Et dårlig budsjett for personer med utviklingshemming

Det foreslåtte statsbudsjettet er et dårlig budsjett for personer med utviklingshemming og andre funksjonsnedsettelser. Over flere tiår har gjentatte rapporter, forskningsartikler og utredninger dokumentert dårlige levekår og store brudd på utviklingshemmedes menneskerettigheter. Regjeringen har lovet å bedre forholdene blant annet gjennom arbeidet med en strategi- og handlingsplan for funksjonshemmedes rettigheter, oppfølging av NOU 2016:17 «På lik linje», og ved å lage en stortingsmelding om utviklingshemmedes rettigheter. Vi finner likevel ikke spor av noen løft for denne gruppen i budsjettet. Nok en gang har utviklingshemmede blitt glemt.
Statsbudsjettet 2019

 

For eksempel, til tross for at det er lagt fram flere rapporter som viser at BPA ikke fungerer etter hensikten, er det ingen endring i støtten til BPA. 80 prosent av norske skoler er ikke tilgjengelige for elever med funksjonshemming, men det er ingen økt satsning på universell utforming. Riksrevisjonen, Stortinget, Likestillings- og diskrimineringsombudet, funksjonshemmedes egne organisasjoner, og Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter har kritisert vergemålssystemet, men det er ikke avsatt midler til tiltak for å skape en ordning som er i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser.

Regjeringen vil satse ekstra på arbeidsinkludering, de vil styrke familiene og gi bostøtte til vanskeligstilte personer. På disse feltene hadde det vært naturlig å inkludere personer med utviklingshemming, men heller ikke her blir de nevnt.

En ekskluderende inkluderingsdugnad?

Det er gledelig at inkluderingsdugnaden er trappet opp, men uforståelig at utviklingshemmede ikke inkluderes. I følge Kenneth Stien i NHO arbeid og inkludering trappes innsatsen for å få personer med nedattsatt arbeidsevene ut i jobb ned.

Utviklingshemmede deltar mindre og mindre i arbeidslivet. De blir i økende grad tapere på arbeidsmarkedet. Både nåværende og tidligere regjeringer har grunn til å ha svært dårlig samvittighet for å ha forsømt denne gruppa. I statsbudsjettet hadde de en gylden mulighet for å gjøre noe ordentlig, men skusler den bort. Tiltak som legger til rette for at utviklingshemmede kan delta i det ordinære arbeidslivet nevnes ikke i budsjettet.

Regjeringen setter av midler til å opprette 200 nye VTA-arbeidsplasser, men dette er så lite at det blir ren symbolpolitikk. Det vi trenger er en skikkelig opptrappingsplan. VTA-ordningen var opprinnelig primært rettet mot utviklingshemmede. Likevel har det vært en drastisk nedgang i andelen av plassene som gis til denne gruppa, og i de siste årene har kun rundt 30 prosent av plassene gått til mennesker med utviklingshemming. [1]

Statsbudsjettet 2019

Familiepolitikk

Det er bra at regjeringen gjør en innsats mot barnefattigdom, men vi savner i likhet med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) konkrete tiltak for familier med barn med nedsatt funksjonsevne. 

God koordinering av ulike tjenester er viktig for en effektiv organisering av det offentlige tilbudet, og er helt vesentlig for at utviklingshemmede skal få nyttiggjøre seg rettighetene sine. Til tross for at kommunene har koordineringsplikt faller dette ansvaret i realiteten ofte på foreldrene. Noen foreldre blir utmattet og sykmeldt av å i praksis skulle ha koordinatorjobben selv – på toppen av krevende omsorgsoppgaver. Mangelfull koordinering skader familiene og får derfor negative ringvirkninger langt utover den enkelte funksjonshemmede. Den krevende situasjonen familiene kan bli satt i fører også til et dårlig samarbeidsklima mellom kommunen og pårørende.

Koordinering er en plikt, men skal det også bli en realitet, må det settes av ressurser, tidsmessig, faglig, og økonomisk. Alle personer med funksjonshemming bør få en fast koordinator med tilstrekkelig kompetanse, tid, ressurser og fullmakter for å løse koordinatoroppgaven på en kvalitativt god måte. Det burde settes av øremerkede midler til koordinatorjobben, og føre til sanksjoner dersom kommunen ikke følger opp.

Bostøtte

Det er bra at regjeringen som en del av kampen mot fattigdom styrker bostøtta for barnefamilier. I en pressemelding skriver Mæland at bostøtten skal sikre at økonomisk vanskeligstilte personer har råd til å bli boende på et godt bosted, og at støtten skal være enda mer målretta mot de som virkelig trenger den. Vi kan ikke se at utviklingshemmede som trenger bostøtte inkluderes.

Stadig flere kommuner går over til å ta såkalt markedsleie på boligene hvor mange utviklingshemmede bor, men uten at de følger markedsstandard. Noen betaler nå halve trygda i husleie og har fått en vanskelig økonomisk situasjon. Bostøtten har ikke blitt hevet i takt med de økte utgiftene. Utviklingshemmede skal ikke bo seg til fattigdom. Det må enten gjøres noe med bostøtten eller det må settes et tak på hva kommunene kan ta i husleie i bofellesskap.

Målet for utviklingshemmede som for andre grupper må for øvrig være at flest mulig skal eie sin egen bolig. Det må derfor utvikles gode ordninger for at utviklingshemmede, som vanligvis har liten inntekt, selv kan kjøpe bolig. Nåværende finansieringsordninger er vridende i forhold til hvilke valg utviklingshemmede kan gjøre. Hvis de velger å bygge eller kjøpe leilighet får de ikke momskompensasjon. Det får de derimot om de flytter inn i bofellesskap/tilrettelagte boliger bygget av kommunene. Pengene som går til momskompensasjonen bør omdisponeres til å støtte personer som ikke har råd til å skaffe seg vanlig bolig.

Fra 2020 skal boligtilskudd inn i rammeoverføringene til kommunene. Da er det fare for at bostøtten til utviklingshemmede svekkes. Selv lovpålagte rettighetstiltak og ordninger for denne gruppa blir fort nedprioritert dersom midlene ikke øremerkes. Utviklingshemmede er ikke blant de som roper høyest og de har liten makt i samfunnet.

Dersom man mener alvor med at utviklingshemmedes menneskerettigheter må beskyttes på en bedre måte, må det derfor settes av øremerkede midler til de viktigste rettighetstiltakene.

Les også FFOs og NFUs kommentarer.

Lenke til NOU 2016:17 På lik linje

Lenke til Stortingsvedtak


I 1994 utgjorde utviklingshemmede 71% av tiltaket, mens i 2012 var andelen utviklingshemmede redusert til 32%, https://naku.no/sites/default/files/NAKU_Tilstandsapport_nett_Vii.pdf.