Raushetens grenseland «Alle skal med?»

Dette er en bok som virkelig kan anbefales.
Den har sjel og kommuniserer fra hjerte til hjerte.
Vi er vant til å lese oss opp på sterkt faglig orienterte bøker. Imidlertid: Denne boken er annerledes. Forfatteren selv, Kristin Molvik Botnmark, har en utviklingshemmet datter og har grepet til pennen for å beskrive sine hverdagsopplevelser med Selma. Vi følger Selma i hjem, i skole, i fritid og i venneflokk. Nærbildet av Selma gjør at vi er nødt til å bli glad i henne. Botnvik beskriver også møtet med det såkalte Velferds-Norge og reiser spørsmålet med hjertesukket «Alle skal med?»
Bokomtale ved høyskolelektor Geir Lahnstein, Handelshøyskolen BI
 
I innledningen i boken leser vi disse tankevekkende ordene: «...Det blåser en vind over oss. En lett bris av mangfold og raushet: Alle skal med. Vi skal dele og heie på hverandre. Ved å være åpne, vise vår sårbarhet og egen feilbarlighet, vil rausheten omfavne oss. Helt fantastisk er det! Eller? Det skurrer i mine ører. Det er bare så vidt et pust igjen av denne brisen her jeg står sammen med Selma. Hun som ikke er som alle andre fordi hun ble syk og fikk en hjerneskade. Datteren min. Om det er vanskelig, spør du? Ja, det er det. Det er byrdefullt. Men vet du hva? Det byrdefulle er ikke bare funksjonshemmingen. Det vanskeligste er alle steinene om legges til byrden. Én stein er uforstanden. Den andre er byråkratiet. En tredje er helsevesenet. Nok en stein er skolen. Etter hvert kommer mangel på arbeid og bolig. Respektløsheten og ekskluderingen er de steinene som virkelig tynger. Men det aller verste er at vi ikke snakker om dette! Ikke engang i raushetens navn.» 
 
Trass i bokens alvor går overhodet ikke Botnmark i den fristende fellen det er monomant å elendighetsbeskrive skole eller det offentlige helse- og omsorgstilbudet. Tvert imot erfarer vi en profesjonell nyansering. Hun løfter også frem enkeltstående eksempler på fremragende menneskelig varme, medfølenhet og topp faglighet, som viser en rørende omsorg for Selma. Vi kan godt kalle disse flotte menneskene «engler sendt fra himmelen», skriver hun. Men likevel er hovedinntrykket at det offentlige tjenesteapparatet har et vesentlig forbedringspotensial. Og det er både tragisk og meget tankevekkende at mammaer og pappaer må hente frem så ekstremt mye mentale ressurser for å tilkjempe soleklare rettigheter for barna sine.
 
IOP, Individuell opplæringsplan, som fremheves som et ønskverdig og prioritert mål og ideal i alle regjeringserklæringer, er på ingen måte en selvfølge når det gjelder iverksetting ute i praksisfeltet. Bokens struktur, eller kall det oppbygging, er glimrende. Botnmark har foretatt en rekke åpenhjertige intervjuer med familier som har stått i liknende situasjoner. Blant annet får vi en innsiktsfull beskrivelse av hvordan ordfører i Asker kommune, Lene Conradi, mestrer sin livssituasjon. Hun er mamma til et barn med spesielle behov. Disse livshistoriene fletter seg naturlig inn i en komposisjon som gir leseren en rød tråd gjennom boken, men hvor Selma elegant forblir hovedpersonen. Botnmark har en fremragende penn. Griper du tak i boken og setter deg ned i go ́stolen klarer du ikke å reise deg før boken er ferdiglest.
 
Det er mitt hjertens ønske at også sentrale helse- og skolepolitikere leser boken. Det vil gi dem et klart pådriv til å finne ut av hva som skjer nedover i rekkene i den kommunale organisasjon. Det er så opplagt behov for en kvalitetssikring av både hva som skjer i skolen og når det gjelder tjenestetilbudet i sykehus og i det kommunale tjenesteapparatet.
 
Til slutt: For egen del underviser jeg i faget helseledelse ved Handelshøyskolen BI. Der snakker vi mye om kompetanse. Jeg har selv lært noe i møte med Selma, noe jeg vil bringe videre: Viktigheten av å tilegne seg «raushetskompetanse»!