Når kosematen tar livet av deg

Personer med utviklingshemning ligger høyt oppe på statistikken over livsstilssykdommer som fedme og diabetes type 2. Veien dit går via dårlig kosthold og lite aktivitet. Personer med utviklingshemming kan i likhet med alle andre selv bestemme hva de vil spise. Så hva gjør man når brukeren er i ferd med å spise seg alvorlig syk? Fokuserer på hyggen rundt måltidet, eller gjør noe med det?
Foto: Bazzadarambler, Flickr

Tekst:
Arnt Steffensen, Leder i Kost- og ernæringsforbundet
Karina Sandnes, Leder i Aktivitørforbundet i Delta

Det er en grunnleggende tanke at personer med utviklingshemning skal ha et så selvstendig liv som mulig, og at de skal kunne ta sine egne selvstendige valg. Men så er det likevel ikke fullt så enkelt. Utviklingshemmede er overrepresentert på overvektog fedmestatistikken, og sliter dermed med helseplager som følger av dette. Mange har egen bolig eller bor i bofellesskap. De gjør innkjøp og lager måltidene selv. Men fordi de ikke har tilstrekkelig kunnskap om ernæring og kosthold, gjør de usunne valg, fordi de ikke ser de helsemessige konsekvensene. Hva gjør omgivelsene da? Marianne Nordstrøm er klinisk ernæringsfysiolog ved Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser. Hun har forsket på problematikken, og forteller i en reportasje på Sørnett.no at personer med utviklingshemning har dobbelt så høy risiko for å utvikle overvekt og fedme, sammenlignet med andre. Noen faktorer er det vanskelig å gjøre noe med, og dreier seg for eksempel om genetiske avvik. Downs syndrom medfører lavere stoffskifte og forbrenning. Da legger man i praksis fort på seg. Den store utfordringen er imidlertid det daglige kostholdet. Det handler om usunne menyvalg. 

Ofte bistår tjenesteytere eller miljøpersonell med innkjøpene. Man skulle jo tro at de kunne gripe inn, når handlekurven fylles opp med usunne råvarer, og det er hevet over enhver tvil at brukeren ikke har godt av det. Det har de imidlertid ikke lov til å gjøre. I henhold til Lov om kommunale Helse- og omsorgtjenester skal det ikke brukes tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Unntaket er når det foreligger et vedtak, men det skal det litt til for at det gjør. Det skal vi komme tilbake til.

Ansatte og pleiepersonell har altså ikke lov å hindre at brukerne kjøper sjokolade, snop, pølser, brus, potetgull eller hva det nå måtte være. Brukerne har med andre ord rett til å kjøpe og spise så mye usunn mat de måtte ønske, og så ofte de vil. Selv om det er skadelig for helsen. Selv om de åpenbart er i ferd med å bli overvektige. Selv om de utvikler livsstilssykdommer, med alle de følgesykdommene det fører med seg.

Foto: Peretz Partensky, Flickr

Synes-synd-på-syndromet
Ofte hjelper de ansatte til med planlegging av innkjøp, forberedelser og gjennomføring av måltider. Her ligger det en mulighet for å påvirke og inspirere, men det er en utfordring når kunnskapen og holdningene til kosthold kan variere fra den ene ansatte til den neste. I tillegg er påfallende mange aktiviteter koplet opp mot kosemat eller belønning i form av pølser og brus. Svein Olav Kolset er professor i ernæring ved Universitetet i Oslo. Han er far til en gutt med utviklingshemning, og har gjort seg sine tanker opp gjennom årene. I et intervju på forskning.no bruker han begrepet synes-synd-på-syndromet. Kolset har observert en holdning blant pårørende og tjenesteytere: «Siden de har det ugreit i utgangspunktet, skal vi i hvert fall ikke ta fra dem kosen rundt måltidet».

Dette gjelder selvfølgelig ikke alle. Det er heller ingen som tror at tjenesteytere eller pårørende bidrar til et usunt kosthold av vond vilje. Det handler mer om et ønske om å være snill og grei, og skape hyggelige situasjoner i hverdagen. Men mange slike hyggestunder blir fort til en dårlig vane, og dårlige vaner kan føre til helseproblemer på sikt. Det hviler et tungt ansvar på leger, sykepleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere, aktivitører og pårørende. De har muligheten til å oppfordre, motivere og veilede brukerne til sunne valg.

Det handler om forebyggende folkehelse. Det er viktig å skape gode vaner på et tidlig tidspunkt, for å unngå livsstilssykdommer i voksen alder, med de lidelsene og tap av livskvalitet som det medfører. Som med alt annet i livet er det lettere og mer lønnsomt å forebygge, enn å reparere i etterkant.

Thomas Gordeladze er klinisk ernæringsfysiolog i Kristiansand kommune. I Sørnett.no forteller han at det er viktig å få frem at dårlig kosthold og lite aktivitet kan føre til sykelig overvekt, hjerte- og karsykdommer. «Diabetes type 2 er størst i denne gruppen, og det er høyere forekomst av kreftsykdommer. Mange av disse kan dø tidligere. Det hadde vært lettere hvis de hadde vært mye slankere.» Han mener de ansatte må bli strengere, og at de må være mer involvert i matlagingen.

Foto: Rosmarie Voegtli, Flickr

Det går fint an å pakke inn et budskap i bomull, men her er det rene ord for pengene. Det er fullt mulig å spise seg til døde. Så da er vi der, ved kjernen. På den ene siden har vi prinsippet at brukerne skal kunne spise det de vil. På den andre siden har vi helseaspektet. Når en bruker har drukket så mye brus at tennene er i ferd med å gå i oppløsning, er det da greit å la dem fortsette å kjøpe brus? Hvor går grensen?

Lovverket gir mulighet til å gripe inn. Kapittel 9 i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester handler om makt og tvang overfor personer med utviklingshemning. Paragraf 9-5 forteller at tvang kun skal brukes når det er faglig og etisk forsvarlig. Punkt c forteller at det kan brukes tvang som tiltak for å dekke brukerens grunnleggende behov for mat og drikke. Det er med andre ord anledning til å gripe inn, dersom kostholdet gjør at brukeren blir alvorlig syk, at det er fare for liv og helse. Hadde vi vært i den andre enden av skalaen, at problemet hadde vært anorexi, underernæring eller spisevegring, hadde vi ikke hatt denne diskusjonen. Men: Man går ikke direkte til dette lovverket, basert på en bekymret observasjon. Tvang skal være siste utvei, og før man tar i bruk et slikt virkemiddel, skal andre løsninger være forsøkt. Tjenesteyterne må først forsøke å motivere brukerne til et sunnere kosthold og til mer aktivitet. Dette må skje i samråd med brukerne, og handler om bevisstgjøring. De som har forutsetninger for å etablere kostholdsog aktivitetsbevissthet må få anledning til det.

Bevisstgjøring
Det er med andre ord en lang reise før man kommer så langt, og det handler mye om å forhindre at brukeren kommer i en slik vanskelig situasjon. Mye handler om bevisstgjøring blant personalet. Kristiansand kommune har tatt utfordringen på alvor, og har satt i gang et prosjekt som skal heve kompetansen til de ansatte, når det kommer til kosthold for denne gruppen. De ønsker å hjelpe personer med utviklingshemning til et sunt kosthold, og få ernæring inn i arbeidsdagen til de ansatte.

Hele personalgruppa må involveres for å bedre kostholdet. Det må være en helhetlig plan, og man må holde seg til planen. Kostholdet skal ikke være avhengig av ildsjeler, eller faktorer som hvem som måtte være på jobb. Kommer det en ansatt som bryter rutinen, og det kjøpes inn hamburger og brus, så faller alt sammen. Dessuten er det viktig at de ansatte ikke skal ta med seg sine egne holdninger og matvaner inn i arbeidet.

Foto: Hamza Butt, Flickr

Mennesker med utviklingshemming har i utgangspunktet ikke behov for noe annerledes kosthold enn andre. Statistikken viser likevel at man må være oppmerksom på kostholdet i større grad. Det handler om å følge kostrådene fra Helse- direktoratet, spise sunn og variert mat, og motivere til mindre porsjonsstørrelser. Noen og enhver har erfart at det er vanskelig å endre matvaner og livsstil. Det går ikke av seg selv, og det er naturlig å ville spise det vi liker best. Da er det viktig at personalgruppen er enige om strategien, at den motiverer og legger til rette for fysisk aktivitet, og ikke «gir etter».

Kostråd
Å planlegge og gjennomføre et helhetlig kosthold for andre, som fører til bedre helse er en vanskelig oppgave, det er rett og slett et fag. Det er ikke så lett som man får inntrykk av gjennom forsidene på løssalgsavisene. Selv ernæringsfysiologer forteller at det er en vanskelig oppgave. Det finnes ingen lettvinte quick fix.

I dag oversvømmes vi av informasjon. Vi får kostråd fra aviser, magasiner, helsebloggere, nettsider, næringsmiddelindustrien og diverse formidlere av helsekostprodukter. Budskapene spriker i alle retninger. Det vises alltid til det ulne begrepet «forskning viser at», og det fremstår som seriøst. Forskning kan imidlertid være så mangt, og vi tar oss tid til å dvele litt ved akkurat dét.

Det er ikke noe problem å finne en enkeltstudie et eller annet sted, som gir støtte til ens egen agenda, eller som passer inn i ens eget verdensbilde. Samtidig har vi de offisielle kostrådene fra Helsedirektoratet. De færreste er utdannet innen ernæring, eller har kompetanse til å bedømme riktigheten, troverdigheten eller til å stille de kritiske spørsmålene. Så hvem skal man tro på?

Det er en grunn til at Helsedirektoratet og myndighetene sier det de sier. Enkelt sagt er det i myndighetenes interesse å holde hele befolkningen friske så lenge som mulig, og de bruker mye ressurser på å gjøre nettopp dette. Når Helsedirektoratet for eksempel sier at folk bør spise mindre salt og sukker, så er det grunner til det.

Kostrådene er på ingen måte like oppsiktsvekkende som en trendy Hollywooddiett med et spennende navn. Men Helsedirektoratets anbefalinger er basert på flere tusen internasjonale rapporter og grundige studier, som foregår over lang tid. Det dukker ofte opp forskningsrapporter som går på tvers av det som har vært budskapet så langt. Helsedirektoratet slipper ikke alt de har i hendene av den grunn. Da ville vi fått nye offisielle anbefalinger hver eneste uke. Helsedirektoratet gjør det på den grundige måten. De sammenligner den enkelte rapporten opp mot andre rapporter, ser om det har støtte i internasjonale forskningsmiljøer, de ser om det er et mønster. Og dersom det er det, da først kan det bli snakk om å justere kursen. Det er kanskje ikke så sexy, men det er seriøst og ansvarlig.

Kostrådene er samlet i Kosthåndboken. Dette er en lett forståelig veileder innen praktisk ernæringsarbeid. Boka gir gode råd for ulike grupper i befolkningen, og tar utgangspunkt i vanlige råvarer som de fleste har et forhold til. Kosthåndboken er gratis, og kan lastes ned fra www.helsedirektoratet.no

Foto: housegirl_photos, Flickr

Gode eksempler
Regjeringen Solberg la i våres frem Nasjonal Handlingsplan for bedre kosthold (2017 – 2021). Ernæringsarbeid rettet mot personer med utviklingshemming ble fremhevet som satsingsområde, med vekt på viktigheten av et godt kosthold for barn og unge. Det presiseres at de har rett til selvbestemmelse, men også at de må få nødvendig opplæring og støtte til ta bevisste valg om eget kosthold og helse. For å styrke fagkompetansen i tjenestene er det etablert en kommunal tilskuddsordning.

Det er gode eksempler rundt i hele landet på hvordan man kan gripe saken an. Kristiansand kommune er nevnt. I de fleste fylker finnes også utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester. I Hordaland har de gått sammen med Bergen kommune v/Etat for tjenester til utviklingshemmede og Lindås kommune. I fellesskap har de laget ernæringsstrategien God ernæringspraksis til personer med utviklingshemming. Hensikten har vært å øke kunnskapen om ernæring for denne gruppen. I Troms har utviklingssenteret og Tromsø kommune laget ernæringskurset Godt kosthold er god omsorg.

Det blir som for folk flest, mye handler om sunn fornuft og måtehold. Det er ikke snakk om å fjerne helgekosen og det lille ekstra. Man skal bare ikke spise det hver dag!

Denne kronikken har handlet om kosthold, men vi må likevel fremheve en annen faktor som er minst like viktig, fysisk aktivitet. Kosthold og fysisk aktivitet i kombinasjon gir et godt grunnlag for god helse og god livskvalitet i fremtiden. Det er ikke så dumt å tenke på det, for det er i fremtiden vi skal tilbringe resten av livet. Det gjelder for så vidt ikke bare personer med utviklingshemning, det gjelder oss alle.

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 4/2017. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.