Kunnskapsbasert habilitering

Kunnskapsbasert habilitering krever at ny kunnskap er kjent og tilgjengelig for ansatte og ledere i habiliteringstjenestene. Flere sentrale føringer og oppdrags og styringsdokument de senere årene understreker habilitering som et prioritert satsningsområde, og presiserer at det i tillegg til å styrke feltet kapasitetsmessig, også skal satses systematisk på utviklingen av faglig kvalitet for å nå målsettingen om tilstrekkelige, likeverdige og kvalitativt gode tjenester. Det å styrke fagutvikling og forskning omtales også som tiltak som kan bidra til å gi fagfeltet økt prestisje og status.

Tekst:
Cathrine Utne Sandberg, RHABU, Oslo Universitetssykehus
Erik Søndenaa, RHAB, NTNU

Foto: Rookuzz, Flickr (CC-BY2.0)

Føringene fra sentralt hold er fulgt opp i de ulike helseregionenes plandokumenter for habiliteringsfeltet. De regionale planene understreker behovet for å styrke forskning, fagutvikling og kunnskaps basert praksis på habiliteringsfeltet.

Prosjektet
Regionsenter for habiliteringstjenesten for barn og unge (RHABU) i Helse SørØst tok i 2015 initiativ til et nasjonalt prosjekt for å studere kunnskapsbasert praksis og implementering av forskning innen habilite ring. Prosjektet omfattet spesialist helsetjenestenes habiliteringstjenester (barn og voksne) og ble støttet med tilskuddsmidler fra Helsedirektoratet. Prosjektet ble gjennom ført i perioden mai 2016 til september 2017 og hadde en prosjektgruppe bestående av representanter fra de fire helseregionene.

Prosjektet har hatt tre hovedtiltak. Innledningsvis ble det gjort et begrenset litteratursøk for å finne kunnskap om forskningsformidling innen habilitering. Det ble så gjennomført en spørre undersøkelse blant ansatte i habiliteringstjenestene for å undersøke forhold knyttet til forskningsbasert praksis. Avslutningsvis ble det avholdt et arbeidsseminar hvor forskere, ledere og praksisutøvere innen habilitering var samlet til dialog for å foreslå tiltak som kan understøtte bruk av forskningsbasert kunnskap i habilitering. Prosjektgruppen har bidratt med faglige innspill til fremdrift, innhold og form på prosjektet. Det har også vært viktig å forankre arbeidet i fagmiljø fra alle de fire helseregionene. Prosjektgruppen har hatt seks møter og alle i prosjektgruppen hadde oppgaver på arbeidsseminaret.

Målet med prosjektet var å finne ut hvordan god forskning kan gjøres tilgjengelig for ansatte i habiliteringstjenestene, og hvilke behov habiliteringstjenesten har for oppdatert viten. Dette kunne vi oppnå ved å skaffe oversikt over de viktigste kildene til ny forskning innen habilitering, skaffe oversikt over hvilke formidlingskanaler som i dag er i bruk, samt vurdere hvilke formidlingskanaler som er hensiktsmessige for å nå ut til habiliteringstjenestene.

Undersøkelsen
For å kartlegge aktuelle kilder for ny forskning, hvordan ny forskning benyttes i praksis og hva som oppleves som fremmere og hemmere for å ta i bruk forskning i klinisk praksis, ble det i regi av prosjektet gjennomført en nasjonal spørreundersøkelse med ledere og fagutøvere i habiliterings tjenestene for barn og unge (HABU) og habiliteringstjenestene for voksne (HAVO) som respondenter. Totalt 386 personer responderte på spørreundersøkelsen og tilsvarer 55 % av de kliniske fagutøverne i habiliteringstjenestene. HABU og HAVO er omtrent likt representert.

Nøkkelfunn
Undersøkelsen bringer interessant kunnskap om hvordan informantene vurderer forhold som påvirker mulighetene for forskningsbasert praksis, i hvilken grad deres praksis er basert på forskning samt hvilke kilder de bruker når de skal innhente forskning. I denne artikkelen vil vi spesielt trekke frem resultater knyttet til utdanningsnivå og arbeidserfaring, muligheter for kompetanseheving og tid til rådighet for å orientere seg om og implementere ny forskningsbasert kunnskap. I tillegg vil vi presentere resultater som viser forskjeller mellom ansatte i HAVO og HABU, forskjeller mellom aldersgrupper og mellom utdanningsgrupper når det gjelder forskningsbasert kunnskap.

Resultatene fra spørreundersøkelsen viser at ansatte i habiliteringstjenestene har et relativt høyt utdanningsnivå og omfattende arbeidserfaring fra habilite ringsfeltet. Over 90 % av informantene har utdanning over bachelornivå, og over 40 % har utdanning tilsvarende masternivå eller høyere. Over halvparten av informantene har lengre enn ti års arbeidserfaring fra habiliteringsfeltet. Når det gjelder alderssammensetning er svært få av respondentene under 30 år, mens nesten 80 % av de som har svart er 40 år eller eldre, noe som peker på at ansatte i habilite rings tjenestene har lang livserfaring og erfaring fra arbeidslivet.

Resultatene gir indikasjon om at kompetanseheving er noe det satses på i habiliteringstjenestene. 80 % av informant ene er helt eller delvis enige i at de har mulighet for å delta på kurs, konferanser og i faglige nettverk som bidrar til at de kan holde seg faglig oppdatert. Samtidig svarer over 80 % at de er helt eller delvis enige i at det legges til rette på arbeidsplassen for at de kan gjennomføre videreutdanning, spesialiseringsløp og studier som er relevant for jobben.

Mange av respondentene rapporterer at tid er en begrensende faktor når det gjelder bruk av forskningsbasert kunnskap. To tredjedeler av de som svarte på spørreundersøkelsen er helt eller delvis uenig i at de har tilstrekkelig tid til rådighet for å orientere seg om aktuell forskningsbasert kunnskap, mens nesten to tredjedeler er helt eller delvis uenige i at de har tilstrekkelig tid til å implementere forskningsbasert kunnskap i sin kliniske praksis.

Habilitering er omtalt som et forskningssvakt område, noe som også gjen speiles i resultatene på spørreundersøkelsen. Halvparten av respondentene er helt eller delvis uenige i at det finnes tilstrekkelig forskningsbasert kunnskap som er aktuell for deres arbeidsfelt.

Det fremkommer signifikante forskjeller mellom aldersgrupper når det gjelder hvordan informantene vurderer forhold som har betydning for bruk av forskningsbasert kunnskap i praksis. Ansatte i aldersgruppen 3039 år vurderer forhold ene som best, mens skårene synker med økende alder, og ansatte som er 60 år eller eldre vurderer forholdene som dårligst.

Det kommer også frem av resultatene at det er signifikant forskjell mellom utdan nings grupper når det gjelder forsknings basert praksis. Dess høyere utdanningsnivå respondentene har, dess større grad av forskningsbasert praksis oppgir de at de har.

Resultatene fra spørreundersøkelsen peker også i retning av at ansatte i HAVO vurderer forhold som kan påvirke bruk av forskningsbasert kunnskap til å være bedre enn det ansatte i HABU gjør, og denne forskjellen er signifikant. Blant annet deltar informantene som er ansatt i HAVO i større grad i drøftinger om forskningsbasert kunnskap og flere svarer at de har en ressursperson på arbeidsplassen som under støtter og oppmuntrer deres bruk av forskningsbasert kunnskap. Ansatte i HAVO rapporterer også i mindre grad at de mangler tid til å orientere seg om og implementere forskningsbasert kunnskap, sammenlignet med ansatte i HABU.

Foto: Paul VanDerWerf, Flickr (CC-BY2.0)

Drøfting og konklusjoner
Mange ansatte i habiliteringstjenestene har høy utdanning, noe som er et godt ut gangs punkt med tanke på kunnskapsbasert habilitering. Likedan er det positivt at ansatte i habiliteringstjenestene rapporterer at de har muligheter for å ta del i ulike kompetansehevingstiltak og etterog videreutdanning, som bidrar til at de kan holde seg faglig oppdatert.

Mangelen på forskning med relevans for eget arbeidsfelt, som mange påpeker, tyder på at man ikke har kommet i mål med satsningen på forskning på habiliteringsfeltet til tross for at dette er vektlagt i flere sentrale føringer. Snarere tvert imot er det fortsatt behov for at det settes av midler til forskning og fagutvikling på habiliteringsfeltet.

Mangel på tid oppleves av mange som en hindring for kunnskapsbasert praksis. Det er lite sannsynlig at habiliteringstjenestene får tilført økte ressurser, derfor må det sees på andre løsninger som sikrer at ny forskning er med i kunnskapsgrunnlaget for praksis på habiliteringsfeltet. Bedre ferdigheter og mer effektive rutiner for å innhente og implementere forskningsbasert kunnskap, kan være tidsbesparende. Likedan kan det å ha lett tilgang til kvalitetssikret og tilgjengeliggjort forskning være noe som sparer ansattes bruk av tid. Flere kunnskapsbaserte retningslinjer og pasientforløp er også tiltak som kan sikre kunnskapsbasert habilitering, samtidig som det kan redusere tiden fagutøvere bruker på å innhente kunnskap.

Forskjeller mellom aldersgrupper når det gjelder forskningsbasert praksis kan ha flere årsaker. Det har vært store endringer i tilgang på forskningsbasert kunnskap de siste par tiår. Fagpersoner som er utdannet etter tusenårsskiftet har hatt en helt annen tilgang til forskningsbasert kunnskap under utdanningen enn fagpersoner som studerte på 70- og 80-tallet, noe som sannsynlig vis både gjenspeiler seg i innholdet i utdanningen og senere i deres kliniske praksis. Likevel vet vi at mange fag per soner som tilhører de eldste alders gruppene har fulgt med i denne utviklingen, blant annet gjennom etterog videreutdanning, slik at utdannings tidspunkt ikke nødvendi vis forklarer forskjellene mellom aldersgrupper. En annen årsak til disse forskjellene kan være at eldre arbeidstagere er mer kritiske og ydmyke når de bedømmer sin yrkes utøvelse enn det yngre fag person er er, og derfor skårer egne ferdig heter og praksis lavere på en rekke av spørsmålene.

Foto: Feliciano Guimarães, Flickr (CC-BY2.0)

Forskningsbasert praksis øker med utdanningsnivå, noe som kan forklares med at høyere utdanning bidrar til bedre ferdigheter når det gjelder å innhente, vurdere og implementere forskningsbasert kunnskap, og at fagpersoner med høyere utdanning også i større grad ser viktigheten av forskningsbasert praksis. Det er et trekk i tiden at fagpersoner tar mer utdanning, og mange bygger på grunnutdanningen med videreutdanning og spesialiseringsløp, noe som også gjør seg gjeldene på habiliteringsfeltet. Dette er noe som bidrar til å sikre kvaliteten på tjenestene som ytes. Forskjellene mellom utdanningsgrupper når det gjelder forsknings basert praksis, kan også ha sin forklaring i at ulike profesjoner har ulike arbeidsoppgaver. For eksempel at psykolog er og psykologspesialister i stor grad har oppgaver knyttet til diagnostisk utredning, der det anvendes standardiserte kartleggingsinstrumenter, mens fag personer med treårig profesjons utdanning, eventuelt med tilleggs utdanning, i større grad har oppgaver knyttet til oppfølging, der det ikke er like god tilgang på forsknings basert kunnskap.

En rekke forhold på arbeidsplassen er avgjørende for om forskningsbasert kunnskap tas i bruk, og for å lykkes med kunnskaps basert praksis er det helt nødvendig med god forankring både i ledelsen og i organisasjonen. En felles forståelse av viktigheten av å arbeide kunnskapsbasert, og at dette gjenspeiles i virksomhetens strategi er også sentralt. Forskjellene mellom HABU og HAVO som kom frem i undersøkelsen kan tyde på at det i HAVO er en organisering og kultur som i større grad fremmer forsknings basert praksis. Det hadde vært interessant å finne ut mer om hva disse ulikhetene mellom barnehabilitering og voksenhabilitering har sin årsak i, om det skyldes ulik arbeidsform, ulik type oppdrag og prioriteringer, ulik sammen setning av fagprofesjoner eller andre faktorer.

Tiltak for å fremme kunnskapsbasert habilitering
Hensikten med prosjektet var å beskrive tiltak som bidrar til at den mest relevante forskningen kan gjøres best mulig tilgjengelig for ansatte i habiliteringstjenestene. Mange av tiltakene egner seg for samarbeid mellom de regionale enhetene for habilitering. Dette er noen av tiltakene som foreslås:

  • Opplæring med formål om å øke fagpersoners ferdigheter til å søke etter og kritisk vurdere forskningsbasert kunnskap.
  • Bidra til at forskningsbasert kunnskap innen utvalgte emner er lett tilgjengelig på nettsider.
  • Utarbeide faglige retningslinjer, behandlingslinjer og prosedyrer i samarbeid mellom habiliteringstjenester eller regioner.
  • Gode kanaler ut til tjenestene for formid ling av forskningsbasert kunnskap, hvor nyhetsbrev kan være en mulig kanal.
  • Understøtte og peke på behov for både regionale og nasjonale fagnettverk, som kan være en arena for å presentere forskningsbasert kunnskap.
  • Ha oversikt over og peke på andre både nasjonale og regionale kompetansesentra som kan bidra med kunnskap som er relevant for habiliteringsfeltet.
  • Bidra til å fremme gode modeller for implementering når ny kunnskap tilsier at praksis bør endres.
Foto: Nicolas Raymond, Flickr (CC-BY2.0)

Regionale kompetansetjenester
Helseregionene har gjennom de siste årene etablert noen små enheter for å styrke fagutvikling, forskning og forskningsformidling innen habiliteringsfeltet. Disse enhetene er ulikt orientert, men har samtidig tydelige forventninger til at fag områd et skal få økt anseelse som kunnskapsformidler og leverandør av kunnskap. Enhetene skal først og fremst gi støtte til spesialisthelsetjenesten, der habiliteringstjenestene (HABU og HAVO) er viktigst. Noen prioriterer fremveksten av forskning og nye forskere, mens andre har større vekt på formidling av kunnskap og å utvikle kunnskapsbasert habilitering.

Ulikhetene mellom kompetanse tjenestene viser seg også ved at noen fokuser er på barn og unge (Region SørØst), noen har forskning og akademisering som sentral oppgave (Region Midt) og noen inkluderer rehabiliteringsfeltet (Region Vest). Til tross for ulikheten, har vi en felles målsetning om å yte tjenester til de spesialiserte tjenestene. Siden habilitering er besluttet å være et prioritert satsningsområde, der det skal satses systematisk på utviklingen av kunnskaps basert praksis vil erfaringene fra dette prosjektet ha stor verdi.

Dersom du ønsker mer informasjon om prosjektet og resultatene, er prosjekt rapport en å finne på nettsidene til RHABU.

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 6/2017. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.