Denne avhandlingen fokuserer på hvordan norsk presse er med på å lage representasjoner av åndssvakhet, eller psykisk utviklingshemming, etter den andre verdenskrig og frem til midten av 1960-årene. Det blir undersøkt hvilke personer som uttaler seg på vegne av gruppen og hvordan representasjonene forandrer seg over tid. Undersøkelsen tar for seg 5000 artikler fra over 200 norske aviser. Materialet blir behandlet kvalitativt og analysen er i hovedsak en tekstanalytisk tilnærming.

Resultatene kan inndeles i tre hoveddeler som viser at etterkrigstiden frem til ca. 1950 er en periode hvor representasjonene av åndssvakhet er preget av krigens retorikk med en sammenligning av for eksempel forholdene på norske institusjoner med konsentrasjonsleirene i Tyskland. I tillegg til å karakterisere de åndssvake både som stakkarslige og hjelpeløse, blir de også som presentert som delvis farlige, blant annet på grunn av rasehygieniske tankegods og ikke minst fordi de ble forbundet med landssvik. Den andre perioden på 1950-tallet viser de åndssvake som en del av en veldedig diskurs med sterke elendighetsbeskrivelser for å samle støtte og penger. Da institusjonene etter hvert bygges presenteres "helbredelsen" i form av glade barn i sine nye hjem. De har funnet sin plass i samfunnet. På 1960-tallet kommer normaliseringen på dagsordenen blant annet med Arne Skouens artikler om "de som faller utenfor". På 1950-tallet ser man foreldrene som aktive aktører i det veldedige arbeidet og de er derfor godt fremme i mediebildet. Med foreldrene kommer en større synliggjøring av åndssvakhet, og dette bidrar til at publikum får en sjanse til å identifisere seg med mange av de dilemma som denne funksjonshemmingen innebærer.

Arbeidet er utført ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.