Barnehage for alle

Hvordan kan vi utvide og lage fellesskap som er romslige nok til å romme alle barn, også barn med nedsatt funksjonsevne? Temaet for denne artikkelen har blitt aktualisert gjennom mange års arbeid med spesialpedagogiske tiltak i barnehagen. Et dypdykk i Positiv atferdsstøtte har gitt nyttig kompetanse og retning for skrivingen. Artikkelens formål er å skape refleksjon over spesialpedagogikkens form, uttrykk og muligheter i en barnehage for alle.
Foto: Lucie Provencher, Flickr (CC: BY-SA 2.0)

Tekst: Anna Marie Særheim Nilssen, Sandnes kommune

Helhetlig tilnærming 
I rammeplan for barnehager pålegges barnehagen å tilpasse det allmennpedagogiske tilbudet etter barnas forutsetninger og behov og sørge for at barn som mottar spesialpedagogisk hjelp, inkluderes i barnegruppa og i det allmennpedagogiske tilbudet (Kunnskapsdepartementet, 2017). Barnehagen skal jobbe ut i fra en helhetlig tilnærming til barns utvikling. Det betyr at lek, omsorg, læring og danning skal ses i sammenheng (Kunnskapsdepartementet, 2017). I virkeligheten kan dette by på utfordringer. Av ulike grunner blir det spesialpedagogiske arbeidet ofte noe som skjer på siden av fellesskapet. Det blir viktig å løfte opp disse utfordringene og jobbe aktivt for å styrke forbindelseslinjene mellom det spesielle og det generelle for å fremme utvikling og inkludering. 

Inkludering 
En barnehage for alle er en inkluderende barnehage. Inkludering er et demokratisk prinsipp. En inkluderende barnehage skal derfor være brukbar for alle og tilpasset den enkelte (Kunnskapsdepartementet, 2016 s.48). 

« Målet med inkludering er ikke likhet, men variasjon og respekt for ulikhet, som igjen er en forutsetning for demokrati. Dette kan ikke oppnås en gang for alle, men må alltid tilstrebes i en kontinuerlig forbedringsprosess og baseres på gjensidighet» (Kunnskapsdepartementet, 2016 s.12). 

Inkludering forstås som en prosess som innebærer og gir rom for differensiering fordi barn har ulike behov og ulike forutsetninger. Det handler i tillegg om å identifisere og fjerne barrierer, om tilstedeværelse, deltakelse, tilhørighet og om muligheten til å utvikle grunnleggende ferdigheter. Inkludering er et dynamisk begrep som foregår i samspillet mellom barn og voksne i ulike situasjoner, ofte som et kompromiss mellom det som er ønskelig og det som er mulig i praksis. Det handler i stor grad om tjenesteyternes kompetanse og evne til å inkludere forskjellighet på ulike måter. Inkludering skal ideelt sett foregå som en kontinuerlig prosess som inngår i alle daglige aktiviteter i barnehagen (Solli, 2010). Inkludering vil være lettere å praktisere og implementere i hverdagen hvis det er forankret på ledernivå og gjenspeiler seg i skrevne og uskrevne retningslinjer og normer for barnehagens virksomhet. 

Foto: Taro Taylor, Flickr (CC: BY 2.0)

Spesialpedagogisk arbeid 
Målet med det spesialpedagogiske arbeidet er å gi tidlig hjelp og støtte i barnets utvikling gjennom opplæring i grunnleggende ferdigheter av både sosial, emosjonell og kognitiv karakter. Det styrker barnets egne forutsetninger og utruster barnet til deltakelse i relasjoner og aktiviteter. I dette perspektivet blir en individuell tilpasset opplæring en viktig innsats på veien mot å sikre deltakelse i fellesskapet og for å fremme inkludering (Kunnskapsdepartementet, 2017 s.40). 

Barna som mottar disse tjenestene utgjør en sammensatt og mangfoldig gruppe med ulike forutsetninger og behov. Tradisjonelt defineres barnet ut fra vansker basert på eventuell diagnose som styrer forventninger om barnets forutsetninger og om hva slags tilbud barnet bør ha. En annen innfallsvinkel til dette synet kan være å se barnets vansker som noe som kan forsterkes som et resultat av miljøets krav og utfordringer (Solli, 2010). Ved å flytte fokuset fra barnets vansker til tilpasninger i miljøet utvides perspektivet og tydeliggjør at kvaliteten på relasjoner, naturlig miljø, samarbeid og en inkluderende praksis vil ha betydning for barnets utvikling og mulighet for deltakelse. Hvilket syn som dominerer både i barnehagen og hos den som skal utøve spesialpedagogisk hjelp, kan ha betydning for om denne hjelpen blir bakt inn som en del av hverdagspedagogikken i barnets naturlige miljø, eller gitt som individuell trening på siden av fellesskapet. 

Utfordringer 
Det spesialpedagogiske arbeidet blir som oftest ivaretatt av personer utenfor barnehagens egen virksomhet. Dette systemet skal sikre at ressursene kommer enkeltbarnet til gode, men kan i noen tilfeller resultere i liten involvering fra barnehagens eget personale. Barnehagen kan oppleve en stor lettelse over at det endelig kommer noen som kan ta tak i utfordringer rundt enkeltbarnet. Dette kan føre til en tankegang der hensikten med spesialpedagogiske tiltak blir å håndtere de barna som allmennpedagogikken ikke makter. I noen tilfeller kan dette føre til en ansvarsfraskrivelse og bli en barriere for en inkluderende prosess. På samme måte kan det bli uheldig hvis spesialpedagogen isolerer sin rolle og funksjon til et prosjekt mellom seg og barnet ved at arbeidet foregår utenfor gruppen. Arbeidet kan da bli et parallelt løp som kan frarøve både barnet og barnegruppen muligheter for samvær og læring i det naturlige miljøet og være et hinder for relasjonsdanning og inkludering. 

Foto: Vladimir Pustovit, Flickr (CC: BY 2.0)

I motsatt fall vil en spesialpedagog med et utvidet perspektiv erfare at det kan gi mange fordeler. Å bli kjent med både barnegruppen, personalet og opplegget på avdelingen kan gi et mangfold av muligheter som kan være nyttig i arbeidet med enkeltbarnet. Å være en del av fellesskapet må derimot ikke resultere i at støttepersonell blir «spist opp» av behov i gruppen og mister sin egen funksjon og rolle av syne. For å styrke forbindelseslinjene mellom det generelle og det spesielle blir derfor samarbeid og organisering viktige stikkord. Felles forståelse og avklaring av roller blir et viktig grunnlag for å fremme en inkluderende pedagogikk. 

Kvalitet 
I St.meld. nr. 41 (2008-2009) Kvalitet i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2008-2009 s. 10) knyttes kvalitet til det som skjer i samspillet mellom barn og voksne og til et godt læringsmiljø. Kvaliteten på det naturlige miljøet vil spille en stor rolle for hvorvidt det spesialpedagogiske arbeidet kan foregå på avdelingen eller må trekkes ut av fellesskapet. Positiv atferdsstøtte (PAS) kan bidra til gode rammer for praksis, gi retning for tilpasset opplæring og fremme et godt læringsmiljø. 

Positiv atferdsstøtte (PAS) – en god ramme for det spesialpedagogiske arbeidet 
PAS bygger på humanistiske og personsentrerte verdier med vekt på selvbestemmelse, kontroll og valgmuligheter. Et hovedfokus ved PAS er at tilnærmingen skal gi økt livskvalitet for barnet og dets familie. Dette skal gi føringer for tiltak og strategier og gi retning for arbeidet både i det daglige livet, men også peke fremover mot et godt liv med deltakelse og inkludering i samfunnet. Tiltak som iverksettes skal være gyldige i barnets naturlige miljø. Denne forståelsen samsvarer godt med barnehagens helhetlige tilnærming på læring og utvikling. Tanken er at livskvalitet økes når miljøet blir endret og ferdigheter som er akseptable og funksjonelle i omgivelsene læres og erstatter mindre hensiktsmessige strategier (Sailor, Dunlap, Sugai & Horner, 2011 s.52). Dermed øker også mulighetene for deltakelse i fellesskapet. Utgangspunktet er at alle kan lære gjennom tilrettelegging og bruk av positive metoder. PAS bygger metodisk på anvendt atferdanalyse. Atferdsanalysen bygger på forståelsen av at atferd skjer i en kontekst og har et budskap. 

Læringspyramiden
Læringspyramiden er en sentral modell i PAS og viser hvordan tiltak organiseres på tre nivåer ut fra problemenes intensitet og omfang. Tanken er at hvis det jobbes godt på det universelle nivået, vil dette forebygge og redusere behovet for mer omfattende og inngripende individuelle tiltak. Nivå 1 handler om innsats til alle barn gjennom forebyggende og universelle tiltak med fokus på relasjonsbygging og et godt læringsmiljø. Nivå 2 retter seg mot barn i risikosonen og nivå 3 tar for seg spesifikke tiltak for enkeltbarn med alvorlige og/eller vedvarende atferdsutfordringer. Forskning viser at grundig og godt arbeid på nivå 1 og 2 kan medføre at det bare er ca 4% av barna i gruppen som trenger mer intensive og spesifikke tiltak (Fox et al., 2003). 

Foto: Noval Goya, Flickr (Public Domain)

Betydningen av gode relasjoner 
Gode relasjoner og relasjonsbygging regnes som selve grunnlaget for å fremme barns sosiale kompetanse og er en forutsetning for at spesialpedagogiske tiltak skal ha ønskelig virkning (Sailor et al., 2011 s.180). En god relasjon vil øke den voksnes muligheter for å påvirke barns atferd betraktelig og medføre at barna i større grad forholder seg til gjeldende regler og rutiner. 

Piantas forskning viser at et tidlig aktivt og positivt samspill mellom foreldre eller andre viktige omsorgspersoner og barnet, bygger et sterkt fundament for all videre læring og utvikling. Dette skaper gode forutsetninger for å lykkes her og nå og for resten av livet. Pianta hevder videre at det er betingelser i omgivelsene som avgjør hvor kompetente barna er (Opprinnelig Pianta 1999 hentet fra Størksen, 2007). 

I følge Holden kan gode relasjoner være en del av behandlingen og virke helbredende i seg selv da det medfører glede, trivsel og støtte (Holden, 2013 s.210). Et barn som mottar spesialpedagogiske tjenester har i utgangspunktet reduserte ferdigheter på flere områder. Det kan dreie seg om diagnoser og sårbarheter knyttet til dette og / eller grad av utviklingshemming. Dette fordrer at de som skal gi tjenester har gode relasjonelle ferdigheter og er sensitive nok til å oppfatte og tolke både verbale og non verbale signal fra barnet på en god måte. Den voksne må enkelt sagt være sterk, klok og god. Implisitt i dette utsagnet ligger en forståelse av at den voksne ikke bare har den rette teoretiske kompetansen, men også er en dedikert og egnet person til dette arbeidet. Å være sterk betyr i denne sammenhengen at en tåler å stå i det vanskelige og opprettholder en god relasjon til tross for krevende atferd. En god regel kan være å følge barnets initiativ når det er mulig, og gripe inn og ta tak når det er nødvendig. Det at voksne anstrenger seg for å ta barnets perspektiv, gjør at barnet vil kjenne seg møtt, sett og hørt. Et nært forhold til den voksne vil medføre en orientering mot den voksne og barnet vil korrigere atferden sin mot den voksne. Dette understreker at barns evne til selvregulering henger sammen med hvor god relasjon barnet har til den voksne. Barn som mottar spesialpedagogisk hjelp har ofte reduserte språklige ferdigheter, derfor blir sensitivitet for det emosjonelle uttrykket av stor betydning for kvaliteten på samspillet. 

Barn med nedsatt funksjonsevne kan være spesielt utsatt for stressaktivering. Dette kan komme av manglende evne til å mestre situasjoner. Dårlige relasjoner og lite sensitivitet hos voksne kan skape stress ved at barnet ikke oppnår trygghet. Barnet kan til slutt gi opp og lært hjelpeløshet har blitt skapt. Stress kan også utløse disorganisert tilknytning. Det betyr at barnets forsøk på å oppnå trygghet kan resultere i alvorlig problematferd (Holden, 2013 s.213). I en trygg relasjon reduseres stressnivået og barnet får frigjort energi til å utforske omgivelsene. Et barn med ned- satt funksjonsevne vil være helt avhengig av trygge relasjoner for å kunne mestre sine omgivelser. 

Et godt læringsmiljø 
Læringspyramidens universelle nivå har i tillegg til relasjonsbygging også fokus på et godt læringsmiljø. Å skape en hensiktsmessig og funksjonell struktur i rommet som er tilpasset barna i gruppa er en del av dette. Når dette kombineres med godt samspill og et godt gruppeklima viser det seg å være en effektiv måte å forsterke ønsket atferd på og fremme positiv utvikling (Fox et al., 2003). Visuelle og tydelige planer og rutiner skaper trygghet og forutsigbarhet og vil gi gode vilkår for trivsel og utvikling for alle barn. Et støttende klima der barna får oppmuntring og roses for prososial oppførsel, samt en tydelig formidling av rutiner, regler og forventet atferd er viktige komponenter på dette nivået (Fox et al., 2003). 

Foto: Jeremiah, Flickr (CC: BY 2.0)

Effekt av å være en del av gruppen 
Hvilket utbytte har barn med nedsatt funksjonsevne av å få oppfølging i gruppe? Det er gjort undersøkelser som viser at inkludering i gruppe i stor grad fremmer sosial og emosjonell utvikling (Holahan & Costenbader 2000). For barn innenfor autismespekteret viser det seg at et naturlig miljø resulterer i økt generalisering av ferdigheter og bidrar til å utvikle spontanitet (Holahan & Costenbader, 2000). Dessuten viser det seg at de normalt fungerende barna har utbytte av samværet med barn med nedsatt funksjonsevne. Negative stereotyper av individer har ikke festet seg og dermed reduseres sannsynligheten for mobbing og avvisning. Det legges et grunnlag for en aksepterende og inkluderende holdning her og nå og for fremtiden. I følge forskerne vil barna i større grad ha forutsetninger for å begynne i vanlig klasse ved skolestart. Dette må forstås som at barna har tilegnet seg grunnleggende sosiale ferdigheter i en gruppekontekst og dermed har mulighet for å mestre en vanlig klassesituasjon. Videre, at samvær med jevnaldrende er en viktig faktor for en god sosialiseringsprosess. 

Gode tiltak 
Atferdsanalysens fokus på systematikk og prosedyrer i behandlingssituasjonen kan være effektivt i forhold til innlærings - og evalueringsprosessen. Det vitenskapelige fokuset kan imidlertid gå på bekostning av barnets opplevelse av treningen og av kontakten og relasjonen mellom barnet og den voksne (Holden, 2013 s.210). Med PAS som verdi - og metodisk forankring vil personsentrerte verdier, delt kontroll og selvbestemmelse sikre at barnets interesser og initiativ vil være i fokus og at den etiske dimensjonen i opplæringsprosessen blir ivaretatt. Med dette utgangspunktet reduseres muligheten for å opprettholde systemer og prosedyrer som kan være uheldige for barnet. Livskvalitet kan være en god stjerne å navigere etter for ikke å fortape seg i detaljer som ikke er gyldige i barnets miljø eller som ikke fremmer deltakelse i fellesskapet. Det kan gi pekepinn på når en skal stoppe, hva en bør velge vekk og hva som bør prioriteres. 

For å styrke betingelser for sosial kompetanse er det nødvendig å se på sider ved miljøet som fremmer eller hemmer positiv atferd. Atferd har en hensikt og skjer i en kontekst. Å identifisere hva som utløser og opprettholder problematferd og dermed hindrer deltakelse i fellesskapet, blir et nødvendig fokus for alle voksne i miljøet. Funksjonell analyse for å finne årsak til problematferd øker sannsynligheten for å treffe med tiltakene. Analyse kan tydeliggjøre behov for at ny og mer hensiktsmessig atferd læres og erstatter problematferd. Nivå 2 i læringspyramiden dreier seg om målrettet og systematisk jobbing for å lære funksjonelle ferdigheter og om muligheter for praktisering og implementering av nye ferdigheter i det naturlige miljøet (Fox et al.,2003). 

Oppfølging av enkeltbarn i det naturlige miljøet kan gi innsikt i spesialpedagogiske metoder og arbeidsmåter for øvrig personell. Det kan inspirere og gi grobunn for gode refleksjoner og diskusjoner rundt pedagogiske spørsmål. På denne måten styrkes samarbeid og forståelse for hverandres arbeid. Delt kunnskap og kompetanse vil gi økt kvalitet og gi positiv effekt for alle barns utvikling. 

Det spesialpedagogiske arbeidet bør derfor være et samarbeid og drives gjennom dialog med alle viktige involverte. Støttepersonell må ha blikk for å skape et rom i rommet der tiltak iverksettes og ferdigheter kan øves på. Det handler i stor grad om engasjement og evne til å utnytte alle gylne øyeblikk. 

Et stimulerende miljø 
Et godt læringsmiljø er et stimulerende miljø som gir et variert tilbud både av aktiviteter og materiell. Å være en del av et slikt miljø vil by på gode erfaringer i forhold til sosialisering og gi muligheter for utforsking i trygge omgivelser. 

Barn med nedsatt funksjonsevne kan ofte mangle motivasjon for nye erfaringer. Her blir spesialpedagogen en nøkkelperson som gjennom sin kjennskap og relasjon til barnet kan gjøre nye aktiviteter overkommelig og lystbetont ved å legge til rette og presentere dette på en måte som motiverer. Deltakelse i fellesskapet blir på den måten både et middel til – og et resultat av inkludering. Der det spesialpedagogiske arbeidet inkluderes i fellesskapet og blir en del av det alminnelige og hverdagslige livet i barnehagen kan dette gi enkeltbarn en verdsatt rolle og hemme opplevelsen av annerledeshet (Holahan & Costenbader 2000). 

Foto: Esparta Palma, Flickr (CC: BY 2.0)

Et rikt og variert miljø med tilgang på et bredt spekter av aktiviteter, materiell og leker vil være en hjelp for barn med nedsatt funksjonsevne til å få vist og uttrykt sine interesser. Barnet får karakter og identitet og blir noe mer enn sin diagnose og sine vansker. Et barn som er komfortabel med å være på avdelingen kan også venne seg til element av uforutsigbarhet uten at dette gir høyt stressnivå og problematferd. På denne måten blir livet på avdelingen en trygg arena til å skaffe seg erfaringer om livet generelt. 

Avslutning 
Forskning viser at barn lærer og utvikler seg gjennom responsen fra trygge, varme og forståelsesfulle relasjoner og gjennom erfaringer i et miljø som i innhold og rytme er tilpasset barnas behov (Fox et al. 2003, Holahan & Costenbader 2000). Å investere i kvaliteten på det universelle nivået vil derfor ha god effekt for alle barn i barnehagen og øke mulighetene for deltakelse for barn med nedsatt funksjonsevne. Det reduserer også behovet for mer intensive og spesifikke tiltak i forhold til enkeltbarn (Fox et al., 2003). Når støttepersonell utnytter mulighetene i det naturlige miljøet og bruker sin relasjon, kompetanse og kjennskap til enkeltbarnet til å bygge bro mellom barnets vansker og miljøet, styrkes forbindelseslinjene mellom det spesielle og allmennpedagogiske og gjør intensjonen: En barnehage for alle, mulig. 

Referanser 

Last ned artikkelen som PDF.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr 3/2018.
Vi oppfordrer alle til å abonnere på SOR Rapport.