Politikken for mennesker med utviklingshemming – hva må endres?

Jens Petter Gitlesen åpner debatten med å stille spørsmål om når vil noe skje, og hvordan? Lundteigen har svaret klart: «Jeg tror man skal slutte å be om offentlige utredninger. Man skal be om bevilgninger i statsbudsjettet, og man skal be om lovproposisjoner som endrer forholdene. Det er altfor mange NOU-er, altfor mange stortingsmeldinger, altfor mye øredøvende enighet, og dere ser hvordan det går.»

Tekst: Ingrid Vengen Hansen
Foto: Mikkel Eknes

Jens Petter Gitlesen åpner debatten med å stille spørsmål om når vil noe skje, og hvordan? Lundteigen har svaret klart: «Jeg tror man skal slutte å be om offentlige utredninger. Man skal be om bevilgninger i statsbudsjettet, og man skal be om lovproposisjoner som endrer forholdene. Det er altfor mange NOU-er, altfor mange stortingsmeldinger, altfor mye øredøvende enighet, og dere ser hvordan det går.»
 

Paneldeltakerne

Lise Christoffersen er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, og medlem av Arbeids- og sosialkomitéen. Christoffersen er utdannet statsviter og har tidligere arbeidet som forsker, blant annet ved Institutt for sosialforskning, INAS. Hun har også vært ordfører i Drammen.

Solfrid Lerbrekk er stortingsrepresentant for SV. Hun er medlem av Arbeids- og sosialkomitéen.

Per Olaf Lundteigen er stortingsrepresentant for SP i Buskerud, og er medlem av Arbeids- og sosialkomitéen. Han er sivilagronom fra Norges landbrukshøyskole i 1977, har drevet gård siden 1982 og i mange år vært leder av Norges bonde- og småbrukerlag. Per Olaf Lundteigen er en markant person med en tydelig og sterk stemme. Det er brukt begrep som «den brysomme bonden» og «stortingets mest egenrådige» om ham.

Tom Erlend Skaug er statssekretær for barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Han har blant annet vært sekretariatsleder for politisk avdeling i Høyres stortingsgruppe.

Debattleder: Jens Petter Gitlesen er forbundsleder av Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) og universitetslektor ved Institutt for økonomi og ledelse på Universitetet i Stavanger. Gitlesen har mottatt SOR-prisen for sin innsats med å sette utviklingshemmedes levekår i Norge på dagsorden.

Gitlesen kaster spørsmålet videre til Christoffersen, og spør om hun er enig i det som her blir sagt.

Christoffersen tror at veldig mye handler om å endre holdninger, om å endre systemer. Det er mer enn bare regler, men også lovverk. Hun er ikke enig i at det ikke skjer noe.

Lerbrekk mener at det må prioriteres høyere og det må penger på bordet. Som et stikk til høyresiden sier Lerbrekk at vi må slutte med dette skatteletteopplegget som bare smalner inn statsbudsjettet, for det har vi ikke råd til hvis vi skal ha et samfunn som er for alle. Holdninger i hele samfunnet må endres, vi må få flere kompetente ansatte i førstelinje, sterkere kommuneøkonomi og sikring for at rettighetene faktisk blir fulgt opp.

Lundteigen møter blikket til Skaug, og spør «Jeg vet ikke om jeg fikk notert riktig, men tidligere i dag sa du noe sånn som at strategidelen i strategiplanen skulle ferdigstilles i år, var det det du sa?» Skaug bekrefter dette. Lundteigen fortsetter: «Strategidelen i strategiplanen skulle ferdigstilles i år, og så skulle det komme en stortingsmelding. Det er jo hele oppskriften på at lite skal skje.»

Gitlesen følger opp: «Hvis man ikke greier å lage en stortingsmelding om de 25 000 med utviklingshemming, hvordan i hampen skal man da greie å lage en god strategiplan for de 500 000 med nedsatt funksjonsevne? Er jeg på sporet av noe?»

Skaug får endelig ordet. Han ønsker å rette fokuset til der man har startet denne konferansen; «Fra løfter til handling». Han er ikke helt med på premisset om at ingenting skjer. Skaug ramser opp: Det har skjedd masse på helse, bolig, arbeid og utdanning. Det har blitt rettighetsfestet individuelt BPA. Han er helt enig i at «På lik linje» viser tydelig at det er en vei å gå, og sier videre at de er allerede i gang med både strategi og konkrete planer og tiltak.

Det høres barnegråt i salen. Gitlesen lar seg ikke affektere, og påpeker at det er gjort veldig mye bra, men retter seg selv i neste sekund: «Nei, det er ikke gjort mye bra, det er sagt mye bra.»
 

Fra venstre: Per Olaf Lundteigen, Lise Christoffersen,
Solfrid Lerbekk og Tom Erlend Skaug.

Skaug repeterer seg selv og sier at han reagerer på at det blir sagt at det ikke skjer noe. Det skjer masse! Igjen ramser han opp flere tiltak, men han har et poeng når han sier at han ikke tror at de som er utviklingshemmet, de som er foreldre og pårørende, er så innmari interessert i å høre på et kobbel med politikere som krangler om hvem som har sagt hva og når de foreslo det, og hvilke stortingsmeldinger man har vært med på å vedta eller ikke. Det han tror de er interesserte i, er hvordan man faktisk gjør noe med de utfordringene som er beskrevet i «På lik linje».

Lundteigen retter på brillene når han ber om ordet. «Strategi er at man skal ha en felles virkelighetsforståelse av den situasjonen man står oppi…  …Vi trenger ikke noe mer strategi som bakgrunn for felles virkelighetsforståelse, for det har vi.» Det applauderes fra salen.

Lerbrekk mener at politikerne bruker ekstremt mange ord. Hun etterlyser handling foran ord, noe som lar seg gjennomføre dersom det er nok vilje. «Det skal påbegynnes nå, her er pengene, vær så god, sett i gang. Det er ikke noe valg til å ikke begynne på det.» Dette kan politikerne gjøre, men det må penger på bordet og det må prioriteres.

Avslutningsvis kom det spørsmål fra salen.

Når kommer det en videreføring av «På lik linje»? Når kommer regjeringen med noe? Skaug svarer at det er de i gang med, det er jo ikke sånn at de har sittet og ventet på at det skal komme tiltak. Gitlesen stiller ham til veggs, og spør videre «Når kommer tiltakene?» Tiltakene er allerede i gang, og mer skal selvfølgelig settes i gang, er svaret. Gitlesen virker forundret. Med en hånd i baklommen, stiller han nok et oppfølgingsspørsmål til Skaug: «Er de i gang?»

Skaug unngår lenge å svare konkret, til tross for flere oppfordringer fra Gitlesen. Til slutt ramser han opp flere ting, og Gitlesen forsøker å oppsummere: Prosesser er i gang, som kanskje vil resultere i noe. Men vi kan være enige om at det ikke har kommet noe? Det er ikke noe som har blitt iverksatt som folk i salen her vil merke? Skaug gjør noen tafatte forsøk å nevne eksempler, men fortsetter bare med å gjenta seg selv.

 

Fra venstre: Per Olaf Lundteigen, Lise Christoffersen
og Solfrid Lerbekk

Er det bevilget penger til å gjøre noe på dette feltet? Ifølge Skaug bevilges det masse penger i statsbudsjettene både til VTA-plasser, til inkluderingsdugnad, til boligsosialt arbeid. Han påstår at de har styrket innsatsen på alle disse områdene gjennom alle årene de har vært i regjering.

Lundteigen bryter inn og sier at selvsagt skjer det ting hvert eneste år. Selvsagt skjer det forbedringer på mange områder, men han lurer på hvorfor det ikke går an at man i større grad tar beslutninger? Lundteigen har erfaring som gårdbruker, og forteller at «når en gammel høne ikke verper lenger, så gjør jeg slutt på det der», noe som fører til latter og applaus fra salen.

Gitlesen runder av paneldebatten med definisjonen av en pessimist: en optimist med erfaring, ettersom han regner med at vi sikkert kommer til å møtes over samme tema om 10 år.