«Mange talere har gått 20 år tilbake, jeg vil starte over 40 år tilbake, i det skjellsettende året 1968. Da arrangerte International League of Societies for Persons with Mental Handicap sin generalforsamling i Jerusalem. Arne Skouen deltok fra Norge. De vedtok en erklæring som i 1972 i en litt endret form ble vedtatt av FN. Der heter det:
«Den psykisk utviklingshemmede har rett til forsvarlig medisinsk behandling og fysisk rehabilitering og til en utdannelse, trening, utrustning og veiledning»
– og så kommer det viktige:
«som kan sette ham i stand til å utvikle sine muligheter og evner så langt det på noen måte er mulig, uansett hvor sterkt utviklingshemmet han er.»
Dette innledet en revolusjon der normalisering ble hovedbegrepet. Normalisering betyr ikke å bli normal, men å ha rett til en normal tilværelse, dvs. likestilling med alle andre med hensyn til rettigheter og plikter. Det kunne se ut som om det gikk fort, men det tok altså 20 år fra FN ga de psykisk utviklingshemmede deres menneskerettigheter, til ansvarsreformen ble vedtatt. I 1974 begynte en ung pleiemedhjelper på Dagsrudheimen, hun het Karin Mathiesen, senere kjent som forfatteren Karin Fossum. Hun skrev i et dikt fra Dagsrudheimen:
«I morgen
Skal alle anklagene dine
Være berettiget
Alle påstandene
Sanne»
Nå har det gått 20 år fra ansvarsreformen. Ser vi tilbake, har det skjedd enormt når det gjelder menneskeverd og synet på utviklingshemmede. Men det er grunn til å være bekymret likevel. Derfor er det gledelig at komiteen nå står samlet i sine kommentarer, og ikke minst at komiteen og alle talerne her i dag – kanskje med unntak av forslagsstilleren fra Venstre – understreker ideologien i ansvarsreformen. Det er viktig fordi vi opplever en del angrep på dette i dag. Noen hevder at det har gått for langt, normalisering kan ikke være idealet osv. Ikke minst er det – som mange har vært inne på – er dette viktig ved planlegging av nye boliger, sånn at vi ikke legger opp til nye institusjoner. Dette handler selvfølgelig om penger. Det er et stort press på at kommunale tjenester skal bli billigere og mer effektive. Men dette er et område hvor det veldig ofte ikke er mulig uten at det går ut over kvaliteten.
Utviklingshemmede er like forskjellige som deg og meg, ja – de er faktisk mer forskjellige. Det betyr at de og deres pårørende må få gjøre sine valg for livet, akkurat som oss. Men de er likevel, som gruppe, mennesker som ikke så lett taler sin egen sak. Derfor er de mer enn andre avhengige av å ha andre som taler deres sak. Jeg er så heldig å ha en multifunksjonshemmet søster som har en egen bolig. Jeg kan besøke henne i boligen, og når jeg tar med meg utlendinger på besøk til henne, er det det de sitter igjen med som inntrykk – det er det som imponerer dem mest med Norge. Dette er den norske velferdsstaten på sitt beste. Men ikke alle utviklingshemmede og deres familier har det slik. Derfor er det viktig å evaluere ansvarsreformen, ikke for å skifte kurs, men for å se om målene er nådd.»
Lars Egelands innlegg fra Stortingsdebatten 6. desember 2011