Virkemidlene – virker de?

Sentrale føringer vs. lokal handlefrihet.

Torstein Dahle er siviløkonom, høgskolelektor og en markant politiker i partiet Rødt. Han sitter i kommunestyret i Bergen, og høster stor respekt på tvers av partigrenser. Dahle har blant annet vist et godt engasjement for gode tjenester til personer med utviklingshemming, og ble invitert til SOR konferansen «Bra i livet» for å prate om virkemidler.
Torstein Dahle. Foto: Jarle Eknes

Bakgrunnen for konferansen var NOU´en «På lik linje» og de 8 løftene som ble presentert der. Hvis disse løftene blir til sentrale føringer, vil de da bli fulgt opp lokalt? Spør Dahle. Kommunene har nemlig veldig mye av gjennomføringsansvaret her. Så spørsmålet er, vil kommunene følge opp? Dahle mener svaret er nei. Det vil de ikke, sånn uten videre. Realiseringen av disse løftene må sikres ovenfra ved lov og forskrift, og framfor alt penger. Men det aller viktigste tror han vil vise seg å være engasjement og press nedenfra.

Det er en myte at kommunesektoren vokser og vokser og får mer og mer penger til disposisjon. Kommunenes økonomi er presset. Det vil veldig mange oppleve når de sitter i et kommunestyre, og det opplever også administrasjonen i kommunene.

Stortinget holder kommunenes økonomi i stramme tøyler. Og kommunesektoren bruker hvert år mer penger enn de får inn. Det heter på fint «negativ finansinvestering». Det betyr at man ikke har noen netto finanser å investere, og at man må låne. Det kalles også av og til for underskudd. Det er et veldig lite treffende ord, mener Dahle, for det har ingenting med bedriftenes underskudd å gjøre. Kommunene er ikke innrettet på å tjene eller tape penger. Det er ikke lønnsomheten som skal telle. Men det er underskudd i den forstand at det er mindre penger inn enn det er penger ut, og at man da må låne. Det er ganske store tall det er snakk om. Men i Norge er det staten som er rik, og ikke kommunene.

Analyse på ville veier
De fleste kommunene i Norge har en presset økonomi. Og de anvender en helt spesiell analyseteknikk når man skal analysere kommuners økonomi og kommuners utførelse av sine tjenester. Den teknikken konkluderer helt systematisk med at kommune X har grunnlag for å kutte i tilbudet. Fordi den bruker mer på tjenesteområde Y enn andre kommuner som det er naturlig å sammenlikne seg med. Det vil altså si at når du sitter i en kommune og den blir analysert på denne måten, får vi vite at din kommune bruker mer enn kommune ditt og datt på de enkelte tjenestene. Det betyr at hvis din kommune brukte like lite som den andre kommunen kunne dere spare så og så mange millioner.

Slike sammenlignende analyser vil konkludere med dette for samtlige kommuner i Norge. De vil påpeke at alle har et kuttpotensial. Dette er en kraft som vi kommer til å møte når vi skal prøve å iverksette denne krevende og veldig viktige oppgaven, forteller Dahle.

Kutt - kutt
Dahles påstand er at følgende vil være konklusjonen i mange kommuner; de må bruke mindre penger på tjenester til mennesker med utviklingshemming. I Bergen fikk man en rapport som ble presentert på en pressekonferanse 18. august 2015, med budskap om at det er for høye helse- og omsorgskostnader i Bergen.

Sitat fra pressemeldingen lød slik:

«En ny rapport viser at Bergen kommune på en rekke områder bruker mer penger på helse- og omsorgstjenester enn andre storbykommuner [...]. Bergen har svært høye kostnader per bruker innen tjenestene til utviklingshemmede. Andelen utviklingshemmede som mottar tjenester i hjemmet er høy, og i rapporten anbefales det å vurdere mindre rause avlastningsordninger.»

Dahle tror nok at de som trenger disse avlastningsordningene ikke uten videre slutter seg til ordet «raus». Det samsvarer ikke med deres opplevelse. Men det er slik at i Bergen har vi noen veldig engasjerte og dyktige folk som er engasjert i interessearbeid for mennesker med utviklingshemming. Og de har vært flinke, og de har stått på og klart å presse gjennom en del.

De har pustet politikerne i nakken. Og derfor er det for så vidt riktig som det står her, at Bergen bruker relativt mer enn flere av de på mennesker med utviklingshemming. Men det er altså fordi det har vært kjempet fram.

Torstein Dahle. Foto: Jarle Eknes

Sammenligning
Rapporten viser for eksempel at Bergen bruker mer enn Bergen ville ha gjort hvis de hadde hatt samme forhold og kostnader som Kristiansand. Da ville Bergen ha klart seg med 594 millioner mindre i pleie- og omsorgssektoren. Kommunepolitikere og administrasjon med presset økonomi vil da tenke at det er all grunn til å stramme inn og se veldig kritisk på ressursbruken innenfor pleie og omsorg.

Men det står også i rapporten at Kristiansand er tydelige på at de leverer minimumstjenester, og de ser ut til å ha forankret dette i hele organisasjonen fra politisk ledelse til utøvende enheter. Nå er det heldigvis mange i Bergen som mener at vi skal ikke levere minimumstjenester.

ASSS-nettverket er et nettverk av de ti største kommunene i Norge. Fra en av rapportene trekker Dahle frem at Bergen på en rekke områder bruker mer enn gjennomsnittet for disse ti kommunene. Når det gjelder mennesker med utviklingshemming bruker Bergen 13% mer enn gjennomsnittet for ASSS. De forslo ikke kutt. Men det ligger jo ikke så veldig fjernt å det her er et potensiale for å bruke mindre penger.

Menneskeverd
Han trekker også frem en rekke andre eksempler. Det dette dreier etter Dahles mening i veldig stor grad om syn på menneskeverd. Medmenneskelighet stilt opp mot tallfesting. Kvalitet kontra kvantitative mål.

Foto: Yesiamsebi, Flickr (Public Domain)

Regnestykkene som ligger til grunn for sammenligningstallene har sterke svakheter. Man teller personer, ikke behov. De skiller ikke mellom de som har små behov og store behov. I regnestykkene kalkulerer man med samme kostnader på disse, man forholder seg til gjennomsnittstall uten å se personene og behovene bak tallene. Dette slipper man unna med i kommunene. Hadde man prøvd seg med dette i en bedrift hadde konsulenten fått sparken på timen.

Derfor er det nødvendig med et stort engasjement nede i virkelighetens verden. Virkemidlene må tas i bruk slik at de virker og at man faktisk kan klare å gjennomføre det som denne utredningen legger opp til, som er veldig spennende og veldig lovende, og som ligger an til å kunne gjøre noe viktig på et område hvor denne utredningen også da presenterer en begredelig utgangssituasjon. Da er det viktig at vi ikke lar oss stoppe av tallenes tyranni, avslutter den engasjerte økonomen, politikeren og medmennesket Torstein Dahle.

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 5/2017. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.