«Det er ikke mange dager jeg er så glad som i dag. Jeg vil takke både forslagsstillerne, komiteen og statsråden for at man nå har gått inn for å evaluere reformen. Det er nødvendig, også fordi vi på en måte igjen må bekrefte prinsippene i reformen. Det arbeidet startet barne-, likestillings- og inkluderingsministeren da han sendte ut brev til alle institusjoner og kommuner om informasjons- og utviklingsprogrammet på dette området. Det er helt nødvendig at vi gjør det. Jeg var kommunepolitiker da reformen ble gjennomført, og det var en stor snuoperasjon, det kan jeg love. Det man ser nå, er at man på en måte sklir litt tilbake igjen i særomsorgstenkningen.
Derfor er jeg også, i likhet med min kollega, litt overrasket over at det er Venstre som her trekker fram institusjoner som en løsning for noen, mens utgangspunktet er det stikk motsatte – det er det vi ikke skal ha.
Denne saken handler, som flere har sagt, bl.a. representanten Dåvøy, om ikke-diskriminering og likestilling. Det handler ikke bare om enkeltmenneskets behov, men det handler også om utviklingshemmedes ønsker for sine liv, som er like legitime som ønskene til hvem som helst av oss i våre liv. Dette informasjons- og utviklingsprogrammet som er sendt ut fra BLD, skal gå til alle statlige etater. Det betyr at de må se gjennom sin måte å jobbe på. Det bør også være et krav til alle partier som sitter her nå og bekrefter at det er det de vil, å gå tilbake til sine partier i alle kommunestyrer og sørge for at dette blir gått gjennom der, for der tror jeg det er mye å hente.
Så til punktet om arbeid. Der har vi i arbeids- og sosialkomiteen nå sagt at vi ønsker å få kartlagt behovet for varig tilrettelagte arbeidsplasser enten i skjermede bedrifter, eller i ordinært arbeidsliv, og at man kan skille ut de tiltakene som handler om arbeid for folk som trenger tilrettelagt arbeid. For det handler ikke om tiltak, det handler om arbeid, og det er noe staten må bidra til i sterkere grad enn den gjør i dag. Det er gode tiltak. De er så gode at de også blir brukt for mange andre enn dem som har utviklingshemming, og derfor er det dessverre slik at flere med utviklingshemming som bør få tilbud, i dag står uten.
Så til medisinering. Det er et tema jeg har jobbet mye med i andre sammenhenger, og jeg er helt overbevist om at for utviklingshemmede, i likhet med eldre, er bivirkninger av medisiner som ikke blir diagnostisert som det, men som ny sykdom.»
«Det er slik at mange typer medisiner kan gi ganske alvorlige bivirkninger, sjøl i lave og vanlige terapeutiske doser. Jeg har gjennom mitt arbeid med sosialpolitikken blitt mer og mer oppmerksom på at en del av disse bivirkningene blir diagnostisert igjen som en ny sykdom, gjerne en psykisk sykdom, og at man da igjen får medisiner for å kurere en bivirkning av en medisin. Dette fører ofte til alvorlig sykdom, og tilstander der man er mindre i stand til å ta vare på seg sjøl og langt mindre ha glede av livet. Jeg tror at dette er en veldig viktig side av omsorgen for utviklingshemmede, at man må se gjennom hvordan man bruker medisiner. Det har vært noen eksempler som har vært trukket fram når det gjelder det, som har vært svært alvorlige.
Representanten Skoland trakk fram eksempelet i Stange, som jeg også har interessert meg for. Det mest interessante med saken – synes jeg – var kanskje ordføreren i Stanges kommentar, der han sa at dette må faktisk kommunen ha et ord med i laget på, for kanskje de bor slik at det blir for dyrt for oss. Jeg tenker at den kommentaren sier alt om hvordan situasjonen mange steder er, at man synes at man har rett til å regne på noen mennesker her i verden, om hvor mye de koster og om de skal få lov til å ta sine valg i sine liv, slik som oss andre. Derfor er prinsippene her at man skal få lov til å velge den boformen man vil sjøl, og bo der man vil sjøl.
Så til slutt til FN-konvensjonen. Det er riktig at arbeids- og sosialkomiteen har bedt om framdrift på dette. Spørsmålet ligger til Utenriksdepartementet.
Norges praksis på dette området er meget streng – man skal ikke bare ha vedtatt, men også implementert hver eneste lovparagraf som kreves for konvensjonens bestemmelser. Der er det sånn at Stortinget har vedtatt alle lovbestemmelser, men det mangler finansiering på en liten bit av vergemålsloven.
For å si det sånn – det står ikke på oss. Vi ønsker å få denne ratifikasjonen på plass, for jeg tror at for Norges vedkommende har vi en klar intensjon om å gjennomføre det. Problemet er at man verserer på en måte på en slags internasjonal verstingliste, over dem som ikke har ratifisert, sammen med mange land som har gjort svært mye mindre, men som har ratifisert.
Når det gjelder akkurat dette temaet, er det nok viktigere internasjonalt hva Norge gjør, enn om det har noen spesielle konsekvenser for politikken vi fører i praksis her hjemme.»
Innlegg i Stortingsdebatt 6. desember 2011.