Hvor mange personer med utviklingshemming bør bo samme sted? Når blir det for mange?

Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne velge hvor og med hvem de vil bo sammen med, på lik linje med andre. Og de må ikke må bo i en bestemt boform, slår artikkel 19 i FN-konvensjonen tydelig fast. Men kun 10% av utviklingshemmede eier egen bolig, mot 80% av resten av befolkningen. Og det er i praksis svært liten valgfrihet for de enkelte for hvor de skal bo. I 2/3 av kommunene er det lange ventetider for å få kommunalt tilbud om bolig. I NOU'en «På lik linje» foreslås det å ha en lovpålagt plikt for kommunene til å skaffe bolig til vanskeligstilte. De ønsker å styrke husbankens generelle veiledning, og foreslår nye vilkår for å få lån og tilskudd fra husbanken. Ett av vilkårene gjelder størrelse. Det skal ikke bygges flere enn 6 enheter samlokalisert for at man skal få tilskudd fra husbanken i offentlige prosjekter.

Teksten er bearbeidet av Jarle Eknes.

Miljøtjenesten i Bodø kommune
Målgruppe er personer med medfødt
eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelser.
De er opptatt av at tjenestene skal
være kjennetegnet av et helhetlig
tjeneste tilbud, det skal være forutsigbare
tjenester, det skal være god kvalitet på
tjenesten i samsvar med tjenestemottaker
sine behov og de skal ha tjenester som
støtter tjenestemottaker til å muliggjøre
selvbestemmelse og aktiv deltakelse som
medborger. I tillegg skal de ha færrest
mulig tjenesteytere per tjenestemottaker
å forholde seg til. De gir tjenester til 125
personer som bor i private og ulike kommunale
boliger, og 21 personer som får
avlasting i kommunalt eide boliger.
Videre har Bodø kommune dag- og aktivitetstilbud
til 34 personer. Det er i overkant
av 400 ansatte som jobber med
å gi disse tjenestene. I tillegg har de 100
støtte kontaktvedtak og ca. 15 vedtak
på BPA.

Slik innledet Cato Brunvand Ellingsen debatt om størrelse på bofellesskap på SOR konferansen «Bra i livet». Ellingsen ledet debatten mellom forbundsleder Jens Petter Gitlesen fra NFU og assisterende virksomhetsleder Mariann Alstad og virksomhetsleder Randi Huus og fra Miljøtjenesten i Bodø kommune.

I Bodø bor noen med utviklingshemming helt for seg selv, eller sammen med bare en eller noen få til. I det største tilbudet har de samlet 28 boenheter fordelt på to avdelinger.

Alstad mener at man trenger veldig god koordinering og planlegging av tjenestene når så mange er samlet samme sted, men at det passer veldig godt for dem som har små behov for hjelp, altså lite vedtak, ellers kan det bli alt for mange ansatte. Det har da lett for å primært bli en arbeidsplass, og ikke hjemmene til brukerne. Da får det fort institusjonspreg.

Huus er enig i dette, og mener at det er omfanget av hjelpebehovet som avgjør om det er stort eller smått som blir den gode plassen å bo.

Gitlesen understreker at vi snakker vi om folks hjem. Og folk skal få lov til å bo hvordan de vil. Det å organisere tjenestene er et annet spørsmål, mener han. Han kjenner folk som har gode liv som bor helt alene, selv om de har veldig store bistandsbehov. Det er ikke noen direkte kobling der, men kommunene prøver å lage en, sier Gitlesen, og hevder at det er for å frata folk retten til å bestemme over eget liv. Når det gjelder størrelser mener NFU at folk må få lov til å bo hvordan de vil, men staten eller myndighetene skal holde seg innenfor det som er målsettingene i norsk boligpolitikk. Og da må man ikke samle mange på ett sted.

Fra venstre: Jens Petter Gitlesen, Cato Brunvand
Ellingsen, Mariann Alstad og Randi Huus.

Vanskelig skille
Huus og Alstad mener det er vanskelig å skille mellom boliger og tjenester. De må ses i en sammenheng. Størrelsen får betydning for hvordan de skal koordinere og gi tjenester. Selv om det fortsatt er det individuelle behovet som danner utgangspunkt for hvilken hjelp den enkelte skal ha. De ser ofte at personer som henvender seg til kommunene og vedtakskontor beskriver at man har behov for å ha nærhet til en personalbase. De ønsker en trygghet gjennom at det er personell til stede som kan hjelpe, og hvor man kan få en variasjon i løpet av dagen.

Gitlesen er klar på at det ikke er noe galt i å ha en base, men du trenger ikke å plassere 20 personer med utviklingshemming sammen for å kunne ha tjenesteyterne der. Og vi skal prøve å tenke litt på hvordan vi ville gjort med andre. Er det tenkelig at vi stod her oppe og diskuterte hvordan ungdommen bør bo? Eller hvordan kvinner bør bo, spurte Gitlesen retorisk. Ellingsen henvender seg til Gitlesen og spør ham hvordan det kan ha seg at han er opptatt av et bestemt tall, at antall boliger på en og samme plass ikke skal overstige seks, når han samtidig er så opptatt av valgfrihet.

Foto: Jimmy Brown, Flickr

Gitlesen vedgår at det er veldig vanskelig å fronte et absolutt tall i den sammenhengen. Fire kan være alt for mange, spesielt for personer med store tjenestebehov. Hvis hver av de seks som bor sammen har behov for 5 tjenesteytere til enhver tid, er det 30 ulike tjenesteytere inne i den boligen. Så seks kan være alt for mye. Men samtidig er ikke boligstørrelsen noen garanti for livslykke. Det er mange som bor på rare måter og kan trives med det. Men en grense må det være, og når en ser på empiri og på antallet tjenesteytere mener han at det tallet ligger et sted mellom fire og seks

Tenk på et tall
Huus og Alstad er heller ikke tilhenger av at det alltid skal være mange som bor sammen. De aller fleste boligene for persone med utviklingshemming i Bodø kommune er samlet i enheter på 4, 5 eller 6, men de har også en rekke personer som bor i privateid bolig, hvor kommunen leier personalbaser for å yte BPA-tjenester. Men hvordan man enn vrir og vender på det så er vi som tjenesteytere også nødt til å ha perspektivet med å være en arbeidsgiver. De ser ofte er at det kan være en utfordring å rekruttere, og ikke minst å beholde fagkompetanse i de tilbudene som er veldig små. Det er et problem når det er manko på fagmiljø, forankring og det å ha noen å lene seg på og diskutere med. Og ikke minst trenger mange en variasjon i arbeidet. Det er perspektiv som er viktig for oss som arbeidsgiver også ha med. Når det er svært få ansatte et sted har de problemer med at det blir en utfordrende arbeidsplass. De er ikke så sikre på om det gagner den som bor der. Gitlesen er enig i at det kan være vanskelig å skaffe personell eller tjenesteytere til små bofellesskap. Men han tror ikke at det er lettere å sikre det i store bofellesskap.

Huus og Alstad opplever imidlertid at det er mye lettere å få kvalifiserte ansatte til å søke seg til store bofellesskap.

Dette er debatter som er svært viktige å ta, og SOR vil fortsette å belyse temaet i tiden som kommer.

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 5/2017. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.