Retten til selvbestemmelse for utviklingshemmede

En menneskerettslig vurdering av det norske vergemålssystemet.

Retten til selvbestemmelse er et grunnleggende menneskerettighetsprinsipp. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) slår fast at retten til selvbestemmelse gjelder i like stor grad for alle personer uavhengig av deres funksjonsevne. I denne artikkelen blir Norges system for beskyttelse av selvbestemmelse for utviklingshemmede vurdert opp mot fem grunnleggende menneskerettighetsprinsipper som norske myndigheter i utgangspunktet har sagt seg enig i. Resultatene viser at fratakelse av selvbestemmelse er svært omfattende, og at vergemålsordningen har store rettssikkerhetsproblemer. Artikkelen fokuserer på utviklingshemmede, men bidrar også til en mer generell avklaring av hvordan det norske vergemålssystemet fungerer, og hva beskyttelse av retten til selvbestemmelse innebærer for norsk praksis.
Foto: AK Rockefeller, Flickr (CC-BYSA2.0)

Tekst: Kjersti Skarstad, PhD statsvitenskap, Seniorrådgiver Stiftelsen SOR.

Dette er en redigert, oppdatert og tilpasset norsk kortversjon av artikkelen “Ensuring Human Rights for Persons with
Intellectual Disabilities? Self-determination policies and the use of force in the Case of Norway” som er publisert i
International Journal of Human Rights og er del av Kjersti Skarstads doktorgradsarbeid.

Innledning 
Å kunne bestemme over sitt eget liv ligger til grunn for alle menneskerettigheter. Retten til selvbestemmelse er en rettighet som alle mennesker har. Den er eksplisitt nedskrevet i Verdenserklæringen, Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter, Kvinnekonvensjonen og Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Retten til selvbestemmelse handler om retten til å ta egne avgjørelser og bestemme over sitt eget liv – innenfor de begrensninger allmenne lover gir. I 2013 fikk Norge en ny vergemålslov skulle sikre menneskerettighetene og styrke selvbestemmelsen og rettssikkerheten til de som trenger hjelp til å ivareta sine interesser. 

Det er internasjonal uenighet om hvordan retten til selvbestemmelse skal forstås. Denne artikkel vurderer imidlertid det norske vergemålssystemet ut i fra allmenne menneskerettighetsprinsipper som Norge i utgangspunktet har sagt seg enig i. Både Storting og Regjering har understreket at selvbestemmelsesretten er viktig, at den kun skal begrenses i ytterst nødvendige tilfeller, og at vergemålsordningen skal være underlagt strenge kontrollmekanismer. Det er ikke slik ordningen fungerer i praksis. 

Funnene i denne artikkelen viser at fratakelse av selvbestemmelse er omfattende, og at vergemålsordningen har store rettssikkerhetsproblemer. Myndighetene griper inn i autonomien til enkeltindivider uten en direkte begrunnelse for hvorfor dette er ytterst nødvendig for å sikre liv og helse, og verger får ikke menneskerettighetsopplæring. Gitt disse resultatene, kommer artikkelen med flere forslag til forbedringer. 

Retten til selvbestemmelse må sikres gjennom at utviklingshemmede (og andre grupper omfattet av vergemålsordningen) får hjelp og støtte til å ta egne avgjørelser. I de tilfeller hvor en person ikke har mulighet til å uttrykke sin mening, kan retten til selvbestemmelse sikres gjennom at vergemålsmyndigheter og verge tar avgjørelser ut ifra kjennskap til personens personlighet, interesser og generelle preferanser. I nødstilfeller bør man vekte skaden ved å tillate en beslutning opp mot skaden ved å nekte personen å ta avgjørelsen.  

Artikkelen har et spesielt fokus på utviklingshemmede, men er relevant for alle grupper (inkludert demente, rusavhengige, eldre med kognitive nedsettelser og psykiatriske pasienter) som omfattes av vergemålsordningen. 

Hva er retten til selvbestemmelse og hvorfor er den så viktig? 
Retten til selvbestemmelse er en rettighet som alle mennesker har. Den er eksplisitt nedskrevet i Verdenserklæringen, Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter, Kvinnekonvensjonen og Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Retten til selvbestemmelse handler om retten til å ta egne avgjørelser og bestemme over sitt eget liv – innenfor de begrensninger allmenne lover gir. Myndighetene kan begrense retten til selvbestemmelse på generelt (og legitimt) grunnlag, men de kan ikke begrense rettigheten kun på grunnlag av funksjonshemming. Alle mennesker skal behandles som individer. Ingen skal behandles som diagnoser. Behovet og retten til å kunne påvirke eget liv blir ikke mindre med lavere kognitivt nivå.

I tillegg til å være spesifisert som en egen rettighet, er selvbestemmelse et grunnleggende menneskerettighetsprinsipp. Det vil si at beskyttelse av selvbestemmelse er nødvendig for å kunne beskytte andre menneskerettigheter. For at en person skal kunne nyttiggjøre seg sine rettigheter og være beskyttet av loven på lik linje med andre må staten anerkjenne personens selvbestemmelse (rettslige handleevne). Når utviklingshemmede for eksempel ikke får bestemme selv hvor og med hvem de vil bo så handler det både om retten til bolig, men også om retten til selvbestemmelse. Tvangssterilisering, medisinske eksperimenter, institusjonalisering og nektelse av meningsfull deltakelse i samfunnet er alle eksempler på praksiser som stater har forsøk å legitimere med at personen det gjelder ikke kan ta egne avgjørelser (Fiala-Butora 2015). 

Til tross for viktigheten av retten til selvbestemmelse, er et vanlig argument at utviklingshemmede (og andre grupper under vergemål) ikke kan ha lik rett til selvbestemmelse fordi de ikke har den nødvendige intellektuelle kapasiteten til å kunne ta egne avgjørelser. En slik argumentasjon strider mot menneskerettighetenes grunnpremiss: menneskerettigheter er noe alle mennesker har, de er ikke noe vi må kvalifisere oss for (Skarstad 2018). Ulike gruppers utfordringer legitimerer ikke innskrenkninger i disse gruppenes menneskerettigheter, men må tas på alvor gjennom støtte og tilrettelegging som sikrer lik menneskerettighetsoppnåelse i praksis. Retten til selvbestemmelse kan for eksempel sikres gjennom riktig hjelp og støtte til å ta egne avgjørelser (beslutningsstøtte). I de tilfeller hvor en person ikke har mulighet til å uttrykke sin mening, kan retten til selvbestemmelse sikres gjennom at vergemålsmyndigheter og verge tar avgjørelser ut ifra kjennskap til personens personlighet, interesser og generelle preferanser. 

Norges forpliktelser 
Formålet med CRPD artikkel 12 (retten til selvbestemmelse) er at stater skal bevege seg bort fra vergemålssystemer hvor vergen tar avgjørelser ut ifra hva vergen selv mener er det beste, til et beslutningsstøttesystem som støtter opp under personens vilje og preferanser. CRPD artikkel 12 er imidlertid kontroversiell, og det er uenighet om hvordan den skal tolkes. Norge er blant landene som har avgitt en tolkningserklæring som understreker at myndighetene ser det som tillatt å begrense selvbestemmelsen til funksjonshemmede i tilfeller der det er ytterst nødvendig og dersom en slik fratakelse er underlagt rettsikkerhetsgarantier (UN Treaty Collection 2016). Norge har videre presisert at i tilfeller hvor opprettholdelsen av selvbestemmelse kan gå utover andre rettigheter som retten til liv, helse og rettferdig rettergang, må prinsippet om selvbestemmelse vektes mot retten til for eksempel liv og helse (Norwegian Ministry of Foreign Affairs 2014).

Norge har imidlertid gitt sin fulle støtte til at retten til selvbestemmelse skal beskyttes. Sammen med likhet og deltakelse, er selvbestemmelse et av de overordnende politiske målene for utviklingshemmede i Norge. I Melding til Stortinget nr. 45 ble det presisert at valgene og ønskene til utviklingshemmede skulle så langt som mulig ble respektert, og at politikken skal legge til rette for utviklingshemmedes selvbestemmelse (St.meld.nr.45 2013). 

Norske myndigheter har også presisert at fratakelse av selvbestemmelse kun på grunnlag av diagnose strider mot våre menneskerettslige forpliktelser (Norwegian Ministry of Foreign Affairs 2014). Før ratifisering av CRPD ble det –  med sikte på å bedre beskytte selvbestemmelse, menneskerettigheter og rettsikkerhet – foretatt en vergemålsreform, og i 2013 fikk Norge en ny vergemålslov som skulle være i tråd med CRPD  (St.meld.nr.45 2013; The Norwegian Government 2015). 

Analytisk rammeverk: Fem prinsipper for menneskerettighetsbeskyttelse
Denne artikkelen tar ikke utgangspunkt i kontroversen mellom Norge og CRPD-komitéen når det gjelder tolkningen av CRPD artikkel 12, men evaluerer det norske systemet for beskyttelse av selvbestemmelse etter fem allment aksepterte og grunnleggende menneskerettighetsprinsipper som Norge i utgangspunktet er enige i (Barne-Likestillings-og-inkluderingsdepartementet 2012-13; Norwegian Ministry of Foreign Affairs 2014; St.meld.nr.45 2013; The Norwegian Government 2015). 

  1. Formål: respektere-beskytte-oppfylle. Alle menneskerettigheter må respekteres, beskyttes og oppfylles (Eide 1987; Shue 1996). Retten til selvbestemmelse respekteres ved at myndighetene ikke griper mer inn i individers frihet enn nødvendig, den beskyttes ved at myndighetene sørger for at andre aktører heller ikke griper inn i andres frihet, og den oppfylles ved at man legger til rette for full realisering. Det er for eksempel viktig at utviklingshemmede gis beslutningsstøtte. Dersom noen ikke kan uttrykke en mening så må avgjørelser tas ut ifra hva man tror meningen til vedkommende ville ha vært (CRPD Committee 2014; Flynn and Arstein-Kerslake 2014) 
  2. Deltakelse. Deltakelse i beslutningsprosesser som angår en er et viktig demokratisk prinsipp – enten gjennom direkte deltakelse eller gjennom representasjon (Elster 1998). For å kunne sikre reell deltakelse er det nødvendig at man får informasjon som man har mulighet til å forstå (se f.eks. CRPD Artikkel 4.1.h og 21).
  3. Ikke-diskriminering. Forskjellsbehandling er legitimt om det bidrar til å bedre menneskerettighetsbeskyttelsen for sårbare grupper, for eksempel gjennom at de som trenger det gis beslutningsstøtte. Forskjellsbehandling er imidlertid diskriminerende dersom det resulterer i frarøvelse og innskrenkninger av en gruppes rettigheter. Menneskerettigheter kan for eksempel ikke begrenses ut i fra diagnose (og heller ikke kjønn og rase) (UN General Assembly 1965, 1979, 2006). Alle skal behandles som enkeltindivider.
  4. Proporsjonalitet. Få (om noen) menneskerettigheter er absolutte, og i enkelte tilfeller kan ulike menneskerettighetsprinsipper komme i konflikt med hverandre (Alexy 2005; Fiala-Butora 2015). Retten til selvbestemmelse henger sammen med andre menneskerettigheter, og i enkelte tilfeller kan for eksempel en persons reelle frihet og rett til helse bli begrenset fordi personen ikke klarer å stoppe selvskading. Ved all begrensning av retten til selvbestemmelse bør det være en menneskerettslig vurdering som ligger til grunn. 
  5. Rettsikkerhet. Praksis må være transparent, forutsigbart, og godt regulert (Peerenboom 2004; UN General Assembly 1948). Utviklingshemmede og andre som kan ha behov for hjelp til å ivareta egne interesser står i et asymmetrisk maktforhold til de som skal hjelpe dem. De kan ha behov for hjelp til å ta svært viktige og personlige livsavgjørelser (som økonomistyring og samhandling med kommune og tjenesteapparat). Dersom man ikke har gode rettsikkerhetsordninger, er skaden og faren for misbruk av vergemålsmakt stort. 

Data 
For at Norge skal kunne ha et godt vergemålssystem er det viktig at de fem ovenstående menneskerettighetsprinsippene ligger til grunn og tydelig gjenspeiles i praksis. For å undersøke hvorvidt dette er tilfelle ble alle de 167 vergemålssakene for voksne personer med utviklingshemming fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus i 2015 grundig vurdert. Fylkesmennene har ansvaret for å implementere vergemålsloven, og sakene gjaldt spesielt etablering, endring og avslutning av vergemål. Fylkesmannen i Oslo og Akershus står for ca. en femtedel av vergemålssakene (Statens sivilrettsforvaltning 2016). I tillegg ble vergemålsloven, klagesaker til Statens sivilrettsforvaltning, aktuelle dommer, samt sekundærlitteratur på feltet gjennomgått. Sentrale saksbehandlere ved fylkesmannen, og en representant for Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) ble intervjuet. Nasjonale og regionale funn var i overensstemmelse, og til sammen gir dette datamaterialet et godt bilde på hvordan Norge beskytter retten til selvbestemmelse for utviklingshemmede. 

Funn 
Er det slik at Norges vergemålssystem er i tråd med menneskerettighetsprinsipper? Tabell 1 oppsummerer funnene, og viser at Norge ikke har klart å gjennomføre prinsippene i praksis. 

1) Formål: respektere-beskytte-oppfylle
Vergemålsloven som ble endret for å være i tråd med menneskerettighetene reflekterer ikke direkte de prinsippene den var ment å støtte opp under. Formålet med vergemålsloven er ikke å beskytte selvbestemmelse (ordet selvbestemmelse brukes ikke). I stedet er Vergemålsloven til for å “beskytte interessene” til de som ikke kan ivareta sine egne interesser. Disse interessene forstås ikke først og fremst som vedkommendes uttrykte preferanser og vilje eller sees i sammenheng med personens identitet og personlighet. I stedet er det i praksis vergemålsmyndighetenes interesser som i stor grad går foran interessene til de enkeltmenneskene ordningen er ment å hjelpe. I de tilfeller hvor personen ikke blir ansett som kompetent til å ta egne avgjørelser, tas det avgjørelser for dem uten at man eksplisitt begrunner dette med hvorfor det er et gode for den utviklingshemmede (se også Norges Høyesterett 2016). 

Dersom noen skal fratas sin rettslige handleevne (retten til selvbestemmelse) skal dette etter norsk lov avgjøres etter strenge kriterier og behandles av domstolene. Vergemålsloven åpner imidlertid også for at man kan ta avgjørelser som strider mot personens vilje dersom personen ansees for å ikke være samtykkekompetent. Av de 167 vergemålssakene hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus for 2015 var det bare 1,2% som var fratatt rettslig handleevne, men i halvparten av sakene ble personen ansett for å ikke være samtykkekompetent. Vergemålslovens åpning for inngripen når personen anses som ikke-kompetent (para. 20 og 33) fører til utbredt nektelse av selvbestemmelse i praksis. Dersom man anses å ikke være kompetent på et område – anses man i praksis heller ikke for å være kompetent på de andre områdene (se også Sande 2017).

Dermed er det ikke slik at fratakelse av selvbestemmelse er reservert mer eksepsjonelle saker og at dette gjøres etter en grundig vurdering hvor man veier ulike menneskerettighetsprinsipper opp mot hverandre der det er ytterst nødvendig. Det man vurderer er om personen er kompetent til å skjønne hva vergemål innebærer. Fratakelse av selvbestemmelse blir regelen snarere enn unntaket.

I tillegg er Norges evne til å beskytte og oppfylle retten til selvbestemmelse betydelig svekket fordi det gjøres for lite for å kontrollere at verger ikke misbruker sin makt (Riksrevisjonen 2018). Verger kan etter norsk lov søke om abort, sterilisering og kliniske forsøk selv om personen under vergemål protesterer (NOU 2016:17: 122). Videre gis det ikke noe menneskerettighetsopplæring i hva retten til selvbestemmelse og god beslutningsstøtte innebærer. Faste verger gis lite kompensasjon og blir ofte ikke ordentlig kjent med personen de er verge for (Interview 2017; NOU 2016:17: 137, 39). Det er vanskelig å se for seg hvordan en kan ta gode beslutninger for folk en ikke kjenner, spesielt dersom de har vanskeligheter med å uttrykke seg.

2) Deltakelse
Utviklingshemmede må signere vergemålspapirene, men kun når de anses for å være samtykkekompetente. I kun 13% av sakene hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus for 2015 var det registrert at saksbehandler hadde snakket med personen med utviklingshemming. I en undersøkelse av 100 tilfeldig utvalgte saker fra hele landet og for alle voksne personer omfattet av vergemålsloven, fant Riksrevisjonen at det i over halvparten av tilfellene ikke var registrert noe samtale med den vergetrengende (Riksrevisjonen 2018).  Det vises sjelden direkte til ønskene og preferansene til personer som ikke anses for å være kompetente. 

Alle sakspapir sendes til personen med utviklingshemming (uavhengig av deres samtykkekompetanse), men informasjonen er ikke tilrettelagt og lettforståelig. Informasjon tilpasset familier med fremmedspråklig bakgrunn synes også å mangle. Etter at vergemålet er oppretta sendes alle viktige papirer (inkludert stemmeseddel og bankpinkoder) til vergen. 

3) Proporsjonalitet 
Innskrenkninger i selvbestemmelse gjøres ikke etter en vurdering av ulike menneskerettighetsprinsipper. Selvbestemmelse fratas på grunnlag av kompetansevurderinger.  Det menneskerettslige vurderingen uteblir. 

4) Ikke-diskriminering
Det er liten tvil om at noen utviklingshemmede trenger hjelp til å ta avgjørelser, ei heller om at noen vil kunne skade seg selv og gå til grunne dersom de ikke får hjelp til å ta avgjørelser og i enkelte tilfeller blir nektet å ta en avgjørelse. Det at personer som trenger hjelp til å ivareta sine interesser får oppnevnt en verge som skal hjelpe dem med å ta avgjørelser er et positivt element ved ordningen og vil være i tråd med CRPD så lenge vergene gjør en god jobb med å støtte opp under menneskerettighetene til vedkommende. 

Ordningen har imidlertid klare diskriminerende elementer. Vergen må bare respektere selvbestemmelsen til de som anses å være kompetente. I praksis gjør dette at personer med utviklingshemming må kvalifisere seg for menneskerettigheter som resten av befolkningen automatisk har. Personer med mer alvorlige utviklingshemminger vil i praksis ikke ha retten til selvbestemmelse fordi de aldri vil kunne nå kompetansekravene. Kompetanse henger nært sammen med diagnose, og en hel gruppe mennesker nektes dermed like menneskerettigheter på grunnlag av deres funksjonshemming. Dette er diskriminerende. I stedet for å frata personer som kan ha større vanskeligheter med å ta egne avgjørelser retten til selvbestemmelse, må man finne andre måter som denne rettigheten kan sikres på. 

5) Rettssikkerhet
I praksis får det å ikke bli erkjent samtykkekompetent de samme konsekvensene som å bli fratatt rettslig handleevne. Kompetansevurderinger er imidlertid ikke standardiserte, og det mangler nasjonale retningslinjer. Kompetansevurderinger vedtas av fylkesmennenes saksbehandlere på grunnlag av legeerklæringer. Vurderingene varierer fra en setning til flere sider og henger tett sammen med personens diagnose. I noen tilfeller framstår konklusjonene som vilkårlige. Flere fikk ny status av å skifte lege.

Et viktig formål med den nye vergemålsloven var å sikre at vergemålene ikke ble mer omfattende enn nødvendig (The Norwegian Government 2009). Dette skulle blant annet sikres gjennom å gi vergene individtilpassede oppdrag. Ingen av mandatene for verger for voksne utviklingshemmede i Oslo og Akershus i 2015 var individtilpasset. I 90 prosent av sakene fikk vergen et vidt og generelt mandat til å ta beslutninger på vegne av den utviklingshemmede i både økonomiske og personlige forhold. I en undersøkelse av alle gruppene under vergemål fant  Riksrevisjonen at to tredjedeler av mandatene var generelle (Riksrevisjonen 2018). Det er ingen nasjonale retningslinjer for menneskerettighetsopplæring av verger. Manglende opplæring og vide mandater gjør at potensialet for utnyttelse av vergemålsmakt er stort.

Vergemålssystemet er satt på en slik måte at verger som kritiserer myndighetene og jobber veldig aktivt for rettighetene til utviklingshemmede med letthet kan skiftes ut. Riksrevisjonen påpeker at det er uklar praksis for å frata noen vergeoppdraget og at det mangler statistikk over grunnlaget for fratakelse (Riksrevisjonen 2018).

Tabell 1. Evaluering av Norges system for beskyttelse av selvbestemmelse. Funn. 

Menneskerettighetsprinsipp Implementert Forklaring
FORMÅL
Respektere, beskytte og oppfylle retten til selvbestemmelse
Nei

Vergemålsloven er til for å “beskytte interessene” til de som ikke kan ivareta sine egne interesser. Disse interessene forstås ikke først og fremst som vedkommendes uttrykte preferanser og vilje.   

Fratakelse av selvbestemmelse er ikke eksepsjonell, men gjelder mange og er omfattende for de det gjelder. 

Menneskerettighetsopplæring mangler. 

DELTAKELSE
Inkludering i beslutningsprosesser
Delvis

Utviklingshemmede må signere vergemålspapirene, men kun når de anses for å være samtykkekompetente.  

Tilrettelagt informasjon mangler.

PROPORSJONALITET
Selvbestemmelse vektet opp mot andre menneskerettighetsprinsipper
Nei Selvbestemmelse fratas på grunnlag av kompetansevurderinger.
IKKE-DISKRIMINERING
Bidrar til likestilling 
Delvis

Personer som trenger hjelp til å ivareta sine interesser får oppnevnt en verge som skal hjelpe dem, men vergen må bare respektere selvbestemmelsen til de som anses å være kompetente. 

I praksis må personer med utviklingshemming kvalifisere seg for menneskerettigheter som resten av befolkningen automatisk har. 

Personer med mer alvorlige utviklingshemminger har i praksis ikke retten til selvbestemmelse.  

RETTSIKKERHET
Forutsigbart, upartisk, godt regulert
Nei

Kompetansevurderinger er ikke standardiserte, og det mangler nasjonale retningslinjer.

Vergemålsmandatene er ikke individtilpassa.

Verger som kritiserer myndighetene og jobber veldig aktivt for rettighetene til utviklingshemmede kan med letthet skiftes ut. 

Kilde: Skarstad (2018)"Ensuring human rights for persons with intellectual disabilities? Self-determination policies and the use of force in the case of Norway", International Journal of Human Rights, Forthcoming.

Forslag til forbedringer        
Til tross for overordnede mål om selvbestemmelse, menneskerettslige forpliktelser, og vergemålsreform: målt opp mot grunnleggende menneskerettighetsprinsipper som Norge har gitt sin støtte til, funger det norske vergemålssystemet dårlig. Fratakelse av selvbestemmelse blir regelen snarere enn unntaket, utviklingshemmede blir fratatt retten til selvbestemmelse på grunnlag av diagnose og systemet har store rettssikkerhetsproblemer.  Her er noen sentrale forslag til hvordan situasjonen kan forbedres: 

  1. Å beskytte individets selvbestemmelse må være formålet med ordningen. Personens interesser må tolkes i tråd med vedkommendes vilje og preferanser. I de tilfeller hvor en person ikke har mulighet til å uttrykke sin mening, kan retten til selvbestemmelse sikres gjennom at vergemålsmyndigheter og verge tar avgjørelser ut ifra kjennskap til personens personlighet, interesser og generelle preferanser. En avgjørelse på vegne av noen bør alltid begrunnes med hvorfor det er i personens subjektive interesse.
  2. Menneskerettighetsopplæring. Hele systemet bærer preg av en manglende forståelse av hva retten til selvbestemmelse innebærer, og man bør derfor få på plass et system for grundig menneskerettighetsopplæring både for verger og saksbehandlere for hvordan man best gir beslutningsstøtte. Dette krever at også Statens Sivilrettsforvaltning som har det overordnede ansvaret for vergemålsordning må besitte menneskerettighetskompetanse. God beskyttelse av selvbestemmelse krever et helhetlig menneskerettighetsperspektiv – en persons autonomi styrkes også gjennom deltakelse i viktige samfunnsinstitusjoner (skole, kulturlivet) og gjennom inkludering i gode nettverk hvor man støtter opp om hverandre (Skarstad 2018). Opplæring i hva retten til selvbestemmelse innebærer bør også gis til tjenesteytere.
  3. Fjern kompetansekriteriet. Ordningen hvor man i praksis mister retten til selvbestemmelse når man ikke ansees som kompetent til å ta egne avgjørelser er grunnleggende diskriminerende. For personer med mer alvorlige utviklingshemming vil en slik ordning i praksis si at de aldri har selvbestemmelse. Norske myndigheter har gjort det tydelig at selvbestemmelse i ytterst nødvendige tilfeller kan begrenses. Se neste punkt for hva som kan erstatte kompetansekriterier. 
  4. I situasjoner hvor personen kan skade seg selv, vekt skaden ved å tillate beslutningen mot skaden ved å ikke gjøre det. Viktige vurderingsmomenter bør være: hvor viktig er det for vedkommende å ta avgjørelsen – er det et genuint ønske eller uttrykk for tvangstanker personen ikke har kontroll over? Jo viktigere for personen, jo høyere bør terskelen for nekting av selvbestemmelse settes. Dersom man må nekte en person selvbestemmelse i et tilfelle bør det begrunnes med at det åpner opp for mer selvbestemmelse/frihet på andre viktige områder av en personens liv.  Avgjørelser må alltid begrunnes med at det er i individets interesse. En slik ordning krever en god forståelse av alvorligheten av å begrense selvbestemmelse for utviklingshemmede (og andre under vergemål) (se punkt 2 om menneskerettighetsopplæring). 
  5. Sørg for mer kontroll og åpenhet. Et uavhengig organ bør ha muligheten til å gå igjennom avgjørelser (både oppnevnelse av vergemål og utskifting av verge) og tilby rettshjelp til personer under vergemål. Den beste vergen er den som best kan beskytte personens selvbestemmelse og rettigheter, og som er ønsket av personen selv.  

 
Referanser

  • Hovedreferanse: Skarstad, Kjersti (2018) "Ensuring human rights for persons with intellectual disabilities? Self-determination policies and the use of force in the case of Norway", International Journal of Human Rights, 22 (6), 774-800.
  • Alexy, Robert (2005), 'Balancing, constitutional review, and representation', International Journal of Constitutional Law, 3 (4), 572-81.
  • Barne-Likestillings-og-inkluderingsdepartementet 'Meld.St. 45 (2012-2013) Frihet og likeverd - om mennesker med utviklingshemming [White paper 45. Freedom and equality - about persons with developmental disabilities]',https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-45-2012--2013/id731249, accessed 03.03.2014.
  • CRPD Committee (2014), 'General Comment No. 1',  (http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/CRPD/Pages/GC.aspx).
  • Eide, Asbjørn (1987), 'The Right to Adequate Food as a Human Right: Final Report submitted by Asbjørn Eide, Special Raporteur', (UN Doc. E/CN).
  • Elster, Jon (1998), Deliberative democracy (Cambridge: Cambridge University Press).
  • Fiala-Butora, János (2015), 'Reconstructing personhood: legal capacity of persons with disabilities', (Dissertation, Harvard Law School).
  • Flynn, Eilionoir and Arstein-Kerslake, Anna (2014), 'Legislating personhood: Realising the right to support in exercising legal capacity', International Journal of Law in Context, 10 (01), 81-104.
  • Interview (2017), 'Interview with the assistant Secretary General, Hedvig Ekberg,  of the Norwegian Association for Persons with Developmental Disabilities (NFU)', January 18, Oslo.
  • Norges Høyesterett (2016), 'HR-2016-2591-A', https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2016-2591-a?q=HR-2016-2591-A.
  • Norwegian Ministry of Foreign Affairs (2014), 'Draft General Comment No. 1 on Article 12 of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities - submission by the Norwegian Government',  (http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/CRPD/Pages/DGCArticles12And9.aspx).
  • NOU 2016:17 'På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. [On equal terms: Eight measures for realizing the basic rights of persons with intellectual disabilities]', Norges offentlige utredninger [Norwegian Public Inquiry], Oslo.
  • Peerenboom, Randall (2004), 'Human Rights and Rule of Law: What's the Relationship', Georgetown Journal of International Law, 36, 809-945.
  • Riksrevisjonen (2018), 'Riksrevisjonens undersøking av korleis verjemålsreforma er sett i verk', Dokument 3:6 (2017-2018).
  • Sande, Eldbjørg (2017), 'Vergemål for voksne [Guardianship for adults]', in Eldbjørg Sande, Trine Eli Linge, and Mona Choon Rasmussen (eds.), Vergemålsloven og utlendingsloven kapittel 11 A med kommentarer.
  • Shue, Henry  (1996), Basic Rights. Subsistence, Affluence, and U.S Foreign Policy (Princeton: Princeton University Press).
  • Skarstad, Kjersti (2018), 'Human rights through the lens of disability', Netherlands Quarterly of Human Rights, 36 (1), 24-42.
  • St.meld.nr.45 (2013), 'Frihet og Likeverd - Om mennesker med utviklingshemming ', https://www.regjeringen.no/contentassets/41a94b47679f477086d3f537d401d50a/no/pdfs/stm201220130045000dddpdfs.pdf.
  • Statens sivilrettsforvaltning (2016), 'Antall vergemål i Norge', Statistics recevied by request.
  • The Norwegian Government (2009), 'Ot.prp. nr.110. Om lov av vergemål (vergemålsloven)', Tilrådning fra Justis- og Politidepartementet, (2008-2009).
  • , accessed 03.01.2016.--- 'UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities – Norway's Initial Report',
  • UN General Assembly (1948), 'Universal Declaration of Human Rights', G.A. res. 217A (III) (U.N. Doc A/810 at 71 (1948)).
  • --- (1965), 'Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination', UN Doc A/RES/2106/XX, http://www.ohchr.org/EN/ProfessionalInterest/Pages/CERD.aspx.
  • --- (1979), 'Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women', UN Doc A/RES/34/180, http://www.ohchr.org/Documents/ProfessionalInterest/cedaw.pdf.
  • --- (2006), 'Convention on the Rights of Persons with Disabilities',  (http://www.un.org/disabilities/documents/convention/convoptprot-e.pdf).
  • UN Treaty Collection (2016), 'Status of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities', https://treaties.un.org/Pages/ViewDetails.aspx?src=IND&mtdsg_no=IV-15&chapter=4&clang=_en.

 

Denne artikkelen kan lastes ned som PDF.

Artikkelen kan leses i sin helhet her.