Hva skal vi med denne CRPDen?

I 2013 ratifiserte Norge FNkonvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Hvilken betydning kan det ha for utviklingshemmede? Vil CRPD bidra til bedre menneskerettighetsbeskyttelse? I denne artikkelen trekker jeg spesielt fram CRPDs viktighet i å bane vei for en mer positiv og inkluderende forståelse til utviklingshemming og utviklingshemmedes rettigheter, og forklarer hvordan internasjonale konvensjoner kan ha effekt på nasjonal praksis.

Tekst: Kjersti Skarstad

FNkonvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) representerer et internasjonalt gjennombrudd for beskyttelsen av funksjons hemmedes rettigheter. Det ligger i selve definisjonen av menneskerettigheter – rettigheter man har i kraft av å være men neske – at de skal gjelde for alle mennesker, men inntil CRPD ble vedtatt, var likevel ikke funksjonshemmede ekspli sitt likestilt med andre grupper i noen av FNs menneskerettighets konvensjoner.

Kjersti Skarstad er doktorgradsstipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og skriver en avhandling om funksjonshemmedes menneskerettigheter. Hun har vært gjesteforsker ved Harvard Law School Project on Disability ved flere anledninger. Hun har Mastergrad i menneskerettigheter ved Norsk senter for menneske rettigheter, UiO, og har tidligere jobbet som vitenskapelig assistent og konsulent ved Senter for menneskerettigheter, praktikant ved Norges faste delegasjon til Europarådet, og om nestleder for Amnesty Internationals studentorganisasjon i Trondheim. Skarstad er også redaktør for MRbloggen, Norges menneskerettighetsblogg (www.mrbloggen.com)

CRPD slår fast at funksjonshemmede har alle de sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter som alle andre, og utdyper hva som må til for at statene skal sikre at disse rettighetene gjennomføres i praksis. For å oppfylle retten til utdanning (artikkel 24) må for eksempel statene «sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer, samt livslang læring» hvor alle får «god og gratis grunnutdanning og videregående opplæring i sitt lokalsamfunn, på lik linje med andre». De skal videre blant annet legge til rette for «innlæring av punktskrift, alternativ skrift, alternativ og supplerende kommunikasjonsformer, midler og format er, orienterings og mobilitetsferdigheter».

Gapet mellom menneskerettighetene slik de er fastslått i CRPD og den faktiske praksisen i Norge er imidlertid utvilsomt stort på mange felt. I 2016 (altså 3 år etter at Norge ratifiserte CRPD) gjorde en offentlig utredning det klart at Norge har alvorlige og omfattende utfordringer når det gjelder å beskytte menneske rett ighetene til utviklingshemmede (NOU 2016:17). Praksis var ikke bare i strid med CRPD, men var også på mange områder i strid med nasjonal lovgivning.

NOUen peker på en mengde problemer. Selv om utviklingshemmede har rett til arbeid på lik linje med andre, har de i realiteten svært begrenset tilgang til arbeidsliv og meningsfulle tilrettelagte arbeidsoppgaver. Utviklingshemmede har dårlig rettssikkerhet på helseog omsorgsområdet, og til tross for lik rett til ut danning undervises de ofte av ufaglærte assistent enter. Utviklingshemmede har rett til deltakelse i fritidsaktiviteter og det kulturelle liv, men har i realiteten ikke et likeverdig fritidstilbud. Utredningen viste også at det er omfattende brudd på utviklingshemmedes rett til å styre sine egne liv (NOU 2016:17).

En slik virkelighetsbeskrivelse kan lett gi grobunn for pessimisme. Kan CRPD virkelig utgjøre en forskjell for utviklingshemmede og deres støttespilleres liv?

CRPDs banebrytende prinsipper
At gapet mellom menneskerettighetene slik de er definert i CRPD og den faktiske situasjonen er stort, er et argument for innsats snarere enn fortvilelse. Menneskerettighetene er idealer som vi hele tiden skal søke å strekke oss mot. CRPD gir oss et rammeverk for å tolke situasjonen slik den er i dag, og viser oss hvor vi skal. I tillegg til å slå fast at funksjonshemmede har de samme menneskerettighetene som alle andre og å forklare hva dette innebærer i praksis, bringer også CRPD med seg nye og viktige perspektiver på utviklingshemming og hva det vil si å ha menneskerettigheter.

Et nytt perspektiv på utviklingshemming
CRPD representerer et internasjonalt gjennom brudd for en ny forståelse av hva funksjonshemming er. Konvensjonen slår fast at funksjonshemming ikke først og fremst er en medisinsk kategori som angår den enkelte, men at funksjonshemming i stor grad skapes i møte mellom individ og samfunn: At funksjonshemmede blir funksjons hemmet delvis som følge av at samfunnet er innretta på en diskriminerende måte. Dette tankesettet flytter fokus over på hvordan samfunnet, snarere enn individet, må endres for å realisere like rettigheter for alle. Å jobbe for en slik endring er ikke valgfritt, men en juridisk forpliktelse for de som er tilsluttet konvensjonen.

Foto: Rebecca Wilson, Flickr (CC: BY 2.0)

I store deler av den teoretiske rettighetslitteraturen har utviklings hemmede tradisjonelt blitt framstilt på en negativt måte (Arneil 2009; Kittay and Carlson 2010; Nussbaum 2006). De har blitt ansett som avvikende, stakkarslige og ute av stand til å kunne ha like rettigheter. CRPD representerer et brudd med en slik oppfatning. CRPD maner til «respekt for forskjeller og aksept av mennesker med nedsatt funksjonsevne som en del av det menneskelige mangfold og den menneskelige natur» (artikkel 3). Funksjonshemming blir på denne måten en del av det menneskelige mangfold som menneske rettighetsteori og jus tidligere ikke har adressert (Skarstad 2017). Alle kan bli funksjonshemmet og alle vil ha perioder av livet (f.eks. ved sykdom, barndom og alderdom) hvor de er sårbare og sterkt avhengige av hjelp av andre. Rettighetsforskning på utviklingshemmede kan derfor være av stor nytte også for andre.

I min egen forskning legger jeg vekt på hvordan alle mennesker står i avhengighets forhold til hverandre ved at vi trenger hjelp av andre for å utvikle våre ferdigheter og leve gode liv (Skarstad 2017). Man snakker dermed om gradsforskjeller og ikke vesensforskjeller mellom de med og uten utviklingshemminger. Utviklingshemmede blir ofte ansett som så annerledes fordi man har en tendens til å kun fokusere på forskjeller i kognitive ferdigheter. En utviklingshemming er imidlertid (på samme måte som kjønn og rase) bare et karaktertrekk ved et menneske – hva den vil ha å si for personen avhenger både av personen selv og menneskene og samfunnet rundt. En utviklingshemming definerer ikke hele personen som har den. Alle mennesker (både med og uten utviklingshemminger) er forskjellige. Vi er like i den forstand at vi har de samme menneskerettighetene, men det er ulike måter å oppnå rettighetene på for ulike grupper. CRPD gir rettigheter som styrker enkeltindividers mulighet til å være hovedaktørene i sine egne liv.

Inkludering som menneske rettighetsmål og middel
CRPD gjør det tydelig at et rettferdig samfunn inkluderer utviklingshemmede. Som første menneskerettighetskonvensjon er det å være en del av samfunnet (artikkel 19) definert som en egen menneskerettighet (Mégret 2008a, 2008b). Inklude ring og deltakelse i samfunnet er også et av hovedprinsippene i konvensjonen. CRPD legger dermed stor vekt på betydningen av sosiale relasjoner og inkludering. Å ha et godt sosialt nettverk er både et mål i seg selv og et viktig verktøy for å få oppfylt andre rettigheter (Skarstad 2017). Sosial inkludering er for eksempel med på å styrke menneskers selv bestemmelses rett (autonomi). Det å ha gode venner, noen vi stoler på og kan rådføre oss med, og det å være inkludert i et samfunn hvor vi kan motta informasjon vi forstår og kan ta en utdanning som styrker våre individuelle ferdigheter, gjør oss bedre i stand til å ta gode valg i livet og former vår personlighet.

Konvensjonens vektlegging av sosiale relasjoner viser seg også ved at familiemedlemmer og andre som har en relasjon til funksjonshemmede kan beskyttes av konvensjonen dersom de blir diskriminert på grunnlag av funksjonshemming (artikkel 2). CRPDs vektlegging av inkluder ing som et viktig menneskerettslig prinsipp, bygger i stor grad på funksjonshemmedes konkrete erfaringer med å bli holdt utenfor11, men betydningen av å bli inkludert i samfunnet er viktig for alle.

Foto: amslerPIX, Flickr (CC: BY-NC 2.0)

Forskning på effekten av konvensjoner
Forskning på om ratifisering (tilslutning) av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner generelt endrer den faktiske menneskerettighetssituasjonen – målt ved antall menneskerettighetsbrudd – har gitt blandede resultater. Hathaway (2007) og Von Stein (2005) finner at stater bare ratifiserer konvensjoner de uansett ville ha etterfulgt. De støttes av HafnerBurton and Tsutsui (2007) som finner at konvensjon er er minst effektive i de landende der de trengs mest. RisseKappen et al. (1999) og Fariss (2014) derimot finner at internasjonale konvensjoner har en positiv effekt på menneskerettighets situasjonen i nasjonalstater.

Simmons (2009) viser at ratifisering av menneskerettighetskonvensjoner kan endre staters menneskerettighetssituasjon gjennom tre mekanismer: 1) ratifisering setter menneskerettighetsspørsmål på den nasjonale agendaen, 2) ratifisering gjør at ofre for menneskerettighetsbrudd kan saksøke staten, noe som kan føre til en varig bedring i menneskerettighetssituasjonen dersom det kombineres med mobilisering av det sivile samfunn, 3) ratifisering øker sannsynligheten for at sivilsamfunnet kan mobilisere ved å påvirke hvordan menneskerettighetssituasjonen blir oppfattet. Simmons (2009) finner at effekten av ratifisering er størst i semidemokratier. Hun forklarer dette med at det i sterke demokratier ikke er like mye å kjempe om, og at det i autokratier er mindre sannsynlig at folk vil protestere. I noen grad skyldes de ulike resultatene at forskerne bruker forskjellige metoder og data for å måle effekten av menneskerettighets konvensjoner. Det er også veldig vanskelig å skille mellom effekten av en konvensjon i seg selv og mobiliseringsarbeidet som fører fram til og følger en konvensjonsratifisering.

CRPD er en forholdsvis ny konvensjon og det er gjort lite forskning på om den har virket praksisendrende. I en nylig publisert artikkel i Journal of Human Rights viser imidlertid jeg og Michael Stein hvordan FNs vedtak av CRPD har sammenfalt med en kraftig økning i fokuset på funksjons hemmedes rettigheter i FNs egne traktatorganer (Skarstad and Stein 2017). Traktatorganene har gått fra å kun nevne funksjonshemmedes rettigheter i 16 prosent av sine konkluderende observasjon er i de sju årene før FN vedtok CRPD i desember 2006 til å nevne funksjonshemmedes rettigheter i 62 prosent av de konkluderende observasjon ene i de åtte påfølgende årene. Figur 1 viser denne dramatiske økningen.

Vi finner imidlertid at det er store forskjeller mellom de ulike traktatorganene. Komitéen for kvinners rettigheter har blitt bedre til å nevne kvinner med funksjons hemming, men fokuserer fremdeles forholdsvis sjeldent på deres spesifikke utfordringer, og hvordan statene konkret kan forbedre deres rettighetssituasjon. Komitéen for barns rettigheter derimot, nevner rettighetene til funksjonshemmede barn svært ofte, og har gått fra å forstå funksjonshemming som et isolert helseog velferdstema til å inkludere funksjonshemmede barn under alle menneskerettighetene.

Figur 1. Disability in the UN Treaty Bodies. Kilde: Skarstad, Kjersti and Stein, Michael (2017),
'Mainstreaming Disability in the United Nations Treaty Bodies', Journal of Human Rights (online).

Hvordan gjøre konvensjonen effektiv
CRPD kan nødvendigvis bare utgjøre en forskjell dersom den tas i bruk. En menneskerettighetskonvensjon er ingen mirakelkur for å bedre menneskerettighets forhold, men den er et viktig hjelpemiddel. For de som ønsker å jobbe aktivt for å fremme funksjonshemmedes menneskerettigheter er det viktig å vite noe om hvordan internasjonale menneskerettighetskonvensjoner fungerer. Det kan også være nyttig å vite at myndighetene er forpliktet til å rådføre seg med organisasjoner som representerer funksjonshemmede i arbeidet med å gjennomføre konvensjonen (artikkel 4.3).

FNs menneskerettighetskonvensjoner fungerer på den måten at når myndighetene i et land har ratifisert konvensjonen, så må de rapportere jevnlig til konvensjonens ekspertkomite om sitt arbeid for å sikre rettighetene i konvensjonen. Myndighetene er naturligvis ikke alltid like gode til å rapportere om sine egne menneskerettighets utfordringer, og det er derfor viktig at andre også sender inn rapporter og kommer med innspill – slik sivilsamfunnet i Norge gjorde når de leverte sin alternative rapport til CRPDkomiteen (Sivilt samfunn 2015).

Ekspertkomiteen går igjennom rapportene og kommer med anbefalinger til hva statene må gjøre i sitt videre arbeid for å oppfylle menneskerettighetene. Myndighet ene må altså tåle kritikk og irettesetting av internasjonale eksperter dersom de ikke gjør nok for å bedre menneskerettighetssituasjonen til de funksjonshemmede. Statspartene til CRPD har også møter en gang i året. Disse møtene holdes i FNhovedkvarteret i New York og er åpne for organisasjoner. Deltakelse ved slike anledninger kan være viktig for å bygge nettverk, og dele erfaringer med andre som jobber på feltet.

Foto: Michael Vines, Flickr (CC: BY 2.0)

Når en stat ratifiserer en konvensjon blir konvensjonen juridisk forpliktende. Norge har imidlertid ikke skrevet inn konvensjonens bestemmelser i det nasjonale lovverket (for eksempel ved å ta inn CRPD i menneskerettighetsloven). Norge er forpliktet til å tolke norske lover i overensstemmelse med CRPD, men dersom norsk lov er i direkte motstrid med konvensjonen, har norsk lov forrang. I tillegg har Norge tatt tolkningserklæringer til tre av artiklene i CRPD (artikkel 12, 14 og 25). Gjennom disse tolknings erklæring ene har Norge gitt beskjed om at de anser det som lovlig å tillate tvungent vergemål og tvangsbehandling i enkelte tilfeller. En høyesterettsdom viste nylig konsekvens ene av tolkningserklæringene og manglende inkorporering av CRPD i det nasjonale lovverket. I denne saken fratok Høyesterett en kvinne med en psykisk funksjonsnedsettelse retten til selv å kunne bestemme over penger hun hadde arvet fra sin mor (Jüriloo 2017; Norges Høyesterett 2016). Høyesterett anerkjente at utfallet ville ha blitt annerledes dersom CRPD hadde fått forrang.

Som andre menneskerettighetskonvensjoner har CRPD også en såkalt tilleggsprotokoll. Dersom man ratifiserer tilleggsprotokollen vil det si at man gir enkeltpersoner tilgang til å klage inn norske myndigheter for påståtte brudd på konvensjonen til konvensjonens ekspertkomité. Dette kan kun gjøres etter at saken er ferdigbehandla på nasjonalt nivå. Norge har ikke ratifisert denne protokollen. En ratifisering av tilleggs protokollen og inkorporering av CRPD i det nasjonale regelverket vil gi utviklings hemmede i Norge et sterkere menneske rettslig vern.

Iverksettingen og oppfølging av CRPD er i stor grad overlatt til den enkelte stat. Hvilken betydning CRPD kan få for utviklingshemmede og deres støttespillere i Norge avhenger derfor i stor grad av at interesseorganisasjoner, enkeltpersoner og myndigheter, jobber for å sette menneskerettighetene ut i live. For å skape endring er det både viktig at CRPD får spille en sentral rolle når juridiske og politiske beslutninger tas, og at konvensjonens rettigheter, ideer og prinsipper (som jeg ga en kort innføring til i starten av denne artikkelen) blir forstått.

Referanser

  • Arneil, Barbara (2009), ’Disability, self image, and modern political theory’, Political theory, 37 (2), 21842.
  • Fariss, Christopher J (2014), ’Respect for human rights has improved over time: Modeling the changing standard of accountability’, American Political Science Review, 108 (02), 297318.
  • Hafner-Burton, Emilie M and Tsutsui, Kiyoteru (2007), ’Justice lost! The failure of international human rights law to matter where needed most’, Journal of Peace Research, 44 (4), 40725. Hathaway, Oona A (2007), ’Why do countries commit to human rights treaties?’, Journal of Conflict Resolution, 51 (4), 588621.
  • Jüriloo, Kristel (2017), ’Høyesterett mener at norsk lov må gå foran menneskerettighetene’, Mrbloggen, https://mrbloggen.com/2017/02/24/hoyesterettmeneratnorsklovmagaforanmenneskerettighetene/.
  • Kittay, Eva Feder and Carlson, Licia (2010), Cognitive disability and its challenge to moral philosophy (John Wiley & Sons).
  • Mégret, Frédéric (2008a), ’The disabilities convention: Human rights of persons with disabilities or disability rights?’, Human Rights Quarterly, 30 (2), 494516. (2008b), ’The disabilities convention: towards a holistic concept of rights’, The International Journal of Human Rights, 12 (2), 26178.
  • Norges Høyesterett (2016), ’HR20162591A’, https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr20162591a?q=HR20162591A.
  • NOU 2016:17 ’På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming.’, Norges offentlige utredninger, Oslo.
  • Nussbaum, Martha (2006), ’Frontiers of Justice: Nationality, Disability, Species Membership’, (Cambridge, MA: Harvard University Press).
  • Risse-Kappen, Thomas, Ropp, Stephen C, and Sikkink, Kathryn (1999), The power of human rights: International norms and domestic change (Cambridge: Cambridge University Press).
  • Simmons, Beth A (2009), Mobilizing for human rights: international law in domestic politics (Cambridge: Cambridge University Press).
  • Sivilt samfunn (2015), ’Alternativ rapport til FNkomiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne [Shadow report to the CRPD Committee]’.
  • Skarstad, Kjersti (2017), ’Human rights through the lens of disability’, Upublisert manuskript.
  • Skarstad, Kjersti and Stein, Michael (2017), ’Mainstreaming Disability in the United Nations Treaty Bodies’, Journal of Human Rights, http://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/14754835.2017.1286238.
  • Von Stein, Jana (2005), ’Do Treaties Constrain or Screen? Selection Bias and Treaty Compliance’, American Political Science Review, 99 (4), 61122.

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 3/2017. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.