Spesialisthelsetjenestens veiledning til tjenesteytere for voksne med utviklingshemming og psykisk lidelse

En spørreundersøkelse om utbytte av faglig veiledning til kommunale tjeneste ytere i fem kommunale boliger
Foto: Melenama, Flickr

Tekst: Abrar Yar Khan, psykiatrisk sykepleier og Trine Lise Bakken, PhD, psykiatrisk sykepleier, Regional seksjon psykiatri, utviklingshemming/atusime, Oslo universitetssykehus HF.

Nøkkelord: Psykisk utviklingshemning, psykisk lidelse, psykiatrisk spesialisthelsetjeneste, kommunale tjenesteytere, faglig veiledning.

Psykiatriske spesialisthelsetjenester til mennesker med utviklingshemning og psykisk lidelse er lite studert, selv om klinisk erfaring tilsier metoder som virker i den generelle befolkningen. Kunnskap som finnes i spesialisthelsetjenestene er viktig å formidle til kommunale tjenester når pasienter med utviklingshemning skrives ut fra sykehus. Veiledning til ansatte i kommunale bofellesskap er en sentral faktor i kunnskapsformidlingen. Det er ikke tidligere publisert noe om slik kunnskapsformidling på norsk. Denne artikkelen bygger på en masteroppgave ved Fakultet for helsevitenskap, master i klinisk helsearbeid ved Høgskolen i Sør-Øst Norge. Artikkelen presenterer en spørreundersøkelse hvor kommunale tjenesteytere svarer på hvordan de opplever veiledning gitt av regional psykiatrisk spesialistavdeling for pasienter med utviklingshemning / autisme (PUA).

Innledning
Døgnbehandling i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste for mennesker med utviklings hemning var tidligere ikke aktuelt, og dermed ikke faglig veiledning til kommunale tjenesteytere heller. Nå er situasjonen endret. Det er i dag svært få fagfolk som vil si seg uenig i at mennesker med utviklingshemning utvikler psykisk lidelse. Selv om tjenestetilbudet fremdeles er fragmentert og adressen spiller en stor rolle for om pasientene får hjelp eller ikke, er feltet under utvikling. Det forskes og skrives artikler, og dette vil på sikt komme pasientene til gode. Klinisk erfaring viser at det er helt avgjørende for prognosen (hvordan det går på lengre sikt) at behandlingen som pasienten får i døgnbehandling i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste blir videreført i kommunen når pasienten blir utskrevet. Veiledning til kommunen er derfor viktig.

En sentral årsak til at det er viktig med kompetanseoverføring er at psykisk helsearbeid på flere måter er noe annet enn daglig oppfølging. Daglig oppfølging av personer med utviklingshemning som sikter seg mot at personen skal få et best mulig liv kalles gjerne miljøarbeid. Begrepet brukes mye, er upresist og rommer mange ulike måter å jobbe på. Miljøarbeid er et videre begrep enn miljøbehandling - et begrep som kan sidestilles med psykisk helse arbeid, og fanger ikke på samme måte opp det miljøterapeutiske arbeidet hvor målet er å redusere symptomer på psykisk lidelse hos personen og å gjenopprette ferdigheter som har vært svekket på grunn av den psykiske lidelsen (Bakken, 2016). Eller som ved demens, å kompensere for varig funksjonsfall. Miljøarbeid knyttes gjerne til daglig oppfølging av mennesker med utviklingshemning hvor siktemålet er økt grad av mestring og autonomi hos hovedpersonen, mens psykisk helsearbeid sikter seg inn på symptomlindring og å gjenopprette tapte ferdigheter som følge av psykisk lidelse.

Foto: Juan Antonio Segal, Flickr

Et annet viktig perspektiv er relasjonen som oppstår mellom personer med utviklingshemning og deres tjenesteytere. Det kan oppstå gode relasjoner fordi brukerne er veldig mye sammen med de ansatte. Det finnes eksempler på at for eksempel voksne brukere med utviklingshemning ønsker at ansatt i botiltak skal være nærmeste pårørende selv om de har familiemedlemmer i live (Bakken, 2016, kap. 9). Men relasjonene kan også bli såre. Særlig hvis brukeren er psykisk syk og for eksempel utagerer mye, noe man vet gir større sjanse for psykisk utmattelse hos de ansatte (ibid.). Det er derfor av største viktighet at faglig veiledning til kommunale tiltak bidrar til at personen ikke får tilbakefall til ny episode med psykisk lidelse etter utskrivning fra spesialisthelsetjenesten, samt at de ansatte trives i jobben, noe som er viktig for at brukerne skal ha en god hverdag. Det er imidlertid svært sjelden kommunale tjeneste ytere får anledning til å uttale seg om hva de mener om veiledning og undervisning som blir gitt av spesialisthelsetjenesten, selv om det er de som vet «hvor skoen trykker».

Kommunale tjenester
Kommunale tjenester for mennesker med utviklingshemning omfatter en rekke forskjellige fagpersoner og tjenestetilbud. Det kan se ut som tilbudene varierer mye mellom de forskjellige delene av landet og fra kommune til kommune. Uansett utgjør botilbudet til personene kjernen i tjenestene (Kittelsaa og Tøssebro, 2013). Det kan videre se ut som de kommunale dagsentrene har gått fra å være produksjonsenheter til å være et sted for å delta i aktiviteter. Studien viser også at det ikke er uvanlig at det er de samme ansatte som jobber både i botiltak og på dagsenter eller i annen sysselsetting (ibid.). Rapporten understreker at det er de ansatte i kommunale bofellesskap som i stor grad er sammen med voksne mennesker med utviklingshemning. De er også i mange tilfeller sammen med sin bruker på dagsenter eller vernet arbeid på dagtid. De ansatte i botiltak er derfor særlig viktige for kompetanseoverføring innen psykisk helsearbeid ved en utskrivning fra psykiatrisk sykehus.

Foto: Zen Whisk, Flickr

Faglig veiledning
Faglig veiledning er en systematisk læringsprosess hvor kunnskap, erfaring, visdom og klokhet er hjelpemidler til reflektert erkjennelse for den som får veiledning (Teslo, 2006). Begrepet veiledning brukes i mange og i ulike sammenhenger, overfor studenter, kollegaer og helsepersonell i spesialisthelsetjenesten eller i kommunehelsetjenesten. I faglig veiledning skal den enkeltes forhold til faget, fagutøvelsen, samarbeidsforholdet og relasjonen mellom bruker og fagpersonen være i fokus. Hensikten er å reflektere over praksis for å bli en bedre og tryggere fagperson. Faglig veiledning skal handle om arbeidssituasjonen, ikke om personlige anliggender med mindre det er direkte relatert til arbeidssituasjonen eller relasjoner til brukere (Karlsson og Oterholt, 2010).

Metode
For å samle inn data ble det brukt spørreskjema til kommunale tjenesteytere i fem kommunale boliger til voksne mennesker med utviklingshemning og psykisk tilleggslidelse. Det ble først gjort et litteratursøk med kombinasjonen utviklingshemning, psykisk lidelse, helsetjenester og faglig veiledning. Søkene gav under 10 relevante treff, også ved søk i internasjonale databaser. Dette er i tråd med tidligere studier av psykisk helsearbeid til voksne med utviklingshemning (Bakken og Sageng, 2016).

Valget av deltagere ble gjort med bakgrunn i de siste fem avsluttede sakene i avdelingen. Pasientene var inneliggende på sengepost i 2014 og 2015. Utvalget ble gjort etter grundige diskusjoner blant behandlere og andre teammedlemmer. De aktuelle fem boligene var alle heldøgnbemannet. Fast ansatte med minimum en halv stilling ble invitert til å delta. Dette utgjorde 46 personer. Trettini svarte ja til å delta, noe som utgjør en svarprosent på 85; 14 menn og 25 kvinner.

Fordi tema er veldig lite studert, ble det utarbeidet et nytt spørreskjema. Det ble gjort både beskrivende analyse og en faktoranalyse av svarene. Undersøkelsen er en tverrsnittsundersøkelse. Slike studier kjennetegnes ved at data fra ett bestemt tidspunkt eller svært kort periode blir brukt. Det må derfor manes til forsiktighet når man trekker konklusjoner som sier noe om utvikling over tid (Johannessen, Tufte og Christoffersen, 2011).

Svarene ble analysert med SPSS versjon 23.0. Alle utsagn ble analysert samtidi uten en hypotese om hvilke dimensjoner som fantes på forhånd. Faktor analysen viste at det var tre faktorer og at inge utsagn var med i mer enn en komponent. En gjennomsnittsskåre ble regnet ut for hver av faktorene. Det ble også analysert om det var noen forskjell i gjennomsnittscore mellom gruppene.

Før datainnsamlingen ble deltagerne informert skriftlig om hensikten med studien, og at deltagelsen var frivillig og at det var mulig å trekke seg fra studien på et hvilket som helst tidspunkt.

Foto: Ian Cochrane, Flickr

Resultater
Hovedfunnene i studien omfatter deltagernes syn på veiledningen og utbytte av veiledningen. Svarene dannet tre faktorer: utbytte, ressurser og faglighet. Det var høy svarprosent, 85% og det var stor variasjon i utdanning og erfaring hos deltagerne. De fleste av de 39 deltagerne var godt fornøyd med den veiledningen de hadde fått fra spesialisthelsetjenesten. Hyppigere møter, lengre møtetid og mer konkret diskusjon omkring aktuelle brukere ble foreslått for å bedre utbytte av veiledningen. Blant deltagerne var det høyest andel i alderskategorien 26 - 45 år med 26 personer (66,7%). Tjuetre (59%) av deltakerne hadde høyskole eller mer utdanning. Det var en klar overvekt; 29 stykker, 74,4% som arbeidet fulltid. Det var variasjon i hvor lenge deltagerne hadde vært ansatt i sine stillinger, med ti deltakere (25,6%) som hadde jobbet i inntil ett år, 16 (41%) som hadde jobbet i to til fem år, og 13 (33,3%) som har jobbet i seks år eller mer .

Besvarelser på enkeltutsagn
Utsagnet det var størst enighet om var utsagnet «Faglig veiledning gjør at jeg lettere kan forstå brukerens behov/ sammensatte utfordringer». For dette utsagnet var 38 av 39 enig eller svært enig. Det var også stor enighet om utsagnene syv og seks; «Den faglige veiledningen er tverrfaglig, der alle har muligheten til å komme med innspill», 31 var enige eller svært enige; for «Jeg deltar aktivt i den faglige veiledningen» var 30 enige eller svært enige. For resten av utsagnene var det stor eller svært stor spredning (se appendix for alle utsagnene).

De to åpne spørsmålene ble besvart av hhv 17 og 22 personer disse. Svar på spørsmål 1 inneholdt meninger om at veiledningene burde vært lengre hver gang, over lengre tid totalt, at det burde vært mer konkrete råd om brukeren og at det burde vært mer diskusjoner omkring iverksatte intervensjoner. Noen mente også at innsatsen fra spesialisthelsetjenesten burde vært diskutert, for eksempel hva miljøterapeuter fra spesialisthelsetjenesten i avdelingen gjorde når de kom i tilsvarende utfordringer/ situasjoner som de kommunale tjenesteyterne opplevde i sin arbeidshverdag. To stykker mente at ekstravaktene burde vært med på veiledning fordi de er mye sammen med brukerne. Blant svarene på spørsmål 2 om hva som skal til for at brukeren får et tilstrekkelig tilbud, det ti personer som mente at høyere bemanning var viktigst. Noen mente at deres bruker burde flytte til annen bolig. Tre mente at det var behov for større engasjement blant de ansatte, både rundt brukeren i det daglige. Også større grad av tverrfaglighet, mer stabilitet blant de ansatte, samt at brukeren burde ha egne møbler, ble nevnt flere ganger. En person trakk frem felles forståelse rundt brukeren, herunder at alle burde være lojale rundt felles beslutninger og burde dra sammen i samme retning. Tre personer mente at ting er bra som de er.

Diskusjon
Hovedfunnene omfatter data om deltagerne og deres syn på veiledningen. Faktoranalyse pekte ut faktorer som viktige i veiledningen: utbytte, ressurser og faglighet. Deltagerne hadde variert utdanningsbakgrunn, og det var en overvekt av kvinner. Deltagerne foreslo i de åpne spørsmålene hyppigere møter, lengre tid på hvert møte og mer konkrete diskusjoner om brukerne for å få mer utbytte av veiledningen. Deltagerne mente at økt bemanning ville gitt brukerne et bedre tjenestetilbud.

I denne undersøkelsen var svarprosenten 85%. Dette er en meget høyt. Den høye besvarelsen kan ha sammenheng med få inviterte deltagere, samt et nylig eierforhold til tema, da de hadde mottatt faglig veiledning for under ett år siden. Et viktig funn var at tilnærmet alle, bortsett fra en person, svarte at de lettere kunne forstå brukerens behov og sammensatte utfordringer etter faglig veiledning. Selv om det var stor enighet i at de ansatte lettere kunne forstå brukerens behov og sammensatte utfordringer etter den faglige veiledningen, så viser andre svar at det var stor forskjell i hva slags utbytte den enkelte satt igjen med. De med lavere utdanning enn høyskole skåret høyest på utbytte. Det kan være at de med lavere utdanning enn høyskole har færre fora å delta i. De kan ha en rekke spørsmål og erfaringer som de kanskje sjelden får diskutert eller drøftet med andre fagpersoner. Samtidig så viser denne undersøkelsen at flere av de uten høyere utdannelse hadde lang erfaring. Dette betyr at de kan ha mye klinisk kunnskap, selv om de ikke har den formelle kompetansen. Kanskje det kan være mulig å si at veiledning er viktig for alle tjenesteytere uansett utdanningsnivå – men at det kan være en god ide å kartlegge personalgruppens formelle utdanning og yrkeserfaring i starten av samarbeidet slik at den faglige veiledningen blir mest mulig effektiv for alle deltagere.

Omtrent en av fire fremholdt at høyere bemanning, fast eller i perioder ville gitt brukeren et tilstrekkelig eller bedre tilbud. Det at personer med utviklingshemning skal ha et tjenestetilbud er lovregulert, men antall ansatte blir vurdert ved tildelingskontorer i den enkelte kommune (Bakken et al., 2014). I hvor stor grad denne gruppen brukere får av hjelp og ressurser gjennom kommunale vedtak er ulikt (Bakken et al., 2014). Ved utredning i spesialisthelsetjeneste, kan man i noen tilfeller få anbefalinger om endrede ressurser i form av bemanning (Bakken et al., 2014). Dette er i tråd med klinisk erfaring fra PUA som tilsier at hovedfokuset i enkelte tilfeller kan handle om ressurser.

Foto: Anrei Niemimäki, Flickr

Hva betyr så funnene for klinisk helsearbeid? Funnene viser at den faglige veiledningen har stor verdi for kommunale tjenesteytere, men at tiden er svært knapp. Dette er i samsvar med undersøkelsen til Høium et al. (2012), at å skape gode og trygge rammer tar tid, og at en sekvens på en halv dag er for lite. I PUAs undersøkelse ble det gitt konkrete tilbakemeldinger på at det burde vært mer brukerrettet, og mindre generell informasjon. Det at høyskoleutdannede har mindre utbytte enn de med mindre utdanning, var overraskende. Det tyder på at nivået på veiledningen burde evalueres og tilrettelegges for den enkelte bolig. Den som veileder burde kartlegge hvem de holder veiledningen for på forhånd.

Oppsummering
Resultatene fra denne undersøkelsen viste at alle unntatt en mente at de ble tryggere i samhandling med brukeren etter den faglige veiledningen. Dette er et betryggende resultat sett fra et brukersynspunkt. Andre interessante tilbakemeldinger var at de med utdanning på grunnskole/ videregående skole-nivå var mer tilfreds enn de med høyskoleutdanning. Tilbakemeldingen var videre at den faglige veiledningen kunne bli for generell, og ikke konkret nok rundt brukeren. Funnene indikerer at den som har ansvar for veiledning til kommunale tjenesteytere bør gjøre et grundig bakgrunnsarbeid med å kartlegge hvem som mottar den faglige slik at flest mulig i de aktuelle personalgruppene får best mulig utbytte.

Referanser

  • Bakken, T.L. og Sageng, H. (2016). Mental Health Nursing of Adults With Intellectual Disabilities and Mental Illness: A Review of Empirical Studies 1994–2013. Archives of Psychiatric Nursing, 30(2), 286-291.
  • Bakken, T.L. (2016). Utviklingshemning og hverdagsvansker. Faktorer som påvirker psykisk helse. Gyldendal Akademisk. 2. opplag.
  • Bakken, T.L. (2016b. red.). Samhandling med og uten ord. Miljøbehandling for mennesker med utviklingshemning og psykisk lidelse. Stavanger: Hertervig Forlag. 2. opplag.
  • Bakken, T.L., Kalvenes, G., Wigaard, E., Johansen, P.A. m.fl. (2014). Personer med utviklingshemning, autisme, psykisk lidelse og atferdsvansker: På anbud i 2013. Fontene, 1, 48-54.
  • Høium, K., Jensen, L.B., Westli, S. og Antonsen, E. (2011). Refleksjon som verktøy for kompetansehevning blant ansatte i et bofellesskap for voksne utviklingshemmede – å sette sin egen praksis under lupen gjennom veiledning. Nordisk Tidsskrift for Helseforskning, 7(2), 92-102.
  • Johannessen, A., Tufte, P.A. og Kristoffersen, L. (2011). Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode. 4.utg. Oslo: Abstrakt Forlag.
  • Karlsson, B. og Oterholt, F. (red.). (2010). Fenomener i faglig veiledning. Oslo: Universitetsforlaget AS.
  • Killèn, K. (2007). Profesjonell utvikling og faglig veiledning - et felles faglig perspektiv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
  • Kittelsaa, A. og Tøssebro, J. (2013). Kommunal praksis og personer med utviklingshemning. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning AS.
  • Søderstrøm, S. og Tøssebro, J. (2011). Innfridde mål eller brutte visjoner? Noen hovedlinjer i utviklingen av levekår og tjenester for utviklingshemmede. NTNU: NTNU samfunnsforskning AS, Mangfold og inkludering.
  • Teslo, A. L. (red., 2006). Mangfold i faglig veiledning for helse og sosialarbeidere. Oslo: Universitetsforlaget AS.
  • Vagle, B.R., Holden, B. og Offernes, N.-Ø. (2011). En studie av sammenhengen mellom utdanningsnivå og bruk av tvang overfor tjenestemottagere med psykisk utviklingshemning. SOR Rapport, 4, 18-29.

 

APPENDIKS: SPØRRESKJEMA
Bakgrunn

  1. Kjønn:
    Mann Kvinne
  2. Alder:
    18–25 år 26–35år 36–45år 46+
  3. Utdanning:
    Grunnskole Videregående (f.eks helsefagarbeider/hjelpepleier) Høgskole eller høyere utdanning
  4. Stilling:
    Fulltid Deltid Ekstravakt
  5. Hvor lenge har du jobbet i denne boligen:
    0–1 år 2–5 år 6 år eller mer

    Faglig veiledning som mottas fra spesialisthelsetjeneste
  6. Jeg blir tryggere på meg selv etter den faglige veiledningen:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  7. Faglig veiledning gjør at jeg lettere kan forstå brukerens behov/sammensatte utfordringer:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  8. Den faglige veiledningen ligger på et nivå, som gjør at jeg får både utbytte og utfordret meg selv:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  9. Den faglige veiledningen bidrar til at jeg er tryggere i min samhandling med bruker:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  10. Det er lettere å strukturere hverdagen og planlegge samhandling slik at bruker får en bedre hverdag etter faglig veiledning:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  11. Jeg deltar aktivt i den faglige veiledningen:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  12. Den faglige veiledningen er tverrfaglig, der alle har muligheten til å komme med innspill:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  13. Det er tilstrekkelig med tid til å gjennomføre den faglige veiledningen:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  14. Det blir lagt til rette slik at alle som jobber rundt brukeren får tilbud om å delta i den faglige veiledningen:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig

    Organisatoriske faktorer
  15.  Boforholdene rundt brukeren er optimale:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  16. Det er tilstrekkelig med tid og bemanning til å gjennomføre aktiviteter:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  17. Det er sunn økonomi rundt brukeren(ikke brukerens private økonomi, men boligens):
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  18. Det er som regel riktig bemanning rundt brukeren:
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
  19. Det legges til rette for faglig oppdatering med jevne mellomrom (kurs,seminar, fagdag etc).
    Svært uenig Uenig Verken uenig eller enig Enig Svært enig
     
  20. Hva synes du den faglige veiledningen skulle ha inneholdt for at du skulle hatt større utbytte enn du har hatt til nå?
     
  21. Hva mener du skal til for at brukeren får et tilstrekkelig tilbud i denne boligen?

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 5/2017. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.