Inkludering på alvor! Arbeidsinkludering i ordinært arbeidsliv i Nittedal kommune.

Alle har rett til arbeid, også personer med utviklingshemming. Men selv om det har vært et politisk mål gjennom flere tiår at denne gruppen skal kunne delta i det ordinære arbeidslivet, har de fortsatt liten tilgang. Løft 3 i NOU 2016:17 På Lik Linje peker på at personer med utviklingshemming er blant de som møter de fleste og tyngste barrierene når det gjelder muligheter for å delta i arbeidslivet.
Koordinator June Sollie og Veronica Hammerstad Grubbli

Intervjuere: Natalie Beatrice Andreassen, June Elise Gulli, Anita Hetlevik og Grethe Molde – fire nyutdannete vernepleiere fra Høgskulen på Vestlandet.
Foto: Mikkel Eknes

Men barrierer kan bygges ned. Siden 2012 har Nittedal kommune hatt to koordinatorer ansatt på heltid for å tilrettelegge jobber for utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv, i første omgang i kommunale bedrifter og tjenestesteder. Ergoterapeut Veronica Hammerstad Grubbli og vernepleier June Sollie følger for tiden opp syv arbeidstakere og deres veiledere på arbeidsplassene. Vi besøkte Nittedal i mars. Da intervjuet vi Veronica og June, og to arbeidstakere, Nora Barth Gulbrandsen og Tommy Lunde, pluss deres veiledere Nina Bærheim og Nils Bollum. Også avdelingsleder i Enhet for tilrettelagte tjenester, Tone Lied Bie, fikk noen ord med i laget. På de kommende sidene får du noen glimt av hvordan arbeidsinkludering kan gjøres, og ikke minst, hvordan det kan erfares og oppleves av arbeidstakerne selv.

En kommune tar grep
I 2011 behandlet kommunestyret  Nittedal en sak om etablering av kommunale VTA-plasser, varig tilrettelagte arbeidsplasser i kommunale bedrifter og tjenester. Bakgrunnen var at Miljøhuset Gnisten, med sine 25 VTA-plasser i skjermet virksomhet, hadde lange ventelister. Skedsmo videre gående skole hadde elever med utviklingshemming som risikerte å gå ut i arbeids ledighet. NAV Nittedal var på banen og ville bidra, ut fra sitt hovedmål om å bidra til et inkluderende samfunn som sikrer alle mulighet til deltakelse. Forslaget til kommunestyret var blant annet å opprette to kommunale stillinger som tilretteleggere, og at det ble etablert tverrfaglige samarbeidsmøter mello Skedsmo videregående skole, NAV Nittedal, Miljø huset Gnisten og Nittedal kommune, med formål å utveksle erfaringer og tenke nytt.

Som sagt så gjort. I juni 2012 ble det ansatt to tilretteleggere, som i dag kalles koordinatorer. Fokus er arbeid og tilrettelegging, men de koordinerer mye. De arbeider ikke bare med arbeidstakerne, men opp mot veiledere, andre ansatte, stedlige ledere, etatsledere, NAV, pårørende og andre. I stillingsbeskrivelsen står det at de skal være bindeledd og kontaktpersoner i praksisnære situasjoner for arbeidsplassen og arbeidstakerne, og bidra til tidlig intervensjon. Et hovedfokus er mestring – for alle parter. Selv beskriver June og Veronica at de startet nærmest på bar bakke:

June: – Vi ble ansatt, og visste egentlig ingenting. Vi må være så ærlig å si det. Det var penn, papir og mobil - og så skulle vi starte VTA i ordinært arbeidsliv. Første utfordring var arbeidskontrakter for arbeidstakerne.

Skal man være ansatt i ordinær virksomhet, må man ha en arbeidskontrakt. Men den Nittedal kommune hadde passet ikke helt. Så da var det inn med jurist og rådgiver fra HR (fra personalavdelingen) i kommunen, og lage en egen arbeidskontrakt for arbeidstakere i VTA-O. Veronica: – Den har vi hatt gjennomgang av senere også. NAV vil at vilkårene skal være som for alle andre. Men så kommer man opp i dilemmaer. Slik som med oppsigelse, hvis ting ikke går. Skal man følge vanlige rutiner, med oppsigelsestid, muntlig og skriftlig advarsel og så videre? Det skal jo være tilrettelagt!

Tone: – Samme med sykemelding. De kan gjerne bli sykemeldt. Men det er ingen refusjon fra NAV, for de er jo uføretrygdet. 

June: – Så da måtte vi tilpasse. De leverer legeerklæring. For dem teller det som en sykemelding.

Veronica: – Vi har møtt på mange sånne ting fra starten. Men det eneste vi kan gjøre er å finne en løsning, ellers går det ikke!

Nina Bærheim og Nora Barth Gulbrandsen

Inntak og første kartlegging
De to koordinatorene beskriver at de har et tett samarbeid med NAV, med en intensjonsavtale som gjennomgås og fornyes årlig. NAV har et visst antall VTA-plasser, og det er de som tildeler plassene, i samråd med koordinatorene. Første skritt er en inntakssamtale. Før den finner sted, fyller den potensielle arbeidstakeren ut en kartlegging i ro og mak sammen med nærpersoner.

Veronica: – De får den sendt hjem, før dekommer til samtale med oss. For det er omfattende.

June: – Vi erfarte fort at det kunne ta lang tid, opptil tre timer, om vi skulle ta alt der og da, uten at de var forberedt. Det var slitsomt for både dem og oss.

Tone: Det er bedre å ta det i forkant.

Veronica: - Da har de allerede måtte tenke litt på det selv. Og så har vi laget en veileder til de ulike punktene. Det er tre skjemaer. Først inntakskartlegging: Hva liker du? Hvorfor har du søkt? Hva ønsker du å jobbe med? Hva har du gjort før?

June: - Hva er dine sterke sider? Utfordringer? Helsesituasjon?

Veronica: - Hobbyer? Nettverk? Og så vi dere, ganske generelt. Deretter går vi mer inn på personlige ferdigheter og kompetanse.

June: - Som å skrive, lese og regne, og så skalerer de seg etter «kan», «har behov for hjelp», «kan ikke» og kommenterer selv hvert punkt.

Veronica: - Og så kommunikasjon og interaksjonsferdigheter. Vi går i dybden på mange ulike ferdigheter, og det er basert på det vi har erfart og observert gjennom noen år. Blant annet ser vi at en grundig kartlegging og samtale på forhånd gjør det mye lettere å gi tilbakemeldinger til arbeids taker i samarbeidet senere.

Student: - Bruker dere denne kartleggingen når dere skal finne arbeidsplass og -oppgaver?

June: - Ja og nei. Vi spør hva de ønsker, og så starter vi der. Det kan være at de starter med at de har lyst til å jobbe i butikk, bli bussjåfør, pilot.

Tone: - Sirkusdirektør.

June: - Eller sirkusdirektør, og så tenker vi at det er kjempefint å ha ønsker, og det møter vi dem på, vi noterer oss det. Men vi er også tydelig på hva vi kan tilby, altså at vi kan tilrettelegge mye, men at arbeidsoppgavene må finnes. Vi starter ikke et sirkus for å få en sirkusdirektør.

Tone: - Det må være et behov ute på arbeidsplassene også.

June: - Vi knuser ingen drømmer, det er vi opptatt av, men vi må være realistiske på hva som er gjennomførbart. Gjennom dialog med arbeidstakerne så finner de oft svarene etter hvert på hvilke arbeidsoppgaver og jobber som kan være mulige.

Veronica: - Noen kan si de vil bli driftsoperatør, altså jobbe i vaktmestertjenesten i kommunen.

June: - Da noterer vi oss det, og tar kontakt med Nittedal-eiendom KF og undersøker hvilke muligheter de har og om de har en egnet driftsoperatør som kan trenge en assistent. Den aktuelle driftsoperatør blir en sentral person i utarbeidelsen av en passende arbeidsuke for den aktuelle arbeidstakeren.

Tone: - Eiendom har vært helt fantastiske.

Nina Bærheim og Nora Barth Gulbrandsen

June: - Og hvis noen vil jobbe på sykehjem, tar vi kontakt med aktuelle ledere og avdelinger. Vi har skapt mange relasjoner gjennom disse fem årene. Vi kjenner mange, og det er mange positive ledere rundt omkring i forskjellige enheter. Vi går ofte til leder først, og så får vi vite veien nedover.

Veronica: - Etterhvert har andre ledere begynt å ta kontakt og spørre: «Har dere noen som kan komme og være her? Det fungerer så bra på arbeidsplass A. Kunne vi fått til noe av det samme på arbeidsplass B?».
Student: - Oppfatter dere at det utkrystalliserer seg visse oppgaver som egner seg spesielt godt for arbeidstakere med utviklingshemming?

June: - Jeg tenker at alle stort sett kan gjøre de aller fleste oppgavene med rett tilrettelegging. Men det er noen oppgaver som flere mestrer – rutineoppgaver, praktiske oppgaver, gjentagende oppgaver. Om det er å vanne en blomst eller å vaske en fysiobenk, det er ikke så nøye, men at oppgavene kommer igjen sånn at de blir kjente. Vi ser at noen ganger tar det litt lenger tid å lære oppgavene, og det er helt greit. Du trenger ikke være kjempegod etter to uker hos oss. Du har så lang tid du trenger!

Barnehagearbeideren
Veronica: - Barnehager er også fine arenaer hvor det er mange praktiske, gjentagende arbeidsoppgaver. Vi er så heldige å ha to arbeidstakere i samme barnehage. Nygård barnehage har vært helt fantastisk imøtekommende og inkluderende.

Nora Barth Gulbrandsen har jobbet i Nygård barnehage siden 2013. Hun arbeider fire dager i uken fra kl. 9 til 14 og har Nina Bærheim som veileder i barnehagen. Både Nina og Nora har jevnlige oppfølgingssamtaler med koordinator Veronica. Nina en gang i måneden, Nora en gang i uken. Nora viser oss rundt i barnehagen. Vi spør om hun vil fortelle om oppgavene sine.

Nora: - Jeg rydder ut av oppvaskmaskinen, og så setter jeg på klesvask, og så dekker jeg bord, og vasker stoler og vasker leker. Jeg kler på barna når de skal ut, og kler av dem når de skal inn. Og så leker jeg med barna inne og ute.

Student: - Hva liker du best å gjøre?

Nora Barth Gulbrandsen

Nora: - Være ute.

Veronica: - Være sammen med barna.

Nora: - Ja!

Student: - Så du har jobbet her i tre år. Hvordan trives du da?

Nora: - Jeg har det fint.

Veronica: - Da kom du rett fra videregående, og hadde prøvd ut litt forskjellig, og så var siste utprøvingen din her i barnehagen, for det hadde du lyst å prøve? Og så syns du det var OK, og hadde lyst å begynne her?

Nora: - Ja.

Veronica: - Skolen hadde lagd en perm med bilder og oppgaver som Nora skulle gjøre, men jeg merket fort på Nora at den var for omfattende, blant annet med for mye tekst. Vi måtte forenkle den, så vi laget en ny arbeidsperm. Så hadde du en arbeidsperm, fordelt inn på hver dag, på alle oppgaver hver dag, med laminerte bilder. Men så i fjor så fikk du iPad. Hvordan har det vært?

Nora: - Gøy.

Veronica: - Du kan fortelle hva du gjør og vise bildene på iPaden.

Nora peker og blar på skjermen: - Først så sier jeg «hei», så kler jeg på dem, og så vasker jeg hender. Og så rydder jeg ut, og så dekker jeg på, vasker bord.

Nora blar videre og viser oss et bilde av alt pålegget som skal på bordet til lunsj.

Veronica: - Når skal du dekke på?

Nora: - Når alarmen ringer. Jeg skal slutte med alarmen, jeg skal følge klokka i stedet for. Jeg driver og øver.

Veronica: - Vi har prøvd litt ulike klokker. Kanskje du vil fortelle litt hvordan du gjør det?

Nora: - Jeg teller streker!

Veronica: - Ja, du teller 5-minuttersintervallene.

Nora: - Ja.

Veronica: - Du ser på klokken når du skal inn. Hvor mange streker teller du når du skal inn i pausen?

Nora Barth Gulbrandsen

Nora: - Jeg teller 6 streker

Veronica: - Og der skal langviseren stå når du skal begynne å jobbe igjen?

Nora: - Ja.

Nina: - Kanskje du skal vise dem systemet du har med hvem du vet du skal dekke på til og hvor mange Nora peker på veggen i fellesrommet der det henger lapper med navn på hvert barn, og under er det bilder av for eksempel tutekopp, tåteflaske eller kniv.

Nora: - Der er de jeg skal dekke på til, de får kniv. Hun peker på bildene. Noen er markert med at de skal ha kniv, andre er markert med tutekopp, og andre igjen skal ha tåteflaske.

Nina: - Det er også en tilrettelegging som fungerer veldig bra, den fungerer jo bra for oss også. På fredager, når Nora ikke er her, ser jeg at vi også bruker disse bildene: «Nå ja, fire tutekopper og tre kniver». Det er et bra hjelpemiddel for alle, det er ikke bare de som trenger tilrettelegging som har nytte av dem. For vikarer er det gull verdt. Og vi merker godt de dagene Nora ikke er her. Det blir sånn, «Oi, må vi ordne lunsj da?». Så vi ser verdien. Vi får veldig mye igjen. Nora er flink til å trøste og setter seg ned med barna. Mange av barna spør etter henne på fredager når hun har fri.

Nina forteller at foreldre som selv har barn med funksjonsnedsettelse kan vise ekstra interesse for Nora og jobben hun gjør. Det virker som det gir dem håp om en fremtid i arbeidslivet også for deres barn, å se at dette fungerer så godt. Nora forteller at det var mye hun måtte ha hjelp til før, som hun nå gjør alene. student: - Så, nå kan du tingene du skal gjøre. Og så får du nye ting etter hvert som du vil begynne med noe nytt?

Nora: - Ja.

Nina: - Nora var veldig bundet til permen sin i starten, og det var den hun forholdt seg til. Å gå utenfor rutinene var vanskelig. Nå har hun blitt mer løssluppen, vi kan gi henne tilleggsoppgaver. Jeg kan spørre om hun kan hente tøflene til et barn, utenom planen, og det klarer hun fint. Hun kan hente tøflene, og så går hun tilbake til planen for å se hvor hun var i arbeidet.

Koordinatorenes oppfølging
Veronica: - Etter oppstart har de 6 måneders prøvetid, sånn som alle andre. Og den prøvetiden må vi bruke veldig, veldig godt. Det er alltid en oppstartsamtale. Så har vi tomånederssamtale og firemånederssamtale, og vi evaluerer grundig hver gang.

June: - Og vi må være ærlige. Er det utfordringer, må vi fortelle det til personen: «Jeg ser det-og-det, hvordan opplever du dette?».

Veronica: - Det som er så fint er jo at i den aller første kartleggingen, der har vi gått gjennom en masse ferdigheter, hvor de skårer seg selv, og verge har mulighet til å komme med innspill. Det gir oss noe å jobbe med senere, i oppfølgingen og ukesamtalene med arbeidstaker: «I den første kartleggingen sa du at dette hadde du veldig god kontroll på, men ute i praksis så ser vi at dette faktisk er ganske vanskelig for deg – hvordan kan vi ta tak i det?». Så kan vi sette opp mål, noe å jobbe videre med. Over tid kan det gi dem verdifulle innsikter. De er kanskje ikke enige i våre vurderinger når vi sitter der, men så jobber de målrettet med noe en stund, har fremgang, og ser at de hadde noe å lære likevel. Vi skaper en forståelse for realitetene, og bidrar til mestring.

Tommy Lunde og Nils Bollum

Veronica: - Vi har fordelt arbeidstakerne oss imellom. Vi har hovedansvar for hver våre. June har tre arbeidstakere jeg har fire. Alle har en arbeidsoppfølgingssamtale i uken. Det er satt av cirka en time, der vi har et fast skjema vi går igjennom: Hvordan de har det på jobb, hvordan det går med oppgavene, med mål og tiltaks planer. Så har vi valgt å ta inn helse, både fysisk og psykisk. Det er for at vi skal kunne fange opp hvis det er noen personlige utfordringer i livet som påvirker arbeidet. Det er jo om å gjøre å møte dem som hele mennesker.

June: - I starten hadde vi ikke en fast mal for disse møtene. Men vi merket godt at dette med møter, det var negativt ladet for mange. Det var skummelt. Så da fant vi ut at hvis vi lager en mal, så får de de samme spørsmålene hver eneste gang, og det blir forutsigbart. Og så har vi et punkt som heter eventuelt, der vi kan ta inn det som ikke passer inn i de andre punktene.

Veronica: - Første punkt er alltid gjennomgang av referat fra sist uke. Da leser vi gjennom, og så godkjenner eller kommenterer de.

June: - I en slik arbeidsoppfølgingssamtale kommer det også frem ganske mye vi skal gjøre. Så vi forplikter oss også, og når vi så går gjennom referatet neste uke, blir det veldig synlig om vi har gjort det vi skulle. Med noen er vi også tilstede på arbeidsplassen andre ganger i uken, men da er det et mer praktisk fokus, der vi jobber sammen med dem i miljøet. I starten gjorde vi ikke så mye, og da merket vi at noen av arbeidstakerne ble litt sånn: «du kommer for å se på meg, ja».

Tone: - Det ble litt mye kontroll.

June: - Selv om min intensjon aldri var det, men så begynte vi å tenke at det kan oppleves som kontroll, og det er ikke noe godt. Da fant jeg ut at jeg bare skifter og tar på meg samme klærne, og så kan vi heller jobbe side om side. Da kunne jeg også begynne å jobbe med noen sosiale ferdigheter, med det å samarbeide, med kommunikasjon som mange kan ha utfordringer med i arbeidslivet.

Tone: - Det er veldig relasjonsbyggende.

June: - Veldig relasjonsbyggende, og så fungerer det som opplæring av de ansatte på arbeidsplassen, de får se hvordan jeg møter personen i ulike situasjoner.

Tone: - Rollemodell.

June: - Jeg ser at ansatte kan være veldig oppmerksomme på hvordan jeg løser ulike situasjoner med arbeidstakere.

Tommy Lunde

Veronica: - De kan ha utfordringer med disse sosiale normene som alle andre kan.

June: - Det er mange uskrevne regler, og det kan være vanskelig å forholde seg til.

Veronica: - Ofte kan veiledere og de andre kollegaene bli usikre hvordan skal de skal møte det personene gjør, for eksempel om de avbryter i samtaler hele tiden. Da er det fint å se June og meg i aksjon, hvordan vi møter det. Har de har sett hvordan vi løser det først, er det lettere for dem.

June: - Men da må vi være tilstede. Fordi de situasjonene skjer når du er i jobb, ikke sant. Det er derfor vi jobber på lik linje da, vi jobber ved siden av hverandre. Jeg gjør akkurat de samme oppgavene som arbeidstaker. Jeg skrur inn en skrue mens han skrur inn en annen. Arbeidstakerne har også vanlige, årlige medarbeidersamtaler:

June: - På linje med andre arbeidstakere har også våre arbeidstakere medarbeidersamtaler en gang per år. De får utlevert et avkrysningsskjema i god tid på forhånd slik at de kan forberede seg i ro og mak hjemme. For å øke bevisstheten om egne ferdigheter, skårer arbeidstakerne seg selv. Koordinatorene gjør det samme og så blir skåringen sammenlignet. Der det er svært ulik skår, blir det en refleksjon rundt dette.

Tone: - Og da tenker jeg at man tar dem på alvor. Det er respekt.

Tommy Lunde og Nils Bollum

Driftsoperatørene
Tommy Lunde jobber sammen med veileder Nils Bollum i kommunens vaktmestertjeneste. De har en variert arbeidsdag.

Tommy: - Jeg bytter lysrør og ordner alt. Fikser ting som trengs å fikses. Jeg jobber ute på skoler, men møter et fast sted hver morgen før jeg drar ut på skoler.

June: - Du har jo mange faste arbeidsoppgaver sammen med Nils, men telefonen ringer cirka fire ganger i timen.

Tommy: - Ja, det gjør den. Når vi begynner å drive på med det vi skal, så ringer telefonen hvor de spør om vi kan komme og hjelpe. Bytte lyspærer, ordne en ovn, ordne med en vaskemaskin og koble til noe.

Tommy: - Jeg legger inn oppgavene selv. Nå trenger jeg ikke å spørre så mye, og legger bare inn og huker av arbeidsoppgavene selv. Jeg tar vann og strøm, tømmer søppel, sjekker brannsentralen. Sjekker overføringe til 110 i tett samarbeid med Nils. Nils kan spørre meg: «Kan du ta søppelet ute?» Da trenger jeg ikke at Nils står ved siden av meg. Men hvis jeg skal inn i et sikringsskap, da må Nils stå ved siden av meg. Noen ganger har jeg gjort det sånn at jeg låser meg inn i skapet og leser av vann og strøm, men da er Nils der med meg hele tiden. For sånne ting er litt skummelt. Mye sikringsskap og mye volt.

June: - Når du skal skrive av tallene til vann og strøm har du et fint skjema som vi har lagd. Da er ditt ansvar å skrive ned tallene.

June: - Grunnen til at vi er litt nøye med at Tommy skal notere ned tallene, er fordi han fortalte meg at det kunne være litt vanskelig med tall. Derfor har vi laget et skjema slik at han kan få skrevet ned tallene. For i teorien kunne man bare tatt et bilde, men for å bli bedre i noe må man øve. Kan man tallene fra en til ni, så kan man mye. Samarbeidet mellom Nils og Tommy virker godt. Humor er en viktig del av hverdagen deres, og de ler mye sammen.

Tommy Lunde og Nils Bollum

Nils: - Vi hører litt Vazelina Bilopphøggers i bilen, når vi suser bortover husene. Det får opp humøret. Vi liker å fleipe, og humoren er på plass.

Tommy: - Ja, vi har god kjemi.

June: - Ja, det er gutta boys det der. Gutta boys på jobb.

Tommy: - Det er veldig allright at veileder følger meg opp. Jeg føler meg veldig avslappet og har lave skuldre. Det føles trygt. Jeg hadde ikke visst hva jeg skulle gjort uten Nils. I starten kan nye arbeidsoppgaver kan oppleves utfordrende:

Tommy: - Nils har sagt at hvis en skrue knekker, så gjør ikke det noe. Da er det bare å hente flere.

Nils: - Mister du en skrue på bakken eller på gulvet, så er det bare å plukke den opp.

June: - Det er liksom vår greie å prøve å ufarliggjøre og oppfordre til å tørre litt mer.

Tommy: - Ja, jeg syntes det er greit at noen pusher meg.

June: - Pusher deg med godt hjerte. Det er viktig for oss som koordinatorer å ha fokus på dette med relasjonen. Vi er der uansett. Men starten var en overgang:

Tommy: - Det var litt sånn tøft i starten, men så liksom sklei det litt over da.

Tommy Lunde og Nils Bollum

June: - Det er viktig å gjøre overgangen trygg. Jeg begynte med å fortelle om veilederen din, Nils. Du syntes det hørtes fint ut, etter du hadde tenkt litt på det. Alt kan jo være litt skummelt med en gang.

Tommy: - Jeg syntes det har funket veldig bra.

June: - Og du har vært ærlig under prosessen og sagt ifra når det har blitt utrygt.

Tommy: - Jeg er ikke redd for å spørre, jeg spør Nils mye.

Tommy kommer seg til arbeidet på egenhånd. Han tar bussen til og fra. Men det var ingen selvfølge fra starten av.

June: - Jeg husker fra kartleggingen at du var skeptisk til bussen.

Tommy: - Ja.

June: - Og verge sa: «Dette ordner du,

Tommy». Men jeg tror ikke du sov så mye før første gang du skulle ta bussen.

Tommy: - Nei, da var jeg mye våken.

June: - Men det gikk helt fint.

Tommy: - Ja, jeg synes det er greit at noen pusher meg. Jeg blir ikke liksom sur for det eller sint på det. 

June: - Men hvordan klarte du det da? 

Tommy: - Hoppet bare rett i det. 

June: - Mm, det gjorde du. Også snakket vi mye om hva som var det verste som kunne skje. Sånn jobber vi. Hvis ting er litt skummelt så sier vi: «Hva er det verste som kan skje, hva er du mest redd for?» Så finner vi en løsning. Jeg husker jeg du sa at det verste som kunne skjer var at du glemmer å gå av bussen.

Tommy: - Ja, det gjorde jeg en gang.

June: - Da ringte du meg og sa: «Nå har det skjedd». Så ringte jeg Nils, og han hentet deg. 

Natalie Beatrice Andreassen, Anita Hetlevik,
Grethe Molde og June Elise Gulli

Nils: - Det er ikke så mange andre som plasserer arbeidstakere med utviklingshemming i arbeidslivet, sånn som vi gjør her. Jeg synes man bør se forbi utfordringene og heller se mulighetene som ligger bakom i stedet. Han er en stor ressurs, og det er nesten ingen begrensning. Det er veilederen som er begrensningen egentlig.

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 5/2017. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.