbeskrivelse, sier Midtsundstad. I mange kommuner er det et stort tilbud av fritidsaktiviteter. Det er mye å velge mellom. Og av og til er det kanskje for mye å velge mellom på fritidsområdet spesielt tilrettelagt for de med utviklingshemming. Men de får ikke et likeverdig fritidstilbud når de ikke får muligheten og støtte til å kunne delta i de ordinære tilbudene.

Utvalget kommer ikke med noen konkrete løft for dette området. De legger vekt på videre innsats i departementene, direktoratene og kommunene. Men Midtsundstad mener det er viktig at også enkeltpersonenes innsats blir trukket frem. Det ett menneske bestemmer seg for betyr veldig mye. Han henvender seg til konferansedeltakerne og sier at om 700 mennesker hadde bestemt seg for å gjøre noe annerledes i morgen, ville det innebære en reform i seg selv. Vi må tro på våre muligheter til å forandre, er et av hans viktige budskap.

Rettigheter
Også fritid er en livsarena som er regulert av rettigheter. Men rettighetstenkning er ikke nok. Det fører ikke nødvendigvis til endringer. Det er praksisendring vi trenger. Det blir ikke noe bedre å få denne retten via lov.

Foto: Heisenberg Media, Flickr (CC-BY2.0)

Når tjenester blir rettighetsbasert, slik som støttekontakttjenesten ble i 1991, er det også lett for at repertoaret blir standardisert og begrenset. For personer med utviklingshemming innebærer det at man kanskje får rett på individuell støttekontakt, eller at man får rett til å få lov til å delta og tilpasset aktivitet inn i en aktivitets gruppe. Men i norske kommuner i dag er det særdeles få som gir et tilbud om inkludering. Og da blir det ikke bedre inkludering gjennom at man har rett på støttekontakt, påpeker han.

Arbeidet med å støtte personer med en utviklingshemming inn i en selvvalgt fritidsaktivitet innebærer mer enn å tilby fysisk nærvær og nærhet. De må gis en mulighet til å kunne oppleve tydelig samhandling og aksept i aktiviteten de skal delta. Og det krever romslighet og kreativitet blant dem som skal følge dem opp i disse aktivitetene.

Bowling
Midtsundstad sier det hadde styrket NOUen om utvalget hadde satt ord på hva det er som må til når en skal støtte enkeltmennesker fram til en slik deltakelse. Han illustrerer poenget gjennom å fortelle om Petter på 15 år. Han har lettere utviklingshemming og ønsket å begynne med bowling. De begynte å snakke om hvilke drømmer han hadde. Han hadde vært med i noen bursdager hvor han hadde vært med og spilt bowling sammen med far. Etter hvert ble dette en idrett og aktivitet som utkrystalliserte seg. Petter uttalte ikke noe ønske om å skulle bowle sammen med andre med utviklingshemming. Han var naturligvis opptatt av å bowle sammen med andre som også var opptatt av den interessen. Og derfor ble det naturlig å tenke at bowling skulle drives i en av de klubbene som holder på med den aktiviteten i Kristiansand. Han fikk en egen tilrettelegger, en som hadde bronse i NM i bowling, en som kunne aktiviteten.

Foto: Bill Harrison, Flickr (CC-BY2.0)

For Petter gikk det fantastisk bra. Bekymringer var det riktignok underveis. Foreldrene lurte på hvordan dette ville gå, det å komme inn i en konkurransepreget idrett. Kunne han møte nye utfordringer og nederlag? Det kunne ha skjedd, men Petter ble rasende god. Han ble en av de som kom inn i rekrutteringsstallen i klubben. Petter ble en bowlingspiller, og han lykkes både sportslig og sosialt til manges store overraskelse. Det var bra for Petter, men det var også bra for klubben. Senere sa de at Petter har gjort mer for dem enn de hadde fått gjort for Petter. Han har hjulpet dem til å se på seg selv som en bredde idrettsklubb. Før de traff Petter så de på seg selv som en eliteserieklubb.

Det er 12 år siden han startet i denne klubben. Nå er han 27 år og er fortsatt en aktiv bowlingspiller i bowlingmiljøet på Sørlandet.

Ønsker, drømmer og behov
De som arbeider for personer med en utviklingshemming må se verdien av å følge opp ønsker, behov og drømmer for personer med en utviklingshemming. Enten de setter ord på det selv, eller man observerer det.

Vi trenger å utvikle organisasjoner som er mer opptatt av den enkeltes behov. I den sammenheng er det nødvendig å stille noen spørsmål rundt dette feltet. Hvordan kan kommunene i samarbeid med fritidsorganisasjonene gi innbyggerne mulighet til deltakelse i selvvalgt kultur- og fritidsorganisasjoner? Hvordan gjør vi det? Og hvilke virkemidler trenger vi?

Utviklingshemmede blir kanskje ikke konkret skjøvet ut, men når det blir flere personer konsulentene skal følge opp, faller de gjerne ut. De mener de ikke har tid til å følge drømmene til utviklingshemmede. Men de tar seg tid til å følge drømmene til noen som sliter med rus og psykiatri. Det er jo flott, men ikke når det innebærer forskjells behandling. Da er det diskriminering, fastslår Midtsundstad.

Tre nettsider for mer informasjon
om tilrettelegging av fritid:
www.fritidforalle.no
www.fritidmedbistand.no
www.fritidmedmening.no

Forskning og utviklingsarbeid
Gjennom forsknings og utviklingsprosjektet «Aktive muligheter» som ble initiert av Helsedirektoratet og gjennomført over tre år i fire norske kommuner har vi fått dokumentert hva som skal til når vi skal følge drømmene til personer med utviklingshemming.

Det trengs en grundig kartlegging, og vi ser at det er nødvendig at en eller flere personer som kjenner personen godt følger opp alle fasene fram til deltakelse i en fritids aktivitet. Og da gjerne sammen med en ansatt i støttekontakttjenesten eller fritidstjenesten. Dette samarbeid på tvers er helt nødvendig.

I tillegg må det legges til rette slik at en klarer å samarbeide med frivillig sektor. Men frivillig sektor fungerer ikke så ofte på dagtid, de er aktive på kveldstid, ettermiddagstid og i helger. Skal vi i kommunene være med på å tilrettelegge gode tjenester for utviklingshemmede må vi tilpasse vår arbeidstid til den tiden det er mulig å møte de frivillige, de som har andre jobber på dagtid.

    

Bilde til venstre: Deltakelse på fritiden -perspektiver på fritids deltakelse for mennesker med utviklingshemning, Anders Midtsundstad og Trond Bliksvær (Redaktører)
Bildet på midten: Fritid med bistand - en metode for å støtte sosial inkludering, Anders Midtsundstad og Jorunn H. Midtsundstad
Bilde til høyre: Aktiv i eget liv - muligheter på ulike livsarenaer for mennesker med utviklings hemming, Anders Midtsundstad

I prosjektet han viser til ble metoden fritid med Bistand benyttet. Den ble første gang presentert på SOR-konferansen av Midtsundstad i 1999. 17 år senere danner den grunnlag for Helsedirektoratets anbefalinger om at man skal tilrettelegge støttekontakttjenesten i kommunene for alle som trenger denne lovpålagte tjenesten.

Problemet er at metoden fortsatt i for liten grad brukes overfor utviklingshemmede, sier Midtsundstad litt oppgitt og frustrert. Petter er en av de få utviklings hemmede som har fått et slikt tilbud, som har fått den muligheten å kunne være med i det helt ordinære fritidstilbudet.

Midtsundstad ber ikke om mer penger for å få det til. Han ber om at vi må begynne å bruke fagfolk innenfor fritidstjenesten, og utdanne folk som kan jobbe systematisk og som kan ha tro på folks drømmer. Han inviterer de som lar seg inspirere til å ta kontakt med ham. Han veileder gjerne, og kommer gjerne for å støtte dere opp på dette. De økonomiske midlene til å realisere dette finnes gjennom å endre bruken av midlene innenfor støttekontakttjenesten. I dette tilfellet handler det første og fremst om å få til en forandring av praksis.

Ferie
Rettighetsutvalget skriver bare noen linjer om noe så viktig som ferie. Det hadde nesten vært bedre om de ikke hadde nevnt det, bare glemt det, så de ikke kan påstå at de er opptatt av det. Det er ikke noen plikt for kommunene å dekke reiser og opphold for personal på ferieturer, men i Norge er det veldig vanlig å reise på ferie. Og ferie blir bare vanligere og vanligere. Mange barn og ungdom med en utviklingshemming opplever naturligvis å få være sammen med familien sin på ferieturer som barn og ungdom. Men når de som voksne flytter inn i egen bolig, er det plutselig ikke lengre en selvfølgelighet for dem, bare for oss andre. For personer med utviklingshemming blir mulighetene for ferietur styrt av kommunens praksis. Ikke bare viljen til personalet, men også hva systemet gir mulighet for. Og naturligvis den enkeltes økonomi og eventuelt hvor vidt personen har familie som kan følge opp.

Utvalget burde sett på hvilke konsekvenser det ville få om staten eller kommunen, eventuelt i samarbeid, måtte dekke ekstrautgifter til ledsagelse for ferieturer. Ikke bare som en rettighet for personer med utviklingshemming, også for andre som trenger dette for å muliggjøre ferie.

Det er i år 80 år siden vi fikk den første arbeidsvernloven i Norge. Den ga alle arbeidstakere rett til lønn med ferie i 9 virkedager. Og 80 år senere synes Midtsundstad det ville vært kjempehyggelig om vi kunne gitt en tilsvarende ordning for utviklingshemmede og andre som trenger ledsagere.

Solgården. Foto: Jarle Eknes

Ansvarsreformen
Ansvarsreformen (HVPU-reformen) ga ikke de resultatene vi ønsket, og rettighetsutvalget har synliggjort at vi står overfor store uløste oppgaver. Systematisk forskjells behandling tiår på tiår krever omfattende innsats hvis vi skal få det forandret. Og rettighetsutvalget peker da på 8 løft, og det er veldig bra om dette blir fulgt opp, men for oss som følger opp og arbeider med temaer som ikke berøres direkte av disse 8 løftene, så kan det også stilles spørsmål ved hvilken oppmerksomhet disse vil få. Og fritid og ferie er eksempler på slike temaer. Ansvarsreformen fikk en spesiell oppmerksomhet i forhold til bolig, og nå er det viktig at denne nye NOUen ikke bidrar til å løfte bare noen utvalgte temaer og utfordringer.

Det som er bra i NOUen er at man synliggjør rettighetene for utviklingshemmede til deltakelse i kultur og fritidsaktiviteter, og at man dokumenterer at lovverket ikke alltid følges og at det foregår diskriminering. Og man peker på flere viktige forhold som må til for å styrke fritidstilbudet lokalt for personer med utviklings hemming. Men dessverre ikke gjennom løft, slik det er tematisert på andre områder.

Det er dette som er problemet. Det kommer ikke noen konkrete løft her, og det tenker Midtsundstad at er noe vi må ta stilling til når vi skal avgi høringsuttalelser i forhold til fritidsfeltet. Det gjelder også på tema ferie. Det er skummelt at man i 2016 klarer å skrive en NOU som skal sette fokus på utviklingshemmedes rettigheter, og dropper to så viktige tema, sier Midtsundstad.

Høring
I det denne artikkelen går i trykken er høringsprosessen i gang. Departementet (BLD) skriver: «Ved utforming av høringssvar ber vi om at man følger nummereringen i NOU 2016: 17 På lik linje – de åtte løftene.» Vi blir bare bedt om å kommentere de åtte løftene, ikke det andre som står i NOUen. Ettersom hverken fritid eller ferie er tatt med i noen av løftene er det lagt opp til at vi skal være tause om disse to viktige temaene. Det bør vi ikke være. Vi bør være opptatt av å gi tilbakemeldinger om det som burde stått der, ikke bare det som står der.

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 1/2017. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.