Bedre kartlegging - bedre tjenester

Kartleggingsprosjektet - et samarbeid mellom høgskole og praksisfeltet.

Tekst: Sølvi Linde, lektor ved vernepleierutdanningen ved Høgskolen på Vestlandet, Helene Myklebustad, fagrådgiver i Etat for tjenester til utviklingshemmede i Bergen kommune, og Marianne Nielsen, assisterende klinikkleder ved Habiliteringstjenesten for voksne, Helse Bergen HF

HABILITERINGSTJENESTEN FOR VOKSNE,
HELSE BERGEN HF
, er en spesialisthelsetjeneste
som bidrar med tverrfaglig utredning, diagnostikk, behandling av personer med medfødt og tidlig ervervet sykdom og skade. Arbeidsformen varierer
mellom ambulant og poliklinisk oppfølging. Avdelingen har også tilbud om døgnopphold og intensiv ambulant oppfølging til en mindre gruppe pasienter. Det er tett samarbeid med kommunene i
oppfølging av henviste pasienter. Innvilgede henvisninger i 2016: 188 pasienter.

ETAT FOR TJENESTER TIL UTVIKLINGS-HEMMEDE, BERGEN KOMMUNE, gir tjenester til omkring 1250 personer med utviklingshemming. Tjenestene omfatter dagsentervirksomhet, avlastningstilbud og tjenester i hjemmet, herunder 82 bofellesskap. Etaten har pr i dag ca. 1500 årsverk fordelt på omkring 2500 medarbeidere.
Disse har sitt daglige virke i 13 resultatenheter.

VERNEPLEIERUTDANNINGEN VED HØGSKOLEN PÅ VESTLANDET uteksaminerer årlig ca. 60 vernepleier. Alle studentene har minst en praksisperiode i direkte samhandling med personer med utviklingshemming. I tilknytning til praksis i 1. og 2. studieår skal studentene kartlegge ressurser og utfordringer knyttet til enkeltpersoner.

Sammendrag
Artikkelen omhandler et treårig prosjekt mellom Etat for tjenester til utviklingshemmede, Bergen Kommune (heretter Etaten), Habiliteringstjenesten for voksne, Helse Bergen HF (heretter Habiliteringstjenesten) og Vernepleierutdanningen ved Høgskolen på Vestlandet. Gjennom prosjektet, der studenter ved vernepleierutdanningen og miljøterapeuter i Etaten har spilt en viktig rolle, har vi utviklet en nettbasert «kartleggingsbank» med kartleggingsverktøy til bruk i helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. I artikkelen gjøres det rede for hvorfor kunnskap om kartlegging er viktig i utdanningen, i praksisfeltet og som grunnlag for samarbeid mellom den kommunale tjenesten og spesialisthelsetjenesten. Vi beskriver hvordan det faktiske arbeidet i prosjektet har foregått og hva kartlegging og kartleggingsprosesser innebærer. Vi presenterer kartleggingsbanken.no og viser hvordan skjema «Før kartlegging» og «Etter kartlegging» kan ivareta sentrale etiske og faglige aspekter i systematiske kartleggingsprosesser. Til sist foreslår vi hvordan vi kan forvalte det som er, og det som på sikt kan innlemmes, i denne banken.

Innledning
De fleste mennesker er oppmerksom på endringer hos seg selv, enten det er fysisk eller psykisk symptomer, og de fleste tar symptomene på alvor og oppsøker hjelp.

Utviklingshemming innebærer en kognitiv svikt som kan opptre i lett, moderat eller alvorlig grad, og gir redusert mulighet til å møte samfunnets og dagliglivets forventninger og kompleksitet uten bistand (APA, 2013, s. 31). For mange påvirker det også muligheten til å ha god fysisk helse fordi de kan ha vansker med å formidle helseplager og kople symptomer til sykdom (Helsedirektoratet, 2015a). Forskningen viser at personer med utviklingshemming utvikler somatiske og psykiske helseplager oftere og i større grad enn befolkningen for øvrig (NAKU, 2007). Helsedirektoratet har nylig publisert rapporten «Kartlegging av helse- og omsorgstjenestetilbudet til voksne med habiliteringsbehov». Den viser blant annet at flere kommuner mangler kunnskap om brukernes behov i forbindelse

Foto: Andres Rodriguez, Flickr

med at det skal fattes vedtak om tjenester. Konkret handler dette om kunnskap rundt kartlegging, vurdering og evaluering (Helsedirektoratet, 2017, s.1). Noen kommuner oppgir å mangle systemer for å kartlegge tjenestebrukers helsesituasjon (Helsedirektoratet, 2017, s. 2). Dette er tankevekkende da svikt ved tjenestebrukers helse må følges opp gjennom kontakt med fastlege eller henvisning til annen relevant instans for utredning eller oppfølging. Vansker knyttet til kommunikasjon kan også gjøre det utfordrende for tjenesteytere å ivareta den utviklingshemmedes rett til å påvirke utforming av tjenestetilbudet.

I sum medfører disse forholdene at nærpersoner som tjenesteytere og pårørende må ta et tilsvarende større ansvar for å fange opp ønsker, behov, symptomer på fysisk eller psykisk sykdom eller helseplager. Tjenesteyterne må kunne finne ut om det er forhold ved omgivelsene som bør endres eller annet som kan forebygge eller forbedre en vanskelig situasjon. Noen hensyn kan bare ivaretas gjennom systematisk registrering over tid, og adekvate tjenester kan avhenge av at tjenesteyter fanger opp relevante forhold både ved personen selv, deres omgivelser og deres samspill med andre, inkludert tjenesteytere (Owren og Linde, 2011). I følge Rundskriv IS-10/2015 blir det siste spesielt viktig der tjenestebruker har atferd som kan føre til vesentlig skade. Kartlegging vil også stå sentralt i arbeidet med å forebygge tvang (Helsedirektoratet, 2015a).

Kartlegging kan avdekke viktige interesser og ressurser hos tjenestebrukere med omfattende kommunikasjonsutfordringer, og sikre at de får tjenester det er behov for og ønske om. Slik kan kartlegging bidra til å ivareta tjenestebrukers rett til medvirkning og innflytelse i utformingen av tjenestene (Helsedirektoratet, 2015b). I tillegg er kartlegging nyttig ved overgangsfaser i livet. Overgangsfasene forbindes gjerne med særlig sårbarhet. Kartlegging kan være en forutsetning for å forberede endringer og sikre at sårbarheten reduseres gjennom gode tiltak for eksempel ved tilvenning til avlastningsopphold, i overgang mellom videregående skole og arbeide eller dagsenter, eller ved flytting fra foreldrehjem til egen bolig.

Foto: Tirthankar Gupta, Flickr

Kartlegging kan defineres som «å avdekke status og danne grunnlag for videre tiltak på en systematisk måte» (Helsebiblioteket. no). En forutsetning for at tjenesteytere skal kunne fange opp symptomer på sykdom eller mistrivsel, interesser og ressurser er tilstrekkelig kunnskap om kartlegging, kartleggingsprosesser og egnede kartleggingsverktøy. Men også at tjenestemiljøer som helhet har kapasitet og kompetanse til å igangsette den kartlegging som til enhver tid er nødvendig for å sikre tjenestebrukeres behov og rettigheter.

Bakgrunn for prosjektet
Høsten 2012 sendte vernepleierutdanningen studenter i andre studieår ut i praksis med følgende oppfordring; I arbeidet med den skriftlige oppgaven anbefaler vi at dere benytter dere av kartleggingsverktøy som er i bruk på praksisplassen. Som ansvarlige for Miljø - og aktivitetspraksis hadde vi en forestilling om at ulike kartleggingsverktøy var i flittig bruk i de ulike bofellesskapene, ved dagsentrene og i avlastningsboligene. Vi ønsket at studentene skulle få kjennskap til og erfaring med å bruke dem. Men de fleste studentene kom tilbake med melding om at tjenestestedene ikke brukte kartleggingsverktøy. Svaret flere av dem hadde fått da de etterspurte dette, var at det ikke var normalt å kartlegge mennesker i eget hjem.

Foto: Jeanne Menjoulet, Flickr

Tilbakemeldingen satte i gang en diskusjon ved utdanningen. Mange av miljøterapeutene studentene møtte som veiledere i praksis var utdannet hos oss. Vi mente at vi underveis i studiet la vekt på viktigheten av systematisk kartlegging, ulike data innsamlingsmetoder og vitenskapsteori. Vi var kjent med kunnskap om at fagfolks skjønnsmessige vurderinger inneholder mer feil enn vurderinger og beslutninger basert på systematisk datainnhenting (Løkke og Salte, 2012). Spørsmålet var om vernepleierutdanningen likevel gjennom år hadde underkommunisert behovet for, og viktigheten av systematisk kartlegging? Var kanskje normaliseringsideologien som hadde vært styrende i mange år en viktig årsak til at kartlegging ikke lenger ble sett på som en vesentlig del av det vernepleierfaglige arbeidet? Gav studentenes tilbakemelding et uriktig bilde av det som foregikk i praksis? Eller la praksisfeltet en annen forståelse til grunn for hva en kartlegging er? Kanskje de ikke definerte registreringslister for inntak av mat/drikke, forekomst av utfordrende atferd eller epileptisk aktivitet, som kartlegging.

Foto: garlandcannon, Flickr

På samme tid skjedde en gradvis innføring av Samhandlingsreformen som gav tydelige føringer på at de kommunale helse -og omsorgstjenestene skulle overta oppgaver som tidligere ble utført i spesialisthelsetjenesten (St. meld. nr. 47 (2008-2009). En så for seg at blant annet kartlegging av funksjoner og hjelpebehov ved overgang til voksenlivet, og flytting fra foreldrehjem til egen bolig, ville bli en kommunal oppgave. Habiliteringstjenesten så også behov for mer utfyllende opplysninger ved mottak av henvisninger av pasienter og at henvisningene fra fastleger inneholdt utdypende beskrivelser av utfordringene fra nærpersoner. Systematiske observasjoner og oppsummeringer av utfordringer vil gi bedre grunnlaget for å prioritere og innvilge helsehjelp. Men for mange kommuner er utfordringen at de mangler kartleggingskompetanse og tilgang på egnede verktøy (St. meld. nr. 47 (2008-2009).

Med bakgrunn i en felles erkjennelse av mangelfull kompetanse rundt kartlegging og kartleggingsprosesser ble prosjektet etablert.

Mål for prosjektet
Målet med prosjektet var å heve kompetansen om kartlegging og kartleggingsprosesser og etablere en felles «Verktøykasse » med kvalitetssikrede kartleggings- verktøy som kunne brukes aktivt av studenter og i praksisfeltet. Verktøyene i «Verktøykassen» skulle ikke kreve spesialkompetanse, men kunne brukes av alle med relevant høgskoleutdanning og tilstrekkelig kunnskap til å kunne kvalitetssikre en kartleggingsprosess. Målet var også at alle praksisveiledere i Etaten hadde nok kunnskap om verktøyene til å kunne velge ut og tilpasse et egnet kartleggingsverktøy, gjennomføre en kartlegging på forsvarlig måte og veilede studentene i det samme. Vernepleierstudentene kunne hente verktøy fra «Verktøykassen» til bruk i sine praksisperioder og gjennomføre reelle kartlegginger som var relevant for tjenestebruker og i tråd med mål for tjenestene. På sikt var målet at «Verktøykassen» ble tilgjengelig for alle studenter og ansatte i kommunenorge.

Arbeidsprosessen
Vi søkte om og fikk tildelt 300.000 kr. i praksismidler over en periode på tre år. Vi etablerte en prosjektgruppe bestående av to representanter fra hver av samarbeidspartnerne. Prosjektgruppen har sammen drevet fram prosjektet, hatt jevnlige samarbeidsmøter, møter med referansegruppen og drevet informasjonsvirksomhet i Etaten og på nasjonale konferanser. Bergen kommune bidro med 13 ressurspersoner, en fra hver resultatenhet i Etaten, som utgjorde referansegruppen. Ressurspersonene har vært helt sentrale i utvikling og implementering av prosjektet. De har deltatt på samlinger med prosjektgruppen, gjennomført flere heldags arbeidsdugnader ved utvelgelse av kartleggingsverktøy og utarbeiding av forsider i forbindelse med at verktøyene skulle legges ut i Kartleggingsbanken.no, samt videreformidlet prosjektets status i egen resultatenhet. De har deltatt i ferdigstillelsen av kurspakken og vært sentrale i utarbeidelsen av en prosedyre til bruk i egen etat for å sikre at kartleggingsprosessene som utføres dokumenteres i tjenestebrukers pasientjournal. I løpet av 2017 skal ressurspersonene holde kurs i sine resultatenheter som et viktig ledd i videre implementering. Ved oppstart av prosjektet gjennomført vi en surveyundersøkelse i Etaten. Spørsmålene dreide seg om i hvilken grad kartlegging faktisk foregikk og hvilke kartleggingsverktøy som var i bruk. Under- søkelsen ble sendt til alle, det vil si ca. 100 stedlige ledere innen avlastning, dagsentervirksomhet og i botilbud. Gjennomgang av data og analyse gav en oversikt over kartleggingskompetansen og i hvilken grad den ble benyttet. Ved hjelp av surveyundersøkelsen ble stedlige ledere i Etaten tidlig involvert og fikk derigjennom kunnskap om prosjektet, noe som også skulle berede grunnen for implementering. I tillegg til spørsmål om kartleggingskompetanse ble deltakerne oppfordret til å sende inn eventuelle verktøy som de benyttet. En god del kartleggingsskjema ble samlet i denne aller første runden, noe som viste at det faktisk ble utført kartlegging ved lere tjenestesteder. På bakgrunn av de innsamlede kartleggingsverktøyene laget vi høsten 2014 en noe foreløpig digital «verktøykasse» med ulike kartleggingsverktøy, denne ble fylt på etterhvert som nye kartleggingsskjema kom til.

Foto: NICHD, Flickr

Studentinvolvering
Studentene fikk tilgang til Verktøykassen da de tidlig på nyåret 2015 startet opp sin ti ukers Miljø - og aktivitetspraksis. Denne praksisen foregår i hovedsak i Etat for tjenester til utviklingshemmede i Bergen kommune, i bofellesskap, i avlastningsboliger eller på dagsenter. I undervisningen for studenter og veiledere i forkant av praksis ble det formidlet at studenter som så nytte av et kartleggingsskjema fra Verktøykassen var velkommen til å bruke det, men at det var viktig å være opptatt av reelle problemstillinger, ikke å tilpasse problemstillinger til et kartleggingsverktøy de hadde lyst å bruke. Prosjektgruppen fikk samtykke fra studentene til å lese metodedelen i praksisoppgavene deres og eventuelt bruke verktøy/skjema de hadde utviklet eller hentet fra andre steder. Gjennom å lese studentoppgavene kunne vi se hvor mange som faktisk hadde brukt kartleggingsskjema fra Verktøykassen, hvordan de vurderte verktøyene de hadde valgt å bruke, og hvordan de eventuelt hadde tilpasset dem til den tjenestebrukeren de skulle kartlegge. Mange av verktøyene kan endres og tilpasses individuelt, og vi fikk gjennom studentenes arbeid øye på ulike måter å tilpasse verktøyene på. Prosjektgruppen fikk også ideer til nye skjema gjennom verktøy som studenter, i samarbeid med sine veiledere, hadde utviklet i praksis. Disse verktøyene ble videreformidlet til referansegruppen, som vurderte dem, før de eventuelt ble lagt inn i Verktøykassen. Denne type gjennomlesing av oppgaver fra kullene har prosjektgruppen gjennomført i tre år. Flere av verktøyene som nå ligger i Kartleggingsbanken.no er utviklet med utgangspunkt i studentenes arbeid.

Studentinvolvering fra studenter i 3.klasse har også vært viktig i prosjektet. Høsten 2014 hadde vi fire studenter som etter grundig kunnskapsinnhenting, blant annet gjennom intervju med ansatte i ulike tjenestemiljøer i Etaten, laget det første utkastet til et «Før kartlegging» skjema. Skjemaet er sentralt og skal benyttes i forkant av alle kartleggingsprosesser. Det er utviklet for å ivareta så høy grad av medvirkning fra personen det gjelder som mulig, sikre at samtykke er innhentet til gjennomføring av kartleggingen, sørge for at tjenesteytere bare kartlegger det som er nødvendig, samt sikre etisk og faglig kvalitet i kartleggingsprosessen. Skjemaet «Før kartlegging» har vært utprøvd, evaluert og endret flere ganger. Studentene satte seg også inn i litteratur om utvikling av psykiske lidelser og utviklet flere kartleggingsskjema med sikte på diagnostisering av ulike psykiske lidelser. Det medførte en viktig prinsipiell diskusjon i prosjektgruppen; hvem skal ha ansvar for hva? Vi kom fram til at når det gjelder psykiske lidelser må det være en tydelig ansvarsfordeling. Tjenesteytere i bofelleskap osv. må ha verktøy til å oppdage og dokumentere endring i funksjon og atferd. Dersom endringen utløser en konkret mistanke om psykisk lidelse må tjenestebruker henvises til spesialisthelsetjenesten. Habiliteringstjenesten utviklet et skjema hvor endringer i funksjon og atferd kan registreres. Dette er et verktøy som kan avdekke om en person er på vei til å utvikle, eller oppleve en forverring av psykiske lidelser og som har sin rettmessige plass i Kartleggingsbanken. no. Selve diagnostiseringen er en oppgave for spesialisthelsetjenesten.

Foto: Craig Sunter, Flickr

Høsten 2015 hadde to tredjeårsstudenter praksis i prosjektet. De utarbeidet skjemaet «Etter kartlegging» som er ment å benyttes i sluttfasen av enhver kartleggingsprosess. Slik får en datainnsamlingsprosess med bruk av verktøy fra Kartleggingsbanken. no «hode og hale». På bakgrunn av kunnskap om vitenskapelig metode, kartleggingsprosesser, de ulike verktøyene i Kartleggingsbanken.no og empiri fra intervju med ansatte i Etaten startet studentene arbeidet med å utvikle en kurspakke som kan benyttes i kommunene. Denne skal bidra til sikre spredning og implementering av kunnskap om kartleggingsprosesser og bruk av verktøyene. Kurs- pakken inngår nå i Kartleggingsbanken. no. Alle studentene som har deltatt i prosjektet ble fulgt opp av Vernepleierutdanningens representanter i prosjektet. Deres veiledere har vært ansatte i Etaten som også har vært deltakere i referansegruppen.

Høsten 2017 planlegger vi å involvere 2. tredjeårsstudenter og foreta evaluering av prosjektet og den implementeringen som har foregått i Etaten. Studentene skal lage et evalueringsdesign og gjennomføre et pilotprosjekt for å evaluere i hvilken grad tjenesteyterne har kunnskap om, og benytter seg av Kartleggingsbanken.no. Hvordan står det til med bevisstheten om nødvendig kartlegging? Hvem kartlegger og hvordan gjøres det? Følges prosedyrene som er laget for kartleggingsprosesser i Etaten? Bruker studentene Kartleggingsbanken. no der de ser den kan være nyttig? Hensikten er å gjenta evalueringen i 2019 og på den måten følge opp og kvalitetssikre implementeringsprosessen.

Kartlegging, hva innebærer det?
Tjenesteytere observerer og vurderer kontinuerlig det som skjer med tjenestebrukerne og i deres omgivelser Men for å kunne omtale noe som kartlegging må datainnsamlingen være bevisst planlagt og systematisk gjennomført (Bjørndal 2011). Metoden, eller gjennomføringsmåten, kan innebære å gjennomgå journaler på jakt etter hendelser som kan avdekke spesifikk gjentagende atferd. Det kan være innhenting av data gjennom ulike former for observasjon, samtale, intervju, spørreskjema eller en blanding av ulike datainnsamlingsmetoder tilrettelagt for nettopp det fenomenet en ønsker å finne ut av. I Kartleggingsbanken. no ligger skjema, men en rubrikk i et skjema er bare hva tjenesteyter ser etter, metodene eller gjennomføringsmåten avgjør hvordan du skal finne den informasjonen du fyller inn i rubrikkene.

Kartleggingsprosess forstår vi som hele arbeidsprosessen; en undring oppstår, tjenestemiljøet beslutter å undersøke noe nøyere, tjenesteyter samtaler med tjenestebruker og eventuelle nærpersoner og innhenter samtykke, har diskusjoner i tjenestemiljøet rundt valg av verktøy og metoder, gjennomfører nye samtaler med tjenestebruker og nærpersoner, foretar datainnsamlingen og analyserer dataene systematisk. Gjennom hele arbeidsprosessen vil tjenesteyter måtte ta stilling til faglige, etiske og juridiske utfordringer som oppstår. Dersom et tiltak blir resultat av kartleggingsprosessen vil det medføre nye kartleggingsprosesser knyttet til evaluering.

Kunnskap om ulike datainnsamlingsmetoder og deres sterke og svake sider er en forutsetning for å kunne kartlegge, men ikke tilstrekkelig. Du må også være bevisst din egen forforståelse. «Forforståelsen er den ryggsekken vi tar med oss inn i forskningsprosjektet » (Malterud, 2011, s. 40). Vi har alltid en forforståelse basert på kunnskap og erfaringer, som i beste fall er en viktig motivasjon for å forsøke å forstå. Men det kan også medføre at forskeren går inn med skylapper og begrenset horisont (Malterud 2011). Dersom tjenesteyteren har en klar forestilling om årsaken til for eksempel en utfordrende atferd, vil han eller hun kanskje lete etter støtte for denne forståelsen. Forutsetningen for å være åpen for andre måter å forstå utfordringen på er å være bevisst sin forforståelse og aktivt prøve å unngå at den blir en feilkilde. En kartlegging skal alltid ha tjenestebrukeren i fokus. Motivasjonen skal være å forstå hva som skjer og hvorfor, for å i neste omgang kunne tilby en bedre og mer tilrettelagt tjeneste. Men selv om tjenesteyter har tjenestebrukerens beste i fokus skal en være oppmerksom på at det å bli kartlagt i seg selv er inngripende. Det må, så langt det er mulig, gjøres i samarbeid med den det gjelder, på måter som er minst inngripende og best mulig tilpasset, og det skal gjøres med respekt og varsomhet.

Foto: Kimerly Reinhart, Flickr

Kartleggingsbanken.no
Faktaboksen viser hvordan Kartleggingsbanken. no er delt opp i ulike mapper som inneholder ulike skjema fordelt etter område. Hvert skjema, eller verktøy, har en førsteside der det gjøres rede for formål, fremgangsmåte for bruk og opphav. Før skjema legges i kartleggingsbanken.no ber vi om tillatelse hos den som opphavelig har laget verktøyet. Noen verktøy finnes i litteratur og er brukt i ulike varianter, her er ikke tillatelse innhentet. Noen få skjema, eks. Scatterplott, som fanger opp forekomst og Lysarkmetoden, som fanger opp sykliske svingninger, er å finne i flere mapper. Vi vil ikke gå konkret inn på de ulike mappene i denne artikkelen, men to skjema vil bli viet spesiell oppmerksomhet: «Før kartlegging» og «Etter kartlegging», som henholdsvis representerer «hode og hale« i en kartleggingsprosess.

I mappen «før kartlegging» ligger det bare et skjema. Det er spesielt uthevet fordi det skal benyttes i enhver kartleggingsprosess og skal sikre viktige faglige og etiske sider ved kartleggingsprosessen. Det skal hjelpe tjenesteyterne til å være bevisst på, og ivareta retten, tjenestebrukere har til deltagelse, respektfull tilnærming og medbestemmelse gjennom hele kartleggingsprosessen (Helsedirektoratet, 2015b). I skjemaet skal begrunnelse for oppstart av kartlegging oppgis, hvilke vurderinger som ligger til grunn og hvorfor tjenesteyter eller tjenestemiljøet anser kartleggingen for å være nødvendig. På hvilken måte mener tjenestemiljøet at kartleggingen kommer tjenestebrukeren til gode? Skjemaet etterspør bakgrunnsinformasjon. Med det ønsker vi å bevisstgjøre tjenesteyterne på å sjekke ut hva som foreligger av journaler, rapporter, annet datagrunnlag og informasjon fra tidligere. Det kan gi en pekepinn på hvor kartleggingen bør starte. Skjemaet etterspør også hvilke andre samarbeidspartnere som kan være aktuelle, samt hvilke arenaer kartleggingen bør foregå og hvem som eventuelt skal bistå.

En viktig del av skjemaet omhandler samtykke. Har tjenestebrukeren samtykkekompetanse? I følge Pasient - og brukerrettighetsloven § 4-3 2.ledd kan samtykkekompetanse bortfalle helt eller delvis dersom personen åpenbart ikke forstår hva samtykke gjelder. Spørsmålet om samtykkekompetanse er nøye knyttet til hvordan informasjonen er tilrettelagt og tjenesteyterne skal strekke seg langt for å tilpasse informasjonen til den det gjelder. Det kan uansett være nyttig å skjelne til Helsedirektoratets momenter i vurderingen og tilpasse dem til det saken gjelder:

  • evne til å uttrykke et valg
  • evne til å forstå informasjon som er relevant for beslutningen om helsehjelp
  • evne til å anerkjenne informasjonen i sin egen situasjon, spesielt i forhold til egen lidelse og mulige konsekvenser av de ulike behandlingsalternativene
  • evne til å resonnere med relevant informasjon i en avveining av de ulike behandlingsalternativene (Helsedirektoratet, 2015a, s. 38)

Mange vil, selv om der er mangler i samtykkekompetansen, ha oversikt og forståelse for deler av prosessen. Her blir det sentralt å vurdere i hvilke situasjoner og på hvilken måte tjenestebrukeren kan delta, og involvere personen der det er mulig. Skjemaet etterspør også hvem som har vurdert samtykkekompetansen til personen i denne situasjonen. Det kan være en lege, eller en i tjenestemiljøet som kjenner vedkommende godt, avhengig av hva saken gjelder. Dersom personen ikke selv kan samtykke må verge eller pårørende bli forespurt på vegne av vedkommende. Resten av skjemaet inneholder spørsmål som i sum kan forstås som spørsmål om faglig forsvarlighet.

Kravet om faglig forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet bestemmes av normer utenfor loven. Forsvarlighetskravet er forankret i anerkjent fagkunnskap, faglige retningslinjer og allmenngyldige samfunnsetiske normer. Innholdet i forsvarlighetskravet endrer seg dermed i takt med utviklingen av fagkunnskap og endringer i verdioppfatningen i samfunnet (Helsedirektoratet, 2015a, s. 80).

Faglig forsvarlighet kan handle om hvordan informasjon gis og samtykke innhentes, valg av verktøy (hvilket skjema skal vi bruke, hvordan skal det eventuelt tilpasses) og valg av datainnsamlingsmetoder (gjennomgang av rapporter, observasjon, samtale og intervju). Ikke alle livsområder er dekket i Karteggingsbanken.no. Blant annet er det mangler knyttet til områdene nettverk og selvbestemmelse. Kanskje må tjenestemiljøet selv lage et egnet kartleggingsverktøy basert på tilgjengelig kunnskap og allmenngyldige samfunnsetiske normer, spesielt tilpasset situasjonen og personen det gjelder. I så fall må det foreligge en nøyaktig beskrivelse slik at de berørte kan få kunnskap om og forståelse for hva, hvordan og hvorfor kartleggingen gjennomføres. I skjemaet «Før kartlegging» skal det nedtegnes hvilken kompetanse som kreves av den som er ansvarlig for kartleggingsprosessen og hvilken oppfølging og veiledning som er nødvendig dersom også andre tjenesteytere skal utføre kartleggingen. En systematisk kartlegging forutsetter at de involverte lojalt følger opp arbeidet. Dersom målet er å avdekke en persons søvnmønster vil det kunne medføre skjevrapportering, og etterfølgende uheldige tiltak, dersom datainnsamlingen er mangelfull.

I etterkant av datainnsamling og analyse skal skjemaet «Etter kartlegging» fylles ut. Hensikten er å oppsummere kartleggingsprosessen og fange opp eventuelle endringer som har skjedd underveis. I en kartleggingsprosess kan uforutsette forhold oppstå. Kanskje kartleggingen har tatt lenger tid enn planlagt, muligens er datainnsamlingsmetoder blitt endret, eller at personer og arenaer som i utgangspunktet ikke var vurdert som sentrale måtte involveres. Også tjenestebrukerens faktiske medvirkning skal noteres her. I forkant av kartleggingsprosessen hadde tjenesteyterne kanskje en forventning om at tjenestebrukeren bare i liten grad ville vise interesse og deltagelse. Men dersom en underveis i prosessen opplevde noe annet vil skjemaet kunne fange opp viktige ressurser hos personen. «Etter kartlegging» skal vise resultatet av kartleggingen og hvilke funn som er nyttige å ta med videre. Mellom resultat og funn ligger analysen som er «... et granskningsarbeid der utfordringen ligger i å finne ut hva materialet har å fortelle» (Dalland, 2012, s. 144). Hvordan kan vi forstå resultatene? Etter å ha sortert og sammenholdt data fra hele kartleggingsprosessen, kanskje bestående av rapporter, samtale med involverte og observasjon og samtale med tjenestebruker, viser funnene for eksempel at det er stor sannsynlighet for at de gjentatte søvnløse periodene har sammenheng med endring i psykisk helse. I så fall vil en under rubrikken: «Blir tiltak satt i verk?», svare ja, og ansvarlig for tjenesten vil ta opp problemstillingen med fastlegen som da kan henvise til videre utredning i spesialisthelsetjenesten. Som et siste punkt i skjemaet skal en vurdere prosessen som helhet, noe som i neste omgang kan føre til nye kartleggingsprosesser.

Foto: darkday, Flickr

Implementering av Kartleggingsbanken.no
Både 1. og 2. års studenter ved vernepleierutdanningen i Bergen skriver kartleggingsoppgaver knyttet til praksis. Læringsutbytte har fokus på at de skal tilegne seg kunnskap om systematiske arbeidsmodeller der kartlegging inngår som en viktig del. I første studieår skal studenten kartlegge og analysere sine funn, mens de i andre studieår også skal planlegge et tiltak og skissere en evaluering. Siden 2015 har studentene fått undervisning sammen med sine praksisveiledere i forkant av praksis i andre studieår. Undervisningen har omhandlet kartleggingsprosessen som sådan, metoder som observasjon, samtale og intervju og hvordan dette kan benyttes til å fylle ut kartleggingsskjema. Kildekritikk og ulemper ved å bruke skjema er også berørt. Gjennomgang av kurspakken som ligger i Kartleggingsbanken.no er en sentral del av undervisningen. Denne undervisningen, som er tydelig rettet mot praksis og de oppgaver som studentene skal arbeide med i praksisperioden, kommer i tillegg til den vanlige undervisningen om vitenskapsteori og metode som studentene får i løpet av studiet.

I Etaten har vi arbeidet med implementering av kunnskap om kartleggingsverktøy og kartleggingsprosesser på flere måter:

  • Det har fra oppstart av prosjektet vært viktig for oss å sikre ledelsesforankring. Survey undersøkelsen som ble sendt til alle stedlige ledere var i så måte viktig. Videre er det jevnlig informert om prosjektet på ledersamlinger. En ny survey vil bli gjennomført på ledernivå senhøsten 2017 (ref. studentprosjekt som er nevnt tidligere).
  • Tidlig i prosjektet etablerte vi referansegruppen. Medlemmene har hatt høy involvering i prosjektet og ansvar for videreformidling av status i egen resultatenhet.
  • Prosjektgruppen har jevnlig bidratt med informasjon på Etatens årlige fagdager. Medlemmer i referansegruppen har pilotert kurset om bruk av Kartleggingsbanken. no i egen resultatenhet og holdt kurset på fagdagen i mai i år. Ca 300 ansatte fra Etaten deltok denne dagen.
  • Opplæring av lokale kursholdere er nå i gang, to fra hver resultatenhet, 26 i tallet.
  • Fra oppstart av prosjektet har praksisveiledere fra Etaten deltatt på praksisforberedende undervisning sammen med studentene om kartleggingsverktøy og kartleggingsprosesser. Dette har vært av stor nytteverdi.
  • Sist, men ikke minst, er det utarbeidet en egen prosedyre som skal sikre dokumentasjon av kartlegging som er utført i tjenestebrukers pasientjournal.

Tidlig i implementeringsarbeidet støtte vi på utfordringer vedrørende dokumentasjon. Bergen kommunes pasientjournalsystem støttet ikke bruk av PDF format. Vi har løst utfordringen vedrørende dokumentasjon ved ovenfor nevnte prosedyre, samt at kun skjemaene «Før kartlegging» og «Etter kartlegging» er lagt i skjemabehandling i pasientjournalene.

Også i Habiliteringstjenesten er kurspakken gjennomført som et ledd i kunnskapsspredning. Kartleggingsbanken.no er i utgangspunktet ikke ment for Habiliteringstjenesten, her benyttes verktøy som krever mer spesialisert kompetanse. Men det er sentralt for Habiliteringstjenesten å ha kunnskap om Kartleggingsbanken.no og kunne oppfordre kommunene de samarbeider med til å ta kurset og Kartleggingsbanken i bruk.

Foto: brewbooks, Flickr

Resultat
Prosjektgruppens mål var å gjøre de innsamlede verktøyene tilgjengelig for flere kommuner. Vi måtte finne en egnet vert som var villig til å videreføre arbeidet. Av aktuelle samarbeidspartnere landet vi på Stiftelsen SOR. SOR er en sosialpolitisk interesseorganisasjon som arbeider med informasjons- og kompetanseformidling, fagutvikling og sosialpolitiske innspill, med særlig fokus på holdningsarbeid og bevisstgjøring om utfordringer og utviklingsmuligheter hos personer med utviklingshemming (Samordningsradet.no u. d.). I den forbindelsen ble det utarbeidet egen logo og Kartleggingsbanken.no fikk sitt eget domene. Kartleggingsbanken.no har i tillegg fått sin egen sentralt plasserte arkfane på SOR sin nettside. Siden høsten 2016 har Kartleggingsbanken.no vært tilgjengelig her og blir aktivt benyttet av studentene ved vernepleierutdanningen i Bergen, på alle årstrinn, i forbindelse med praksis og oppgaveskriving. I Etaten arbeider ressurspersonene i referansegrupen aktivt med kursing i sine resultatenheter. Evalueringsprosjektet vi planlegger høsten 2017 gjennomføres kanskje på et for tidlig tidspunkt i en implementeringsprosess, men det kan likevel avdekke om Kartleggingsprosjektet har medført en holdningsendring. I tillegg håper vi å få svar på om tjenesteyternes kunnskap om og forståelse for å gjennomføre nødvendig systematisk kartlegging har økt. Forhåpentligvis vil dette fremkomme enda tydeligere ved evalueringen i 2019.

For deltakerne har prosjektet ført til en tydeligere forståelse av oppgavefordelingen mellom første- og andrelinjetjenesten (spesialisthelsetjenesten). I førstelinjetjenesten (i kommunen) skal man ivareta den som er hjelpetrengende, forebygge, oppdage behov og samarbeide om å løse oppgaver som i sum skal ivareta den enkeltes behov for tjenester. Fastlegen har en sentral rolle i alle helsespørsmål og er den som vurderer henvisning til spesialisthelsetjenesten dersom det oppstår behov som ikke kan løses i førstelinjetjenesten. Fastlegen trenger gode beskrivelser fra omgivelsene for å kunne ivareta personer som ikke selv kan beskrive sine symptomer og aktuelle problemstillinger. Her har pårørende og kommunale tjenesteytere en viktig rolle!

Veien videre
Kartleggingsbanken.no er ment å være en ressurs der studenter og tjenesteytere kan finne egnede kartleggingsverktøy. For at den skal være oppdatert og dekkende innen alle områdene er det behov for at fagfolk og fagmiljøer deler verktøy ved å gjøre disse tilgjengelige i banken. Vi vil derfor oppfordre alle som sitter på et godt verktøy, som ikke krever noen form for sertifisering, om å sende det til kartleggingsbanken@sorpost.no. En redaksjon bestående av personer som har fulgt prosjektet fra oppstart vurderer innsendte verktøy og publiserer de som er godt egnet for formålet. Slik ser vi for oss at Kartleggingsbanken. no kan utvikles og bli enda mer relevant for studenter og fagmiljøer.

Referanser

  • Aldringoghelse.no: «Helsesjekk ved utviklingshemming». Lenke
  • APA. (2013). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, 5th revision. Arlington: American Psychiatric Association
  • Bjørndal, C.R. (2011). Det vurderende øye. Observasjon, vurdering og utvikling i undervisning og veiledning. Oslo: Gyldendal akademisk
  • Dalland, O. (2012). Metode og oppgaveskriving. Oslo: Gyldendal akademisk Helsebiblioteket u. d. Lenke
  • Helsedirektoratet, (2015a). Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Lenke
  • Helsedirektoratet, (2015b). Pasient - og brukerrettighetsloven
  • med kommentarer. Lenke
  • Helsedirektoratet (2017): Kartlegging av helse- og omsorgstilbudet til voksne med habiliteringsbehov. Lenke
  • Løkke, J.A., & Salte, G. (2012). Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering. Norsk tidsskrift for atferdsanalyse. 2012 (1), 38-41.
  • Malterud, K. (2011). Kvalitative metoder i medisinsk forskning. Oslo: Universitetsforlaget 3.utg.
  • Regjeringen.no: «Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017 - 2019)» Lenke
  • NAKU (2007) «Den medisinske diagnosen Psykisk utviklingshemming» Lenke
  • NAKU (2010): «Helseoppfølging av personer med utviklingshemming» Lenke
  • Owren, T. & Linde, S. (red.) Vernepleiefaglig teori og praksis: Sosialfaglige perspektiver. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Regjeringen.no: «Samhandlingsreformen i kortversjon» Lenke
  • Samordningsradet.no u. d. Lenke
  • St.meld. 47. (2008-2009) Samhandlingsreformen: rett behandling- på rett sted- til rett tid.

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 4/2017. For å få de ferskeste artiklene først må du abonnere på SOR Rapport.