Avhandlingens fulle tittel er: "Lovregulert tvang og refleksiv praksis: en studie av hvordan innføringen av sosialtjenestelovens kapittel 6A påvirker utformingen og gjennomføringen av tjenestene til utviklingshemmede som oppfattes å ha utfordrende atferd". Her finner du selve avhandlingen

Og her finner du opponentens referat fra avhandlingen

Sammendrag av avhandlingen 

Fram til 1991 var offentlige helse- og omsorgstjenester til utviklingshemmede institusjonsbaserte, hjemlet i sykehusloven og lagt til det fylkeskommunale Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU). Sosialpolitiske strømninger internasjonalt og nasjonalt førte til at man også i Norge i stigende grad la vekten på hjemmebaserte tjenester forankret i lokalsamfunnet. For tjenestetilbudet til utviklingshemmede i Norge ble denne omstillingen gjennomført i en større reform i perioden 1991 til 1995, en omsorgsreform hvor ansvaret for tjenestene i hovedsak ble overført til kommunene og lagt under sosialtjenesteloven og kommunehelestjenesteloven.

En annet viktig faktor for den omfattende og raske reformen, var de kritikkverdige bo- og leveforholdene som eksisterte under institusjonsomsorgen. Rettssikkerheten til utviklingshemmede hadde en svak stilling, og tjenesten bar flere steder også preg av sterk kontroll og styring fra personalets side.

I tiden før avviklingen av HVPU fantes det forskrifter under sykehusloven som regulerte adgangen til bruk av tvang og makt, og var på flere områder å sammenlikne med bestemmelser om bruk av tvang og makt som fantes innen psykisk helsevern. Med avviklingen av institusjonsomsorgen og overgangen til hjemmebaserte tjenester, ble det ikke utformet egne lovregler eller forskrifter for bruk av tvang overfor utviklingshemmede. Dette kan sees som uttrykk for en oppfatning om at tvang som ledd i offentlig tjenesteyting i det private hjem ikke var ønskelig. Om enn ikke ønskelig så oppsår det situasjoner hvor tjenesteyterne anser det nødvendig å gripe inn overfor tjenestemottaker med tvang for å forhindre vesentlig skade som denne påfører seg selv, andre eller på eiendeler. I tiden etter avviklingen av HVPU hadde man imidlertid verken lovregler eller forskrifter som hjemlet slik tvang, og som dermed gjorde at slik tvangsbruk ikke var i samsvar med legalitetsprinsippet og derfor heller ikke legal. Rettssikkerhetsspørsmålet og behovet for egne lovregler i forhold til bruk av tvang var alt diskutert ved avviklingen av institusjonene, men først i 1999 ble egne lovregler iverksatt etter en lengre debatt. Norge ble kritisert for å ville innføre slike bestemmelser, ikke minst fordi de åpnet for bruk av tvang hjemme hos tjenestemottaker i hans/ hennes private hjem, og det ble anført at behovet for og bruk av tvang best kunne motvirkes og forhindres gjennom utdanning og supervisjon av tjenesteyterne.

Høgskolen i Sør-Trøndelag og Trondheim kommune gjennomførte i perioden 1999 til 2002 et prosjekt om kompetanseutvikling som alternativ til bruk av tvang og makt kalt "Kompetanseprosjektet". I tillegg til at det ble gjennomført en lengdesnittsundersøkelse, ble det i 2002 foretatt gruppeintervjuer i seks arbeidsmiljø som yter tjenester til utviklingshemmede som beskrives å ha krevende og utfordrende atferd. Fra lengdesnittsundersøkelsen kunne man ikke påvise at utdanning alene kunne tilskrives de endringene man fant i forhold til bruk av tvang overfor tjenestemottakerne. En praksis som endret seg fra rigide og til dels repressive tiltak, til mer dynamiske og brukerstyrte tjenester. I gruppeintervjuene framkom det at tjenesteyterne hadde et ambivalent forhold til utdanning, som spente fra at utdanning er helt nødvendig til at utdanning er oppskrytt. Når det gjelder praksis eller det en kan kalle erfaringsbasert kunnskap, så er synet mer ens, hvor informantene vektlegger kjennskapet til tjenestemottakeren og en individuell tilpassing som viktig, og at personlige egenskaper hos tjenesteyter er alfa og omega. Imidlertid forteller informantene om en faglighet styrt av faglige regler omtalt som miljøregler, hvor viktigheten av en ens og felles være- og handlemåte i forhold til tjenestemottaker var det viktigste. En handlemåte hvor det kunne forekomme til dels repressive tilnærminger hvor utholdenhet i forhold til maktkamper og konflikter med tjenestemottaker var viktig egenskap hos tjenesteyterne. Denne tilnærming eksisterte i alle seks arbeidsmiljøene i større eller mindre grad, og svekker noe av den vekten som flere la på viktigheten av en individuell tilnærming overfor tjenestemottaker. Flere av informantene fortalte at de til tider vegret seg for å gjennomføre enkelte tiltak, noen sa at de skjemtes over hva de hadde vært med på, og at de selv helst ville løst noen av de situasjonene som kunne oppstå på helt andre måter, men at de var underlagt en kollektiv tilnærming ofte kontrollert av det de omtalte som ekspertene. Selv tjenesteytere med høyere utdanning innen helse- og sosialfagene opplevde seg underlagt slike bestemmelser, og oppfattet seg som fratatt muligheten til å utøve egne faglige skjønnsvurderinger, til tross for eller nettopp på grunn av at de ville ført til en mer dynamisk tilnærming.

De endringene som skjer i måten tjenesteyterne utfører tjenestene på, hvor man i stigende grad vender seg bort fra denne kollektive og regelstyrte tilnærmingen, blir av informantene omtalt som skillet mellom før og nå. Et skille som dreier seg om før og etter at lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt ble innført. De nye lovbestemmelsene åpner til en viss grad for bruk av tvang, og kan slik sett oppfattes som å videreføre noe av den praksisen som allerede eksisterte. Det nye er imidlertid at lovbestemmelsene har som formål å unngå bruk av tvang gjennom å kreve at andre løsninger først skal være prøvd, og at dersom tvang vurderes brukt så skal det dokumenteres at dette er etisk og faglig forsvarlig. Bestemmelsene stiller også ufravikelige krav til den saksbehandlingen som skal ligge til grunn, hvor blant annet kravet om individuelle planer, medisinske utredninger og diagnoser av ny dato, og krav om veiledning fra spesialisthelsetjenesten er noen. Dette aktualiserer tjenesteyternes helse- og sosialfaglige utdanninger på måter som den tidligere kollektive praksisen undertrykte, og fremmer etisk og faglig refleksjon hvor både den forståelsen man har av tjenesteyter og nødvendigheten av å ha en mer dynamisk tilnærming hvor hendelser og andre nødvendige hensyn tillegges betydning.

Avhandlingen drøfter med dette hvordan lovregler i visse tilfeller kan virke normdrivende i arbeidsmiljøer som har en praksis som bryter med det man mer allment oppfatter som normativt akseptabelt. Det pekes også på at sentrale myndigheter kan måtte gjøre bruk av virkemidler i reformprosesser som ikke utelukkende er ideologiske, men som også griper inn i de rollene som er etablert og ikke minst de prosedyrene, i dette tilfellet miljøreglene, som benyttes. I miljøer som er regelstyrt kan det med andre ord være nødvendig å ta i bruk lovregler som på samme måte virker regelstyrende i retning av å kreve refleksjon og dynamisk intervensjon der dette ansees som et nødvendig virkemiddel for å sikre gode omsorgstjenester og en refleksiv praksis.