«Det gjelder livet»

Mennesker med utviklingshemming har rett på helse- og omsorgstjenester og kommunen har ansvar for å tildele og yte forsvarlige tjenester. Fylkesmennene fører tilsyn med om kommunene yter forsvarlige tjeneste til mennesker med utviklingshemming. Statens helsetilsyn har overordnet tilsynsansvar og skal legge til rette for at fylkesmennene fører tilsyn med om kommunene yter forsvarlige helse- og omsorgstjenester i samsvar med befolkningens behov. Helsetilsynet gjennomførte landsomfattende tilsyn med tjenestene til utviklingshemmede i 2016 og oppsummerte situasjonen med en beskrivelse av at tjenesteutøvelsen var preget av svak styring og høyt risikonivå, samt svikt i tjenesteutøvelsen.

Tekst: Hege Kylland

Foto: Claudia Regina, Flickr (CC: BY-SA 2.0)

Det dårlige resultatet ble bekjentgjort  i rapporten: Det gjelder livet. Nå har  vi kunnskap om at det er omfattende  lovbrudd i tjenestene til mennesker med  utviklingshemming og at mer kompetanse,  systematisk styring og kontroll må på  plass. Det gjelder livet- og livet avhenger  av kvaliteten på fremtidige tjenestetilbud.  Det krever handling og konkrete tiltak for  å styrke samfunnets forståelse, evne og  vilje til å innfri de rettighetene mennesker  med utviklingshemming har rett på.  

Retten til nødvendige og forsvarlige  helse- og omsorgstjenester  
Mennesker med utviklingshemming  har rett på tjenester fra kommunen og  kommunen har ansvar for å tildele og yte  forsvarlige tjenester. Det er samtidig slik  at mennesker med utviklingshemming  som mottar helse- og omsorgstjenester har  svært ulike behov for tjenester. Noen lever  selvstendige liv, med noe hjelp og støtte fra  kommunen, mens andre har omfattende  og langvarige behov for tjenester. Mange  trenger hjelp eller støtte til de fleste av  dagliglivets aktiviteter, og behovet varer  hele livet.  

Kommunens helse- og omsorgstjenester  til mennesker med utviklingshemming er  et område der det er stor fare for svikt fordi  brukerne ofte ikke selv klarer å ivareta sine  rettigheter, melde fra om manglende  tjenester eller om endrede behov. Dette  kan både være fordi de ikke har kunnskap  om hvilke tjenester de kan ha rett på eller  hvilke tjenester de har fått innvilget.  De kan ha begrensede kommunikasjonsferdigheter  og begrensede muligheter til å  si ifra når noe ikke går etter planen. Videre  kan de ha vanskeligheter med å si ifra fordi  de er avhengig av ansatte i kommunen,  som de også ønsker å være lojale ovenfor.  Konsekvensene kan være alvorlige og føre  til redusert livskvalitet, eller til unødvendig  lidelse dersom somatisk eller psykisk  lidelse ikke blir fanget opp. I ytterste  konsekvens kan også svikt i tjenestene  medføre behov for tvang for å forhindre  vesentlig skade.  

Landsomfattende tilsyn,  generell prioritering  
Hvert, eller annethvert år velger Statens  helsetilsyn ut risikoområder og planlegger  nasjonale tilsyn som fylkesmennene  gjennomfører i hele landet. Prioritering  av områder for planlagt tilsyn bygger på  omfattende vurderinger av fare for svikt  i tjenestene og de verdier og mål som er  nedfelt i lover, forskrifter og nasjonal  politikk. I risikovurderingene inngår  kunnskap fra klagesaker, tilsynssaker  (enkeltsaker), revisjoner av virksomhetene,  områdeovervåkning og andre kilder.  Tilsynsressursene skal styres mot områder  av stor betydning for enkeltmenneskers  rettssikkerhet der sannsynlighet for svikt  er stor, der konsekvensene av svikt  for barn og deres familie og andre tjenestemottakere  er alvorlige, eller der de som  trenger tjenester ikke selv kan forventes  å ivareta egne interesser.  

Tilsyn med helse- og omsorgstjenester  til mennesker med utviklingshemming  ble prioritert i 2016  
Statens helsetilsyn var kjent med mangler  i tjenestene til mennesker med utviklingshemming  fra tidligere utredninger som for  eksempel Stortingsmelding nr. 45 Frihet  og likeverd (2012–2013) som avdekket  at det var behov for ytterligere innsats for  å sikre tilgang til kompetanse og kvalitet  i helse- og omsorgstjenestene til mennesker  med utviklingshemming. Tilsynssaker  og gjennomførte tilsyn rundt i landet  hadde også gitt grunn til bekymring  for tjenestene, samt bekymringer meldt  fra andre instanser, som pasientog  brukerombudene.  

Dette var bakgrunnen for at fylkesmennene  idet landsomfattende tilsynet  for 2016 fikk i oppdrag å undersøke  hvordan kommunene la til rette for at  mennesker med utviklingshemming fikk:  

  • tilsyn og hjelp til å ivareta egenomsorg;  
  • bistand til aktivisering;  
  • opplæring i dagliglivets gjøremål;  
  • bistand til å komme til medisinsk undersøkelse  og behandling;  
  • medvirke i planlegging og gjennomføring  av tjenestene.  

Det ble også undersøkt hvordan kommunen  sikret samarbeidet internt og  med fastlege og spesialisthelsetjenesten,  og hvilke rutiner kommunene hadde  for innhenting av politiattest.  

I tilsynene undersøkte fylkesmennene  også hvordan kommunene styrer tjenestene  gjennom å se på hvordan de planlegger,  gjennomfører, evaluerer og endrer  systemer  for å sikre at brukerne får forsvarlige  tjenester.  

Tilsynene ble gjennomført ved metoden  systemrevisjon, det er en systematisk  prosess, hvor fylkesmennene undersøker  kommunens skriftlige planer og rutiner  og hvordan de følges i praksis. Dette betyr  at de gjør en grundig gjennomgang av  skriftlige planer og rutiner samtidig som  de snakker med brukere, ansatte og ledere  for det aktuelle tjenesteområdet. Statens  helsetilsyn har en «Prosedyre for tilsyn  utført som systemrevisjon» (Internserien  1/2008).  

Det ble også utarbeidet en egen veileder  for dette tilsynet. I denne veilederen er  både brukernes rettigheter og kommunens  plikter grundig gjennomgått og det er  utarbeidet konkrete kriterier som må være  oppfylt for at kommunen innfrir de  pliktene de har ovenfor brukerne. Dette  gjelder også kravet til god praksis, nærmere  definert som målrettet miljøarbeid og  fagadministrative systemer. Dette er  grundig beskrevet i veilederen «Tilsyn  med kommunens helse- og omsorgtjenester  til mennesker med utviklingshemming.  Veileder for landsomfattende tilsyn 2016»  (Internserien 1/2016).  

Foto: Dconvertini, Flickr (CC: BY SA 2.0)

Gjennomføringen av tilsynene  
Det landsomfattende tilsynet ble gjennomført  i alle landes fylker og i 57 kommuner,  som betyr at ca. 1 av 10 av landets  kommuner har hatt tilsyn. Når fylkesmennene  velger ut kommuner for tilsyn  gjøres dette etter en risiko- og sårbarhetsanalyse  og fylkesmennene setter inn  tilsynsressursene i kommuner der de har  grunnlag for å tro at kommunene ikke  oppfyller sine plikter. Det er dermed ikke  grunnlag for å konkludere at nærmere 80  % av kommunene ikke sikrer forsvarlige  helse- og omsorgstjenester til mennesker  med utviklingshemming, men det  er helt klart at kommunene sliter med  å sikre tjenester til denne brukergruppa  og at mange mennesker med utviklings  -hemming  ikke får forsvarlige helse  og omsorgstjenester.  

I dette tilsynet intervjuet fylkesmennene  mer enn 200 brukere og ca. 70 representanter  for brukere som ikke selv kunne  formidle sine erfaringer, og disse  intervjuene ga fylkesmennene informasjon  som de undersøkte nærmere og styrket  beslutningsgrunnlaget. Dette er en klar  styrke ved dette tilsynet.  

Hva fant fylkesmennene?  
Som det fremgår tidligere i artikkelen var  det kun 12 av 57 kommuner som hadde  tilstrekkelig styring med tjenestene. I de  45 andre kommunene fant fylkesmennene  svikt i helse- og omsorgstjenestene  til mennesker med utviklingshemming  med potensielt alvorlige konsekvenser  for brukernes livskvalitet og

Foto: Jakob Baum, Flickr (CC: BY 2.0)

helse.  

Svikt i planlegging og gjennomføring  av personlig assistanse  
Ett av hovedfunnene etter tilsynene viste  at kommunene ikke planla og la til rette  for tilstrekkelig hjelp til personlig  assistanse og at tjenestetilbudene ikke var  individuelt tilpasset. Ledelsen planla ikke  tjenestetilbudet  ut fra den enkeltes behov  og det var ikke samsvar mellom den  enkeltes innvilgede tjenester og bemanningen  på tjenestestedene. Enkelte steder  førte dette til at brukerne ikke fikk dekket  sine grunnleggende behov for tilsyn  og hjelp til egenomsorg, for eksempel  regelmessig tannpuss for å forebygge  og forhindre tannplager eller hjelp til riktig  ernæring. Det ble også avdekket tilfeller  der brukere med omfattende behov for  tilsyn ikke fikk dette selv om det var  vurdert at de hadde behov for kontinuerlig  oppfølging. Det er også avdekket at  mangelfull bemanning gikk ut over  de planlagte aktivitetstilbudene  til brukere  og at de ansatte blir tvunget til å prioritere  blant brukerne og avlyse eller utsette  aktiviteter. To konkrete beskrivelser  fra tilsynene er:  

«Det er ikke tilstrekkelig bemanning  til å gjennomføre individuelle aktiviteter  ut fra den enkeltes behov. Spesielt gjelder  dette aktiviteter utenfor huset»,  og «Brukarane får tilbod om felles  aktivitetar, og i liten grad individuelle  tilrettelagte aktivitetar».  

Svikt i styring og kontroll  med tjenesteutøvelsen  
Et annet hovedfunn i tilsynene var at  tjenesteytingen  var lite systematisk og  at det ikke var utformet mål, tiltaksbeskrivelser  og planer for gjennomføringen og  evalueringen av tjenestene. Det ble også  flere steder påvist svakheter ved prosedyrer  og rutiner, ved at rutinene var uklare  og at prosedyrene ikke var datert  og signert. Som eksempel:  

«I fagpermene og medisinpermene til  to brukere, ligger det blant annet møtereferater  datert tilbake fra 2008, og  prosedyrer og miljøregler datert 2003»,  og «Innholdet i fagpermene i flere av de  undersøkte  boligene er mangelfullt. Det  er mangler eksempelvis tiltaksbeskrivelser,  og flere av prosedyrene er utdaterte».  

Det ble også flere steder avdekket at  kommunene  manglet planer for faste  møter, eller at planlagte møter ikke ble  gjennomført.  

Mangelfull og spredt dokumentasjon  er et gjennomgående funn i tilsynet.  Det er eksempler på at det ikke fantes  noen helhetlig journal, og at opplysninger  ble ført flere steder, som i elektronisk  pasientjournal,  i elektroniske brukermapper,  i papirmapper, i møtereferater  eller beskjedbøker  eller på løse ark. Dette  fører til personale blir usikre på hvilken  informasjon de skal nedtegne hvor, og hvor  de skal finne informasjonen de trenger  i tjenesteytingen. Det er tilfeldig og ulik  dokumentasjonspraksis på grunn av  mangelfulle rutiner, eller at rutinene  ikke er kjent og praktisert av de ansatte.  

Selv om kommunen har en plikt til  å innhente brukers eller representants  erfaring med tjenesten og benytte  informasjonen til å planlegge og evaluere  tjenestetilbudet var det få spor av brukermedvirkning.  Brukernes forutsetninger  for å medvirke blir i mange tilfeller ikke  kartlagt og pårørende og verger var ofte  heller ikke godt nok informert til å ivareta  brukerens interesser der brukerne selv ikke  kan ivareta egne interesser. Det ble også  avdekket mangelfull kunnskap om kravene  til vurdering av samtykkekompetanse  og det fremgår ikke alltid av journal om  brukeren er samtykkekompetent eller har  behov for en representant til å ivareta sine  rettigheter. Det ble også, i noen  kommuner, avdekket at bruker eller  dennes representant ikke deltok i møter  der viktige beslutninger om innholdet  i tiltaks-, ukes- eller dagsplan ble avgjort.  Det ble også avdekket at det ble avholdt  møter uten brukere tilstede og uten noen  klar begrunnelse for dette.  

Svikt i helseoppfølging  
Tilsynet avdekket kun noen få kommuner  som ikke medvirket til at brukerne kom  i kontakt med og ledsages til fastlege.  Ut fra dette kan vi fastslå at kommunene  i hovedsak har rutiner som sikrer at dette  blir fulgt opp. I de få kommunene det ble  avdekket svikt, manglet kommunen  rutiner for hvem som hadde ansvaret  for å bestille legetimer og følge til lege,  og nødvendige legetimer ble dermed ikke  fulgt opp.  

Det viste seg derimot at en gjentagende  utfordring i kommunene var mangelfull  kunnskap om brukers individuelle behov  i de situasjonene der det ikke var personell  med helsefaglig høgskoleutdanning  tilstede på tjenestestedene. Ved behov for  helsehjelp bistår helsepersonell, fortrinnsvis  sykepleiere eller vernepleiere, fra andre  tjenesteområder for eksempel de som  er på vakt i hjemmesykepleien. De blir  kontaktet og må ta medisinskfaglige  vurderinger  selv om de ikke kjenner  brukerens  helsemessige situasjon.  

Foto: Dconvertini, Flickr (CC: BY SA 2.0)

Et annet funn i flere kommuner var  at opplysninger om endringer i brukers  helsetilstand var vanskelig tilgjengelig.  Det ble også avdekket mangelfull oppfølging  etter legekonsultasjon og mangelfulle  rutiner for informasjonsutveksling  mellom tjenestestedet og fastlege eller  spesialisthelsetjeneste. Det var også flere  eksempler på at anbefalte tiltak fra lege  var mangelfullt dokumentert, at journalopplysninger  om tiltak og effekter av tiltak  ikke ble fulgt opp. Et eksempel er:  

«Flere rapporter inneholder opplysninger  om ulike helseplager, men det journalføres  ikke hvilke tiltak som er satt inn eller  hvordan og hvem som skal følge opp».  

Det er alvorlig at det mangler dokumentasjon  om anbefalte tiltak etter legekonsultasjoner er iverksatt, og det er usikkert  om anbefalte og nødvendige tiltak  er fulgt opp. Noen konkrete eksempler  på dette er:  

«Flere rapporter inneholder opplysninger  om ulike helseplager, men det journalføres  ikke hvilke tiltak som er satt inn eller  hvordan og hvem som skal følge opp»  og «Det fremgår av journal at brukar skal  ta nye blodprøver om ein månad. Det står  ikke noko om dette har skjedd».  

I mange av kommunene ble det påvist  svakheter  ved organiseringen og ansvaret  for legemiddelhåndteringen og viste at det  var utilstrekkelig kompetanse hos de som  istandgjør og deler ut legemidler. Det var  ikke avklart og/eller kjent hvem som har  det overordnede ansvaret for legemiddelhåndtering,  og at virksomhetsledere hadde  ikke fulgt opp kravene i den nye legemiddelforskriften  om å utpeke en faglig  rådgiver. Det ble også avdekket at ansvar  for legemiddelhåndtering ble delegert til  avdelingsleder uten legemiddelkompetanse  eller nødvendig opplæring. Det ble også  påvist alvorlige svakheter i administrasjon  og bruk av legemiddellister ved at de fantes  i flere steder og i ulik form og de ble ikke  kvalitetssikret og signert av lege.  Et konkret eksempel på utilstrekkelig  journalføring  følger her; «Stikkprøver  i journal viser at det ikke alltid journalføres  virking og bivirkning av legemiddel, heller  ikke om det er gitt tilbakemelding til  rekvirerende lege».  

Igjen er avdekket fylkesmennene  mangelfull  journalføring, dårlig systematikk  og styring med hvordan journalføring  skal skje og hvilke opplysninger  som skal være tilgjengelig for hvem.  

Foto: ::ErWin, Flickr (CC: BY SA 2.0)

Svak styring med høyt risikonivå  
Det landsomfattende tilsynet i 2016 har  vist gjennomgående mangelfull styring av  helse- og omsorgstjenestene til mennesker  med utviklingshemming. Det er gjentatte  ganger avdekket at det er mangler i  organiseringen og i innholdet i tjenestene.  

Planlegging  
Tilsynet avdekket mangelfull kompetanse  og manglende vurderinger av hvilken  kompetanse og ferdigheter de ansatte  trenger for å gi forsvarlige tjenester til den  enkelte bruker ut fra hans eller hennes  individuelle behov. Kommunene har  gjennomgående utfordringer med å  rekruttere personell med høgskoleutdanning  for å sikre faglighet i tjenesten.  Kommunene manglet altså personell  med kompetanse om utviklingshemming  og individuell tilrettelegging, samt brukermedvirkning  i planlegging og gjennomføring  av tjenestene. Det kan også  se ut som om det er utfordrende å etablere  forståelse av at det er behov for fagkompetanse  for å planlegge og gjennomføre  tjenester for mennesker med  utviklingshemming. Behovet for å følge  med på endringer og tilrettelegge «hele  livet» krever personell som har forståelse  for hvilke behov den enkelte har i hverdagen.  Det krever også tett og kontinuerlig  samarbeid med pårørende og verger  som kjenner brukerne godt.  

I tillegg til at kommunene mangler  personell med kompetanse, mangler  mange kommuner også opplæringsplaner  for nytt personell.  

Det er interessant å trekke noen  sammenlikninger knyttet til at det  er lærere på skolen, førskolelærere  i barnehagene, sosionomer i NAV,  sykepleiere på sykehjem og i hjemmetjeneste  og krav om 80 % ansatte med  høgskoleutdanning på barnevernsinstitusjoner,  mens kommunene ikke  engang er pliktet til å ha ansatte vernepleiere  i tjenestene til personer med  utviklingshemning.  

Tilgang på vernepleiere er også for  mange kommuner en reell problemstilling,  og mange forsøker å rekruttere vernepleiere.  Det er ingen tvil om at vernepleiere  har en spesiell kompetanse det er behov  for i tjenestene og at det er behov for  å utdanne flere vernepleiere. Utdanningskapasiteten  må økes og kanskje en løsning  kan tilpassede utdanningsløp, til de  som allerede gjør en god jobb i tjenestene,  som for eksempel en praksisbasertutdanning  på egen arbeidsplass.  

Foto: Peta Chow, Flickr (CC: BY 2.0)

Tilsynet viste også at enkelte kommuner  ikke hadde rutiner for å innhente og  kontrollere at ansatte har fremlagt politiattest  før de begynte å jobbe.  

Gjennomføring  
Mange av tilsynsrapportene beskriver  særlig stor fare for svikt i helseoppfølgingen,  eksempler på det er utilstrekkelig  opplæring i epilepsi, diabetes  og ernæring. Tilsvarende beskrives  utilstrekkelig opplæring i utviklingshemming,  kommunikasjon, målrettet  miljøarbeid og journalføring. Mangel  på systematisk veiledning og lite tid til  samarbeid og faglig diskusjoner var også  gjennomgående funn.  

Tilsynene viste at det er uklare ansvarsforhold  i flere kommuner, det handlet  om uklar ansvarsfordeling mellom fagansvarlig,  primær/sekundærkontakt og  avdelingsleder. Flere kommuner hadde  stillingsinstrukser, men disse var lite kjent  og i noen tilfeller ikke etterlevd. Det var  heller ikke alltid avklart og kjent hvem  som har ansvar for å kontrollere at det  er samsvar mellom vedtak og tiltaks-  planer, og eller hvem som har ansvar for  utarbeidelse,  evaluering og oppdatering  av tiltaksplanene.  

En mulig forklaring på det kan være  lav ledertetthet, noe som generelt er en  utfordring i når tjenester gis døgnet rundt  og ofte av personell uten formell utdanning.  Det er utfordrende å følge opp alle  ansatte og følge med på om det har den  kunnskapen og de ferdighetene det er  behov for i tjenesteytingen når leder ikke  er tilstede når personellet utøver tjenester.  

Kontroll  
Tilsynet viste at kommunens ledelse flere  steder ikke har fulgt godt nok med på om  kommunens praksis og rutiner er tilstrekkelige  for å ivareta hjelpebehov. Mange  steder har ressursmessige hensyn medført  flere og flere fellesskapsløsninger uten at  ledelsen har fulgt med på om den løpende  tjenesteytingen er forsvarlig, eller etterspurt  mangler i tjenestene eller gjennomført  risikovurderinger for å forebygge svikt  i tjenestene.  

Felles ansvar  
Det er uten tvil behov for kvalitetsforbedring  i tjenestene og det vil være  behov for at alle aktører bidrar i dette  arbeidet. Det er et stort behov for å øke  forståelsen for at mennesker med  utviklingshemming  ofte har behov for  omfattende og varige tjenester, videre at  behovene endres underveis. Brukerne skal  ha et meningsfylt innhold i livet, tilbudet  må derfor være individuelt tilpasset.  Når den enkeltes livsvilkår og livskvalitet  i stor grad er betinget av kvaliteten på det  kommunale tjenestetilbudet, er det ikke  godt nok at det «går rundt» fra dag til dag.  Tilbudet må også være helhetlig, forutsigbart,  tilstrekkelig, kompetent og trygt.  Dette krever også at kompetente tjenesteytere  bistår den enkelte med å planlegge  store og små hendelser i livet, og ofte også  i samarbeid med pårørende og verge.  

Statens helsetilsyn skriver at det er viktig  at brukerne får mulighet til å medvirke  aktivt i planleggingen og gjennomføringen  av tjenestene fra kommunen. Det er viktig  at brukerne og deres representanter  tør å stille krav og etterspørre planer  for tjenestene. Det er viktig at brukerne  melder ifra når tilbudet ikke gjennomføres  som forutsatt og planlagt, og når behovet  for tjenester endres. Rapporten fra tilsynene  blir distribuert til brukerorganisasjoner  og vil også komme i en versjon tilpasset  brukere med utviklingshemming.  

Foto: Martin de Lusenet, Flickr (CC: BY 2.0)

Videre oppfordrer Statens helsetilsyn  de ansatte i tjenestene til å aktivt observere  og følge med og melde fra til ledelsen om  mangler og risiko for feil i tjenestene. De  som jobber nærmest brukerne har et særlig  ansvar og en selvstendig plikt til å se og  si ifra, også om egen kompetanse og ferdigheter  ikke er tilstrekkelig.  

Kommunenes ledelse utfordres til å ta  stilling til hva som skal til for at kommunen  oppfyller kravene til at tjenestene til  mennesker med utviklingshemming  er  forsvarlige. Videre må ledelsen  vite hva  de skal etterspørre for å vite at tjenestene  gjennomføres som forutsatt, og sikre at  tjenesteyterne har de verktøyene  de har  behov for, for å yte forsvarlige tjenester.  De oppfordres spesielt til å sørge for  kompenserende tiltak for eventuell  manglende fagkompetanse gjennom  gode opplæringssystemer.  

Spesialisthelsetjenesten (habiliteringstjenestene)  oppfordres til å veilede kommunene  for å sikre kvaliteten i kommunenes  tilbud, og særlig til å bidra til å styrke  brukernes  medvirkning og medbestemmelse.  

Helsedirektoratet oppfordres til å  utarbeide veiledningsmateriell, helst  i form av en nasjonal faglig retningslinje,  som tydelig formulerer hva som skal  til for at tjenestene er forsvarlig, individuelt  tilrettelagt og der brukerne medvirker  i eget tilbud.  

Statens helsetilsyns oppfordringer til  oss alle er på sin plass, men også tilsynsressursene  som er satt av til å følge opp  tjenestene til mennesker med utviklingshemming er underdimensjonerte.  En sammenligning  av barn i institusjon viser at  det i barneverninstitusjoner skal føres tilsyn  med barna to ganger årlig, samt at det  skal føres tilsyn fire ganger årlig med barn  som reguleres med tvang. I barneboliger  og avlastningstiltak er det ikke regler for  tilsyn av barna, med unntak av at det skal  føres ett tilsyn det første året barnet har  et vedtak om bruk av tvang, det er ikke  uvanlig at disse vedtakene varer i mange  år. Fylkesmennene eller spesialisthelsetjenesten  har heller ikke blitt tilført  ressurser  til å følge opp sitt ansvar på  kapittel 9 området, selv om antall saker  har økt betydelig de siste årene. Dette  svekker rettsikkerheten til mennesker  med utviklingshemming.  

Erna Solbergs ord må nå blir til  handling. Etter rettighetsutvalgets  konklusjoner i NOU 16:17 På lik linje  og rapporten Det gjelder livet håper jeg  hun og regjeringen snarlig kommer med  strategiplanen  de har lovet. Det holder  ikke med politisk vilje, det er ikke  vanskelig for noen å være enige i at  mennesker med utviklingshemming skal  få oppfylt sine rettigheter. Det er alle enige  i. Det krever handling og konkrete tiltak  for å styrke kommunenes forståelse, evne  og vilje til å innfri de rettighetene  mennesker med utviklingshemming har  rett på. Det er behov for å øke kompetanse,  faglig styring og ledelse i tjenestene, og det  er viktig å lære av de kommunene som,  gjennom ledelse og kvalitetsarbeid yter  gode og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.  Det er helt avgjørende fordi  det faktisk gjelder livet!    

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 2/2018.
Vi oppfordrer alle til å abonnere på SOR Rapport.