Fra løfter til handling

SOR-konferansen «Fra løfter til handling» tok utgangspunkt i oppfølging av de åtte løftene fra NOU’en «På lik linje», regjeringens handlingsplan for personer med funksjonsnedsettelse og ny stortingsmelding om utviklingshemmede. Med fokus på utviklingshemmedes menneskerettigheter, var det en selvfølge at Marte Wexelsen Goksøyr åpnet konferansen.

Tekst: Ingrid Vengen Hansen
Foto: Jarle Eknes og Mikkel Eknes

Arkivbilde av Marte Wexelsen Goksøyr, da hun vant SOR prisen i 2015.

 

 

Hun er skuespiller og foredragsholder. Hun har hatt hovedrollen i teaterstykket Askepott ved Torshovteateret, samt andre roller. Hun har også lagd dokumentaren Bare Marte som ble vist i Faktor på NRK hvor hun viser hvordan hun blir diskriminert fordi hun har Downs syndrom, og hvordan andre bare ser syndromet og ikke mennesket.

Det er respektfullt stille i salen når Goksøyr går på scenen. Med briller på nesen, leser hun stødig og tydelig fra manuset sitt.

Goksøyr tar oss med tilbake til 2007, da hun hadde fullført videregående og var klar til å komme seg ut i arbeidslivet, som så mange andre unge. Hun har bestemt seg; det er skuespiller hun vil bli, og hun ønsker å ta videreutdanning. Hun kjøpte seg leilighet og var klar for å etablere seg, men jobbtilbudene manglet, til tross for lang og bred arbeidserfaring. I den forbindelse tok hun kontakt med NAV for å få hjelp til jobbsøkingen. Hjelpen fra NAV består i at hun blir henvist til Industri Lambertseter (ILAS), og det går snart opp for Goksøyr at NAV ikke er villige til å hjelpe henne til å finne ordinært arbeid.

Goksøyr tar styringen selv, og finner seg sommerjobb, hos en bygningskonsulent, og hun skaffer seg også hospiteringsplass på teaterlinje på Nissen Videregående skole, et unikt tilbud. Da får Goksøyr beskjed fra NAV om at dersom hun ikke følger opplegget de har lagt opp til henne, stoppes utbetalingen av penger.

Goksøyr ønsker ikke å arbeide på ILAS, hun ønsker å være skuespiller, ha en ordinær jobb med ordinær lønn, og ha muligheten til videreutdanning. Denne motgangen går på helsa løs, og hun føler seg umyndiggjort.

 

 

Det er merkbart at Goksøyr er en erfaren foredragsholder; med jevne mellomrom løfter hun blikket og ser ut over publikum.

Goksøyr reflekterer også rundt det samfunnet vi har i dag. Det perfekte samfunnet. Vil det bli perfekt om det ikke lenger fødes mennesker med Downs Syndrom? Det er heller holdningene man må jobbe med, påpeker hun.

I dag har vi spesialklasser, spesialskoler, gruppeboliger som har blitt til små institusjoner, tilrettelagte arbeidsplasser med noen få kroner i lønn, personale som bestemmer føringene for hvordan ting skal være. På denne måten blir man holdt utenfor fellesskapet. Ekskludering fremfor inkludering.

Goksøyr påpeker et viktig moment: alle er annerledes. Dersom noen blir betegnet som ekstra annerledes, skaper det en større avstand mellom oss. Fordi om man har Downs Syndrom, er man ikke syk; man har et ekstra kromosom.

Helseministeren har akkurat godkjent at man kan ta blodprøver som avdekker om et foster har Downs Syndrom eller ikke, og dersom det blir påvist, vil flere velge å ta abort. Goksøyr synes dette ikke bare er skremmende, men også dypt krenkende. Det fremstår som at man ønsker å utrydde en gruppe mennesker.

Med klar og tydelig røst legger Goksøyr fram sine ønsker for fremtiden:

«Jeg ønsker meg et inkluderende samfunn for alle. Jeg ønsker meg en skole med elevtilpasset undervisning for alle, metoder hvor alle får lære i sitt tempo uten å grupperes eller målt opp mot hverandre. Jeg ønsker at mennesker med såkalt utviklingshemming skal ha rett til utdannelse utover videregående skole – det finnes ikke i dag. Jeg ønsker at alle har et arbeid å gå til, at alle kan få bidra ut fra sine forutsetninger. Jeg ønsker at det finnes forskjellige boformer, ikke bare små institusjoner med ansatte personale. Dersom man trenger hjelp kan man ha personlige assistenter til dette, der det er de selv som bestemmer hva man trenger hjelp til, og når hjelpen må gis. Fritidsaktiviteter må tilrettelegges, så mennesker med funksjonshemming føler seg velkommen. Et inkluderende samfunn for alle.»

Goksøyr slutter med noen velvalgte ord: «Alle vet det, men det er viktig å si det likevel: Alle trenger å bli hørt og respektert som menneske, ingen skal føle seg redde, alle skal føle seg trygge»

Som takk for innslaget, blir hun tildelt et solidaritetsbevis; 300 kr til NFU Enebakk sitt prosjekt i Mombasa, og hun får også med seg varm applaus fra salen.
 

--

Les mer om neste SOR konferanse her